NRK P2 – Museum - et program om norsk historie

NRK P2 – Museum - et program om norsk historie

Norway

Et reportasjeprogram om norsk historie og arkeologi. Programleder er Øyvind Arntsen. MUSEUM sendes i P2 på lørdager kl 16.03 ,søndager kl 08.03 . MUSEUM har vært på lufta siden 2001, og legger stadig ut nye og gamle programmer for podkast og nettradio.Også NRK GULL sender tidliigere MUSEUMsprogrammer..Sjekk også MUSEUM NRK P2 på Facebook .

Episodes

Fra marmor til kalk  

"Lesket kalk var middelalderens sement. Men å bruke moderne sement på middelalderens bygg - det er ikke bra. Det sier geoarkeolog Per Storemyr fra Hyllestad i Sogn- og Fjordane. Han og halve bygde har vært engasjert i et spennende eksperiment. De har bygget en ovn på middelaldersk vis for å brenne marmor til kalkstein. "Riksantikvaren har støttet prosjektet fordi det trengs lesket kalk til restaurering av historiske bygg. Det produseres slik kalk i moderne ovner flere steder i landet, men vi gjør det slik det har vært gjort i gamle dager. Det har vært vellykket, sier Storemyr. Hyllestad er kjent for kvernstein. I denne lille kystkommunen har det vært hugget kvernstein, kanskje så langt tilbake som på 600- tallet fram til 1500-tallet. Hyllestad har den største ansamlingen kvernsteinsbrudd i Skandinavia og har eksportert steiner så langt sør som til Tyskland, og i vest til Island. "Torbjørn Løland er den viktigste personen i å løfte denne spennende historien i Hyllestad. Det er skjedd i løpet av de siste 20-30 årene. Kvernstein er hele kommunens stolthet. Ettersom det også finnes marmor her var det naturlig å gjøre et forsøk på å brenne kalk. Kalken fra denne ovnen skal brukes på Selje kloster ved Stadt. Kanskje vi kan bli en vestlandsprodusent, sier Storemyr. Han understreker at det også er brent kalk på Hyllestad i tidligere tider. Et trevdetalls personer – hovedsakelig medlemmer i Kvernsteinslauget – har vært med på byggingen av ovnen og gjennomføringen av brenningen. Marmorsteinene må ha en varme på 900-1000 grader i flere døgn før den blir kalkstein til lesking. Lag på to og to har fyrt med ved døgnet rundt. Avdelingsdirektør Franzisca Rüttimann ved Norsk Kvernsteinssenter synes prosjektet er spennende og et naturlig skritt videre for å øke interessen for historie i distriktet. Brenningen har skjedd i regi av Norsk Kvernsteinsenter – som igjen er en del av museene i Sogn- og Fjordane.

Isfjell i Oslofjorden  

På Klemetsrud helt sør i Oslo stakk noen øyer opp av den iskalde Oslofjorden 9300 år før vår tidsregning. I dag er det et fint turterreng med skog, tjern og åser. For elleve tusen år siden sto havet 194 meter høyere enn i dag og landskapet hadde en sparsommelig høyfjellsflora. - Men her var det rikt fiske, de første pionerene jaktet rein og fjellrev på land og fanget sel og fisk i havkanten, sier arkeolog Axel Mjærum fra Kulturhistorisk Museum. Hvor kom de fra? Og hvorfor kom de? Hvor skulle de når de reiste videre ? Bare ved å studere det store funnmaterialet av pilspisser, flekker og flintavslag kan stipendiat i arkeologi ved Universitetet i Oslo si mye om akkurat det. - Omtrent ved Skedsmokorset lå iskanten til den enorme isbreen som dekket hele Norge og store deler av Sverige og Finland. Så de som fant sine fangstboplasser ved Elgsrud hadde kommet sørfra. Kanskje fra områdene i Sønderjylland eller ved dagens Hamburg. Det er det mulig å se på den teknikken de brukte for å lage økser, sier Eymundsson. - På en av boplassene her må det ha vært en familiegruppe med to små barn. Kanskje en treåring og en litt eldre søster eller bror. Det ser vi på flintavslagene og restene etter økseproduksjonen. Den ene var ganske god, den andre ganske ubehjelpelig og ennå ikke i stand til å mestre teknikken. Og så har det vært noen som var virkelig gode. Jeg ser for meg en mamma med to barn som lager redskaper, sier Eymundsson. - Vi må heller ikke glemme at dette var en tid med enorme klimaendringer. Isen trakk seg tilbake med hele 200 meter pr år og landet steg med 10 cm hvert år. Det betyr at det store, synlige endringer i landskapet fra sesong til sesong. Får oss til å tenke litt på hvordan det kan bli ved fremtidige miljøkatastrofer, sier Mjærum. Sendt første gang 24/6 2017. Programleder Øyvind Arntsen

Nyfriserte "Permanenten"  

"Permanenten" ved byparken i Bergen er et av byens virkelige signalbygg. Etter to års utvendig rehabilitering og innvendig forvandling, er kunstindustrimuseet Kode 1 igjen åpnet for publikum. Sølvutstillingen vises i et skjære-rede. Og i restauranten kan publikum se gjenstander fra magasinet. "Dette praktfulle bygget er gammelt. Men det har kvaliteter som gjorde det mulig å bygge det om til å tilfredstille dagens krav. Vi er så fornøyde, sier Anne Britt Ylvisåker og Trond Indahl – begge førstekonservatorer ved Kode 1 i Bergen. "Permanenten" ble bygget som et spleiselag mellom Bergen kommune og forretningsmannen C. Sundt. "Museet skulle gjøre kunsten offentlig. Tidligere hadde kunst bare hvert privat og for de spesielle gruppene i samfunnet, sier Trond Indahl. Det nye fremstår nå i opp-pusset gammel drakt, men med nytt innhold. For førstekonservator Anne Britt Ylvisåker har det vært viktig å bringe fram gjenstander fra magasinene i fellesområdene. Gjenstander som ellers aldri blir vist frem. Slike utstillinger er det i festsalen øverst i bygget og i den nye restauranten som ligger på gateplan. Sakte, men sikkert vil de permanente utstillingene finne sine plasser. Den monumentale trappehallen er nå åpnet for publikum helt til topps.

Åpning i Neiden  

Østsamisk museum i Neiden så lenge ut til å bli en evigvarende skandale. I mer enn åtte år har museet stått ferdig uten at det har kunnet åpne. En lang rekke store og små problemer har stått i veien, men fredag 16.juni 2017 blir det stor, offisiell åpning. I MUSEUM forteller museumsleder Honna Havas om noen av de 300 gjenstandene som stilles ut, lånt inn eller langtidsdeponert fra de samiske samlinger i Karasjok, Grenselandmuseet i Kirkenes og Norsk Folkemuseum. - Samarbeidet med Norsk Folkemuseum har vært helt uvurderlig, sier Honna Havas. Det opprinnelige og historiske Skoltelandet strakk seg langt inn i det som er Finland og Russland i dag, sier styreleder Steinar Pedersen. – Meningen med at Sametinget vedtok at Østsamisk museum skulle være deres tusenårssted var å vise solidaritet med den samiske gruppen som har fått lide mest som følge av grensedragninger, fornorskning og manglende støtte, sier Pedersen. Kanskje Ä'vv skoltesamisk museum kan bli en arena for samarbeid med skoltesamiske organisasjoner i Finland og Russland, sier Pedersen. – Og nå burde også Russland og Norge utvide den visumfrie sonen til å gjelde alle de skoltesamiske gruppene som en gang kunne ferdes fritt over grensene, sier han. I MUSEUM møter vi også skoltesamiske Heini Wesslin fra Sevetijãrvi på finsk side av grensen. Der er det ennå et lite, skoltesamisk miljø og det eneste sted i verden det skoltesamiske språket fortsatt brukes. Programleder Øyvind Arntsen

Kongebyen på Vinger  

Kongsvinger lever tilsynelatende en litt anonym tilværelse bak alle blåner. Men byen som forsvarte oss mot svenskene, har en ærerik historie. Først og fremst er det en by som mange konger har besøkt opp gjennom tidene. Det har først og fremst sin årsak i at Kongsvinger ligger på veien mellom Oslo og Stockholm. Mange kjente navn kan knyttes til området. Og det er festningen som er byens kronjuvel. - Da festningen kom på slutten av 1700-tallet utviklet byen seg derfra. Derfor har vi i dag den vernede Øvrebyen som virkelig har fått sin renessanse, sier konservator Ingun Aastebøl ved Kongsvinger museum. En av byens kjente sønner er Erik Werenskiold. Han vokste opp helt øverst på festningen som sønn av kommandanten. "Festningen bidro til at det kom mange flyttende hit. Det ble en vitamin-innsprøytning til området. Her var det festivitas om mange prominente mennesker var samlet. Aasmund Olavsson Vinje bemerket at det var en høyere standard blant bøndene her en mange andre steder i landet. "Byen vokste fra festningen og nedover og dannet det som i dag kalles Øvrebyen. 1700-tallsbebyggelsen går over i 1800-tallsbebyggelse etter hvert som en vandrer nedover. Denne gamle bydelen som for noen tiår siden sto i fare for å bli revet – er i dag et attraktiv område. Viktige navn som byen har fostret er forfatteren og mesenen Dagny Juel og pianistinnen Erika Lie Nissen. Jons Lie bodde mange år i byen.

POLIN - Warszawa  

Da Willy Brandt som Vest-Tysklands kansler i 1970 knelte ned foran monumentet over jødeutryddelsene i Warszawa-ghettoen, var det en handling som markerte et nytt kapittel i verdenshistorien. For jødene i Polen ble forholdene ikke noe bedre. Etter Annen verdenskrig vendte 300 000 jøder tilbake til sine hjem. Før krigen var det minst 3 millioner jøder som bodde i Polen. I dag er det under ti tusen. I MUSEUM forteller Mats Tangestuen fra jødisk museum i Oslo om jødenes historie i Polen når vi vandrer gjennom POLIN – museet for jødisk historie i Warszawa. I mai 2017 fikk museet EU-kommisjonens høyeste kulturvernpris : Europa Nostra. I fjor fikk POLIN European Museums Academy Award, og prisene fortsetter å strømme inn til museet som åpnet i 2014. De to siste årene har POLIN samarbeidet med HL-senteret og de jødiske museene i Oslo og Trondheim om prosjektet "Jødisk kulturarv", finansiert av norske bevilgninger og EØS-midler på mer enn 40 millioner kroner. - Dette er ikke noe Disneyland. Vi forteller en ubehagelig historie. Men likevel kommer det mer enn 400 000 besøkende i året. Jeg tror publikum stoler på historien vi forteller, sier direktør Dariusz Stola. Program sendt første gang 27/5 2017. Programleder Øyvind Arntsen

Cort Adeler i Middelhavet  

Den norske marinehistoriker Ole Henrik Gjeruldsen forteller om den norske Cort Adeler som nådde helt til topps i den dansk-norske marine på slutten av 1600-tallet. Gjeruldsen forteller blant annet om hvordan Adeler utmerker seg i sjøslag med tyrkerne og Barbareskstatene når han gjør tjeneste under venetiansk flagg for å forsvare Kreta.

Tordenskjolds siste reise  

Den danske marinehistoriker Hans-Christian Bjerg og pensjonert kommandørkaptein Tor Jørgen Melien forteller om Peter Wessel Tordenskjold. Bjerg tar oss med på Peter Wessels siste reise, hvor den norske sjøhelten dør i en ren misforståelse av en duell. Vi hører også om den syvhodede slange og en mystisk sabel som nylig har dukket opp. Er det Tordenskjolds duell-sabel ? Programleder Øyvind Arntsen.

Norske sjøhekter på 1700-tallet  

Peter Wessel, Iver Huitfeldt og Cort Adeler. De to første tilhører 1700-tallet og Den store Nordiske krig. Da er den dansk-norske marine en av Europas sterkeste og mer enn halvparten av alle sjøfolkene kommer fra Norge. De fleste offiserene kom fra de danske adelsfamiliene, med noen få unntak. Ett av disse unntakene er mannen som skapte hele marinen, Kurt Sivertsen fra Brevik. På 1600-tallet gjorde han en lysende karriere på nederlandske skip og ble en slags marineminister for bystaten Venezia og skapte seg et navn i Middelhavet i kamp med den tyrkiske flåte og piratlandene i det nordlige Afrika. Han ble "headhuntet" til København av Kongen selv og fikk en superlønn på 7000 spesidaler og tittel av generaladmiral. Oppgaven var at han skulle bygge opp hele den danske flåte. I MUSEUM får vi høre hvordan det gikk for Cort Adeler, som ble hans danske adelsnavn. Både Adeler og Peter Wessel hadde adresse i den fornemme Strandgaden i Christianshavn. Adeler i nummer 22 og Tordenskjold i nummer 6. Vi besøker begge adressene sammen med marinehistorikerne Tor Jørgen Melien, Ole Henrik Gjeruldsen og Hans-Christian Bjerg. Vi får også høre om slaget i Køge bugt i 1704 da den norske kommandørkaptein Iver Huitfeldt ble sprengt i luften sammen med hele mannskapet på 550 mann om bord i linjeskipet Dannebrog. Han ofret seg selv, skipet og mannskapet for å redde resten av flåten. I dag er hans navn høyt hevet og inngravert på en 19 m høy minnestøtte til hans minne ved Langelinje, midt i innseilingen til København. - Han reddet ikke bare flåtens ære, men også hele den dansk.-norske flåten, sier Hans-Christian Bjerg. Dette er del 2) av serien "For Kongen og Flåten". Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 20/5 2017. Se også podkast av del 1) "For Kongen og Flåten" om matros Trosnners dagbok.

Syttende Mai - MUSEUM spesial  

Ekstraprogram fra MUSEUM - sendes 17.mai 2017 Hvordan ser det ut fra Slottsbalkongen på 17.de mai når man er fem år og heter kronprins Olav? Det er en av tingene vi får vite i MUSEUMs syttende mai-kavalkade. I et intervju med Bjørge Lillelien fra 1978 forteller daværende Kong Olav om ting han husker fra de mange 17.mai feiringene han var med på. – Men etter barnetogene var det ganske stille og rolig på Slottet, siden det var om å gjøre at betjeningen skulle ha så mye fri som mulig den dagen, sier Kong Olav. I MUSEUMs kavalkade får vi høre hvordan det egentlig så ut i forhandlingssalen på Eidsvoll, og det er ikke i det hele tatt slik det ser ut på det berømte maleriet som henger i Stortingssalen. Vi møter også Joralf Gjerstad, som forteller om en glemt 17.mai-støtte som i mange år sto bortgjemt i Snåsa-skogen, men som Gjerstad fikk bragt fram i lyset igjen. – Minnestøtten ble reist i 1835 av Snåsamannen Ole Rynning, som senere utvandret til Amerika og døde der. – Steinen er også til minne over all fattigdom og nød og alle som forsøkte å hjelpe, sier Joralf Gjerstad. Vi får også høre historien om hvordan den såkalte "sildesalaten" ble til i det svensk-norske fellesflagget før 1905. – Et diplomatisk mesterstykke, sier historiker Ole Henrik Grimnes. Og til overmål får vi høre hvordan svenskene ser på nordmennenes bruk av flagget på nasjonaldagen. Sendt første gang 17.mai 2017. Programleder Øyvind Arntsen

Samisk kunst i Barentsregionen  

Samisk kunst fra Barentsregionen - Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø "Duodji" er det samiske ordet for kunsthåndverk, håndbåren kunnskap som ikke veier noe. – Når man lever i et nomadisk samfunn kan man ikke ta med seg så mye, så ornamentikk, utforming og bruk av materialer på bruksgjenstander blir veldig viktig. Det er grunnen til at den nye utstillingen på Nordnorsk kunstmuseum heter "I craft – I travel light", sier en av kuratorene, Sigrid Bjørbæk fra Norske kunsthåndverkere i Nord-Norge. Utstillingen samler 17 forskjellige kunstnere fra hele Barentsregionen, fra Nord-Norge, Finland, Arkhangelsk, Murmansk og helt til den sibirske byen Naryan-Mar, som er sentrum for Nenets-kulturen. For ikke lenge siden kunne direktør Jérémie McGowan motta Norges Museumsforbunds pris "Årets museum 2017". Ikke minst på grunn av utstillingen "There is no" tidligere i vinter. I all hemmelighet ble Nordnorsk kunstmuseum forvandlet til "Samisk kunstmuseum", med ny logo på fasaden og en helt ny utstilling inne i lokalene. Tittelen på utstillingen peker på at det ikke finnes noe samisk kunstmuseum, noe direktør McGowan gjerne vil rette på. - Det er ingen regler for hva som er samisk kunst. Urban urbefolkningskunst er like viktig som kunst som skapes i mer tradisjonelle, nomadiske omgivelser. Jeg tror på en overlapping av kunstuttrykk og at vi alle bærer forskjellige identiteter i oss. Identiteter som kan forandres og forsterkes, sier direktør Jeremie McGowan. Programmet sendt første gang 13.mai 2017. Programleder Øyvind Arntsen.

Da langrenn kom til Spania  

I 1907 etablerte Gjøvikbedriften Mustad en fabrikk for hesteskosøm i Tolosa i Baskerland. En del arbeidere fulgte med og på flyttelasset. De tok med seg skiene sine og startet den første skiklubben i Spania. Sporene etter den, lever fortsatt. "Først lærte de oss å hoppe på ski. Dernest lærte de oss å gå på ski, forteller den pensjonerte advokaten Fransisco Tuduri fra Tolosa. Han har skrevet bok om skiklubben og det er mange norske navn i den beretningen. Mustad-navnet og skisport er nært knyttet til hverandre i regionen – som av noen fortsatt kalles det norske området. Søstrene Anna og Susanna Kildahl er barnebarnet av Markus Kildal. Han kom til fabrikken i Tolosa på 20-tallet og var en del av skimiljøet i byen. Anna Kildal lærte å gå på ski så fort hun kunne gå. Nå driver hun en stor sportsbutikk og har det største utvalget av langrennsski. "Hit kommer det skikjøpere fra hele Spania for å handle, forteller hun. Sentralt i byens park er den norske skihistorien markert med et minnesmerke. En stor steinblokk – en slik som baskerne konkurrerer med ved å trekke den raskest mulig over en viss distanse på et jorde. På denne stor steinblokken hviler et par ski med staver – malt i de norske fargene. Skiløperne benyttet et gruvetog opp i fjellene en times tid øst for Tolosa for å komme opp i skikkelig skiterreng. "De fikk bragt en snøplog og en beltevogn fra Norge hit for å gjøre forholdene best mulig, forteller historiker Tove Orheim. Hun har skrevet hovedfagsoppgave om Mustad i Tolosa og fikk skihistorien her nede som en overraskende bonus i arbeidet.

For Kongen og Flåten  

For Kongen og Flåten - Matros Trosners dagbok fra 1710 Tvangsutskrevet til den dansk-norske flåte i 1710, på samme måte som tusenvis av andre, norske unge menn. I fire år tjente matros Trosner fra Haugesund på kongens linjeskip og fregatter, gjorde landtjeneste i pakkhus og dokker i København og seilte konvoi til Norge med korn under Den store nordiske krig. Hver eneste dag skrev denne nesten litt mystiske matrosen sine sider i dagboken, tegnet tre –fire tegninger av det han så og fortsatte neste dag på samme måte. Hvem var han ? Hvorfor gjorde han det ? - Ingen vet helt sikkert, sier pensjonert kommandørkaptein Tor Jørgen Melien. Gjennom flere år har Melien forsket på dette dokumentet i Riksarkivet. Nå er resultatet ferdig, i form av et praktverk i to bind, med noter og forklaringer, transkripsjoner og tegninger. I MUSEUM forteller også verkets redaktør, den danske militærhistoriker Hans - Christian Bjerg om Nyholmen og Christianshavn og Kongens by. Dette er del 1) av to programmer. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 29/4 2017

Mustad i Baskerland  

Industribedriften Mustad fra Gjøvik er verdenskjent for produksjon av fiskekroker. Men industrieventyret starta egentlig med hesteskosøm – altså den spikeren en bruker til å feste hesteskoen til hoven. Før og etter forrige århundreskiftet bygde Mustad fabrikker i flere land. Blant annet i den idylliske byen Tolosa i Baskerland. Mye tyder på at Mustad var den første norske multinasjonale industribedriften. "Området er ikke så ulikt naturen vi finner flere steder i Norge. Her var det marked fordi den spanske hæren hadde stort behov for hesteskosøm. Tolosa hadde allerede metallurgisk industri og kyndige fagfolk som kunne arbeide på fabrikken. Dessuten var kommunikasjonene god i alle retninger. Det gjorde det enkelt å få varene fram i hele Spania, forteller historiker Tove Orheim. Orheim tok hovedfagsoppgava på Mustad i Tolosa og har saumfart arkiver både i Spania og i Norge. Tolosa ligger en times kjøretur inn i landet fra de langt mer kjente kystbyene San Sebastian og Bilbao. Et område med stolte mattradisjoner som også rekker lang inn i landet. "En god del arbeidere fra Gjøvik ble med til Tolosa da fabrikken ble grunnlagt. Samtidig ble det ansatt baskere, forteller Orheim. I dag er det supermarked i de eneste gjenværende produksjonslokalene til den norske bedriften. Og fortsatt finnes det en gruppe baskere som bærer norsk etternavn i byen. Som søstrene Anna og Susanna Kildahl – barnebarna til Markus Kildahl som var en av de norske som flytta til Tolosa. Han Gifta seg med en baskisk kvinne og ble værende.

Johanitterne på Værne  

Det heter Værne kloster, men det er egentlig en misforståelse, sier historiker Trond Svandal. Han tror at Johanitterordenen etablerte seg i Østfold allerede i 1170, etter at Erling Skakke hadde vendt hjem fra korstog. Den tidligere kongsgården i Rygge ble gitt i gave til ordenen som hadde som oppgave å samle inn penger til krigen mot muslimene i Det hellige land, for å "befri" Jerusalem.. I MUSEUM besøker historiker Svandal og arkeolog Mona Buckholm kirkeruinene i den store haven bak Værne Kloster Gård. De blir nå restaurert av Riksantikvaren og Østfoldmuseet. – Godset skulle først og fremst drive inn landskyld og skaffe penger til krigen mot "de vantro", sier Svandal, som sier at det aldri har vært et kloster med munker eller nonner på Værne. – Det har vært ordensbrødre her, men deres oppgave var å drive gården med mest mulig overskudd, sier Svandal. På 1400-tallet fikk Johanitterne et stort oppsving i Norden. – Ridderideologien og drømmen om nye korstog ble mote blant adelen, anført av den danske kong Chrstian I, sier Svandal. Værne kloster ble beslaglagt i 1532, og gitt til adelsmannen Peder Brockenhus. Men selve ordenen eksisterer den dag i dag, under navnet Malteserordenen, noe som alle som har lest ”DaVinci koden” eller Tom Egelands bok ”Sirkelens ende” kjenner godt til. sendt første gang i 2009. Programleder Øyvind Arntsen

Tvangsarbeidrnes historie  

Arkivet etter "Organization Todt" har gitt ny kunnskap om krigen i Norge. Organisasjonen var Hitlers entreprenør-selskap og hadde store prosjekter i Norge. Nye Trondheim, Nordlandsbanen til Kirkenes, veien over Saltfjellet i tillegg til festninger langs hele norskekysten. - Det norske arkivet etter Organization Todt ble gjort tilgjengelig for noen år siden. Jeg har forsket i det i lengre tid . Sammen med scenograf Alejandra Mendez og kunstneren Eirik Audunson Skaar har vi forsøkte å fornye sjangeren; utstillinger om 2. verdenskrig, forteller førstekonservator Ketil Gjølme Andersen ved Norsk teknisk museum. Utstillingen presenterer nazistenes store planer i Norge før den tar for seg krigsfangenes og tvangsarbeidernes historie. Det kom 130 000 tvangsarbeidere til landet. 17 000 av dem døde – mange under forferdelige forhold. "Selv en SS-lege skriver i et dokument at forholdene var fangeleirer verdig, forteller Andersen. Utstillingen består av scenografiske installasjoner, gjenstander, bildemateriale og kunstneriske uttrykk. Ved inngangen til utstillingen får besøkende både et hørbart og synlig dystert møte gjennom en installasjon besående av originale spader brukt av tvangsarbeidere på Saltfjellet. Spadene beveger seg og skaper lyd.

Nye tider for Vikingtiden  

Tuneskipet har ofte blitt sett på som vikingskipenes "stygge andunge", i skyggen av Oseberg og Gokstad. Men i virkeligheten er skipet fra Haugen gård i Rolvsøy i Fredrikstad "en liten perle", ifølge arkeolog Knut Paasche. Da Tuneskipet ble gravd fram for 150 år siden i oktober 1867 var det første gang verden hadde sett et ekte vikingskip. – Før det hadde det vært alle slags spekulasjoner, men siden det ikke fantes noe bevart vikingskip noe sted i hele verden, ble Tuneskipet en sensasjon over natten, sier Paasche. Det er oppmålingstegninger fra Paasches doktorgrad om Tuneskipet som er utgangspunktet for de to frimerkene Posten Norge utgir i april, i et opplag på 6,5 millioner. I MUSEUM møter vi også professor Jan Bill på Kulturhistorisk museum i Oslo. Han forteller om planene for det nye vikingtidsmuseet på Bygdøy og viser fram noe av det som finnes i magasinene fra gravhaugene på gården der Tuneskipet ble funnet. - Vi har verdens største samling av funn fra vikingtiden, og det blir grunnlaget for de nye utstillingene i Vikingtidsmuseet på Bygdøy når det åpner om noen år, sier Jan Bill. Det skal bli et museum for alle som er nysgjerrige på den aller siste forskningen om vikingtiden. Og da mener jeg ikke bare norsk vikingtid, hvis det er noe som heter det, men den store historien, sier Bill. Påvirkningene fra kontinentet, fra hele Skandinavia og ikke minst de sterke kontaktene i handel og reiser østover. Både via Østersjøen og dagens Russland og via Middelhavet til Bysants. Det er rammene for historien vi vil fortelle, sier professor Jan Bill. Sendt første gang lørdag 1.april. Programleder Øyvind Arntsen

Sagaene fra Island  

Apropos statsbesøket fra Island. Sagalitteraturen er mye mer enn Snorres kongesagaer og i dette programmet besøker vi Reykjavik, Mosfell, Digranes, Borg og Reykjavik i Egil Skallagrimssons fotefar. I et sammendrag av MUSEUMs Islands-serie fra 2008 får vi høre sogneprestene Torstein Arnasson og Geir Waage både fortelle om og deklamere fra Egil Skallagrimssons dikt "Hovudlausn" og "Sonnatorrek". Professor Jon Gunnar Jørgensen fra Universitetet i Oslo er med på turen og forteller om hva som er det spesielle med det indre drama i Islendingesagaene og hvorfor vi bør få øynene opp for mer enn Kongesagaene. Programmet er laget i forbindelse med det islandske statsbesøket til Norge i mars 2017 og som et apropos til at den islandske utenriksminister overrakte et eksemplar i fem bind av den norske oversettelsen av Islendingesagaene til Nasjonalbiblioteket. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og vàr side uten sidestykke. Og som sogneprest Geir Waage sier om Egils diktning: "Gjennom Snorre får vi et innblikk i den hedenske verden. Igjen kristen mann kunne ha diktet på denne måten. Vi får nøkkelen til å forstå ikke bare historiske personer, men også den hedenske mytologi. Vi har også vinduer inn i ,- ikke bare hedendommen og den hedenske tradisjon, men i Egils saga også inn i skjelve sjelelivet til en hedensk mann". Programleder Øyvind Arntsen

Jøde i Tyskland -flyktning i Norge  

I en kasse på loftet fant pensjonist Øystein Løvseth tre tusen bilder, familiealbum, postkort, brev og opptegnelser. Etter å ha brukt et helt år på å sortere materialet på bordet i spisestuen, tegnet det seg et bilde av en familiehistorie som var noe utenom det vanlige. - Min bestefar Kurt Blumenau var tysk jøde og meldte seg til tjeneste for Tyskland i Første verdenskrig. Han giftet seg med en norsk kvinne og trodde alt var som det skulle. Men livet ble etter hvert uutholdelig for min bestefar og bestemor i det antisemmitiske nazi-Tyskland, sier Øystein Løvseth. Løvseth bestemte seg for å skrive en bok om den spesielle familiehistorien han fant i kassen på loftet. "Jøde i Tyskland – flyktning i Norge" forteller om hvordan Kurt Blumenau trodde han kunne være trygg i sin kones fødeland da de flyktet til Norge i 1938. Men det tok bare 2 år før statspolitiet banket på døren og han ble internert på Berg arbeidsleir ved Tønsberg, sier Løvseth. Blumenaus kone og datter ble også forsøkt internert, men nazistenes regler gjorde at en "arisk kvinne" og hennes datter kunne fortsette å bo i leiligheten. Men først ble alt innbo og løsøre registrert og beslaglagt, og det tok lang tid å få det tilbake. Og da var også mye blitt stjålet, sier Løvseth. I MUSEUM møter vi forfatteren sammen med faglig leder Mats Tangestuen og konstituert daglig leder Toril Torp-Holthe. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 18.mars 2017.

Robåt med lange aner  

I flere hundre år er robåten Oselveren blitt bygget etter samme mal. Kanskje har den sine røtter tusen år tilbake. Nå er selve byggeprosessen innlemmet i Unescos verdensarvliste for såkalt immatriell kulturarv. "Det er ikke båten i seg selv som har havnet på lista, men det er hvordan kunnskapen om å bygge båten er videreført fra generasjon til generasjon som er spesielt, sier båtbygger Maik Riebort. Riebort kommer fra hansabyen Greifswald i Tyskland og er utlært Oselver-bygger. Det tar syv år å lære seg denne kunsten. På Oselvarverkstaden i Os bygges det nye Oselvere og gamle restaureres. Det tas inn lærlinger ved jevne mellomrom. Slik sikrer en at kunnskapen føres videre. Båttypen har vært svært viktig for livet på kysten av Vestlandet. Bøndene brukte vinteren på å bygge sine båter. Båtene ble brukt i sildefiske og til transport. Oselveren er lettrodd og har god bæring. Fra slutten av 1800-tallet ble Oselveren også en konkurransebåt- både i roing og seiling. Like viktig som selve byggingen, er utvelgelsen av materialer. Så snart det blir frost i bakken i liene rundt Os, reiser båtbyggerne ut for å plukke ut riktige trær. "Furua bør være minst 250 år gammel. Barken må være tynn, det forteller oss at veden har den nødvendige elastisiteten. Stammen må være rettvokst. Står treet skjevt vil det prøve å rette seg. Da dannes det såkalt trykkved inne i treet og det kan vi ikke bruke, forteller Leif Harald Amundsen.

0:00/0:00
Video player is in betaClose