NRK – Radioteatret

NRK – Radioteatret

Norway

Radioteatret gir deg livet rett i skallen

Episodes

Henrik Ibsen: Gengangere  

Henrik Ibsens ”Gengangere” kom ut i 1881. Den versjon som sendes her, ble laget i NRK Radioteatret i 1955. Stykket reiste sterk debatt. Det tar opp følsomme og tabubelagte emner som kjønnssykdom, dødshjelp, religiøst hykleri og sneversyn. Det er et mesterverk i oppbygging og ligner en antikk tragedie i sin skildring av menneskets lodd under skjebnen. Osvald er en ung kunstner og kommer hjem fra Paris med en dødelig sykdom: en arv fra faren. Kammerherre Alving fant bare destruktive uttrykk for sin livskraft. Moren, Helene Alving fatter at hun har latt seg styre av all slags gjengangere: gamle, avdøde meninger og gammel, avdød tro som sitter i oss og som vi ikke blir kvitt. Så får hun kastet på seg et selvoppgjør og den verste handling en mor kan begå. ”Mor, gi meg solen”, sier Osvald. Helene Alving ønsker nok at det var mulig. Rolleliste Helene Alving Tordis Maurstad Osvald Alving, hennes sønn Toralv Maurstad Pastor Manders Kolbjørn Buøen Snekker Engstrand Nils Hald Regine Engstrand Urda Arneberg Lyddesign Erling Hille og Bjarne Johannesen-Hellum Regi: Tormod Skagestad

Henrik Ibsen: Peer Gynt  

Henrik Ibsens dramatiske dikt Peer Gynt er produsert i 1952 og ble sendt første gang på radio under de olympiske vinterlekene i Oslo, en kulturbegivenhet midt oppe i alle sportsarrangementene. Dette var det første Ibsen-stykke i en stor satsning som teatersjef Jens Gunderssen igangsatte i Radioteatret og som hans etterfølger Hans Heiberg fullførte i løpet av noen år på 50-tallet. Unggutten Peer Gynt er eslet til å være en blinkende knapp på verdensvesten, tror han. Men hjemme i Gudbrandsdalen blir han mobbet og gjør seg til midtpunkt ved å skrøne og det som verre er. I løpet av en bryllupskveld med fest og rus blir seks livsskjebner formet. Peer rømmer fra landet og lever sitt liv i jakt på rikdom og beundring. Som gammel finner han veien hjem til selvoppgjør og forsoning. Henrik Ibsen var 39 år da han diktet dette mesterverket som har fått sin plass i verdenslitteraturen. Stykket kom ut i 1867. Det er meget sjelden at Peer Gynt oppføres uten strykninger. Dette er inidlertid en innspilling som viser stor pietet overfor Ibsens tekst og som sogar tar med hans sceneanvisninger. Og her er brukt Edvard Griegs musikk, som jo også er blitt et felleseie for hele verden. Rolleliste Peer Gynt Alfred Maurstad mor Aase Aagot Børseth. Solveig Eva Strøm Aastorp Hegstadbonden Bjarne Bø Aslak Smed Øyvind Øyen Ingrid Unni Torkelsen Dovregubben Henrik Børseth Den grønnkledde Lydia Opøien Trumpeterstråle Lauritz Falk Master Cotton Arne Bang-Hansen Monsieur Ballon Folkman Schaaning Begriffenfeldt Hans Stormoen Anitra Sossen Krohg Passasjeren Børseth Rasmussen Båtsmannen Bjarne Bø Knappestøperen Gunnar Olram Ellers medvirket blant andre Åse Nordmo Løvberg, Berit Brænne, Elsa Isefiær, Øivind Johnsen og Helge Reiss. Fortelleren Sigurd Tønsberg, Musikk Edvard Grieg, fremført av Kringkastingsorkesteret under ledelse av Øivind Bergh Lyddesign Erling Hille og Rolf Rusånes Instruktør er Jens Gunderssen

Henrik Ibsen: En folkefiende  

Henrik Ibsens “En folkefiende”kom ut i 1882. Denne innspillingen er fra 1952. Stykket kan virke enda mer aktuell idag. Dr. Thomas Stockman oppdager smittefaren. Han skjønner at byens nye investering, badeanstalten, byr på forurenset vann. Og venter å få ros. Men han møter heftig motstand - frykten for inntektstap er stor. Stockmann blir dengt med skjellsord, oppsigelse og stein gjennom vinduet. Da skjønner han at flertallet aldri har rett. Det kommer bare diltende etter dit forpostfekterne, den radikale intelligens, har vært for lenge siden. Når majoriteten har greid å komme etter, er sannheten hos en ny minoritet, for ”en normalt bygget sannhet lever - la meg si - i regelen 17 - 18, høyst 20 år.” Henrik Ibsen er 54 år, og normalt bruker han to år på å skrive et skuespill. Men etter mottagelsen av Gjengangere året før er han illsint, og raskt skriver han tragikomedien om den strie og uvørne sannhetssøkeren doktor Stockmann. Rolleliste Doktor Tomas Stockmann Harald Heide Steen Fru Stockmann Ada Kramm Petra, deres datter, lærerinne Merete Skavlan Byfogd Peter Sockmann, doktorens eldre bror Kolbjørn Buøen Morten Kiil, garvermester, Fru Stockmanns pleiefar Einar Vaage Hovstad, redaktør av ”Folkebudet” Alf Malland Billing, medarbeider i bladet Jon Lennart Mjøen Skipskaptein Horster Rolf Christiansen Boktrykker Aslaksen Joachim Holst-Jensen Lyddesign Erling Hille og E. Rusånes Regi: Knut Hergel

Henrik Ibsen: Vildanden  

Henrik Ibsens “Vildanden” utkom i 1884. Denne innspillingen er fra 1952. Hedvig er 14 år. Faren, Hjalmar Ekdal, er neppe noen god fotograf, stor oppfinner eller spesielt omsorgsfull familiefar, men moren, Gina, ordner det meste. På loftsrommet har de en underlig tumleplass med høns, duer, kaniner og en skadeskutt and – stykkets sentrale symbol. Der går bestefar på kaninjakt med dobbeltløpet pistol. Livet blir holdt på plass med de nødvendige livsløgnene. Så skjærer farens barndomsvenn, Gregers Werle, inn i idyllen. Han er midt inne i et farsoppgjør, lider av brysom rettskaffenhetsfeber og skal presse sannhetene på den lille familien. Det går galt. Hedvig betaler prisen for de voksnes selvopptatte krafsing i sine selvfølelser. Henrik Ibsen er blitt 56 år. Igjen fornyer han seg og forener realismen med mangetydig symbolikk. Vildanden er et av hans rikeste skuespill. Rolleliste Grosserer Werle, verkseier og grosserer Ola Isene Gregers Werle, hans sønn Johan Norlund Gamle Ekdal Henrik Børseth Hjalmar Ekdal Ingolf Rogde Gina Ekdal Lydia Opøien Hedvig, deres datter Liv Strømsted Fru Sørby, husbestyrerinne Else Heiberg Dr. Relling Øyvind Øyen Molvik , forhenværende teolog Carsten Winger Pettersen, grossererens tjener Joachim Holst-Jensen En tnnhåret herre Folkman Schaaning En nærsynt herre Ulf Selmer Regi: Hans Jacob Nilsen

Henrik Ibsen: Rosmersholm  

Henrik Ibsens “Rosmersholm” ble utgitt i 1886. Vi sender en innspilling fra 1953. Dramaet utspiller seg i en gammel herregård på Vestlandet, Rosmersholm. Det ulmer i samtiden, de politiske motsetninger er store. Johannes Rosmer sjokkerer sine venner. Han har frasagt seg sitt virke som prest og vil frigjøre menneskenes sinn. Da skyller brottsjøene inn over ham. Han kommer fra en markant slekt med ledende prester og offiserer, men arven av kulde og livsangst er tung. På Rosmersholm har ingen hørt barn gråte eller le. Hans hustru ble syk på sinnet og endte sitt liv i møllefossen. Nå lever han sammen med en ung kvinne, Rebekka West, men det er ikke hennes livsfriske begjær som seirer. Også hun blir smittet av den arven som gjør liv til død. Henrik Ibsen er 58 år og har vært en tur hjemme i Norge og sett sine landsmenn på nært hold. I Rosmersholm lodder han dypere enn noen gang. Rolleliste Johannes Rosmer, eier av Rosmersholm, fhv. sogneprest Olafr Havrevold Rebekka West, i huset hos Rosmer Tordis Maurstad Rektor Kroll, Rosmers svoger Kolbjørn Buøen Ulrik Brendel Hans Stormoen Peder Mortensgård Toralf Sandø Madam Helseth, husholderske på Rosmersholm Alfhild Stormoen Lyddesign Paul Skoe og Erna Ophaug Regi: Tormod Skagestad

Henrik Ibsen: Byggmester Solness  

Henrik Ibsens “Byggmester Solness” ble utgitt i 1892. Denne Radioteater-produksjonen er fra 1955. Byggmester Solness innleder siste fase av Henrik Ibsens produksjon, en fase der han særlig er opptatt av kunstnerens rolle og forholdet mellom kunsten og livet. Halvard Solmess har kommet seg høyt til værs som arkitekt og byggmester ved å holde andre nede, beskytte seg mot konkurranse og unytte mulighetene kynisk. Han tar for seg av kvinnene også. Han tror nesten han har en allianse med mørkekreftene. Under storheten er han redd for å bli skjøvet til side av de unge, for å falle. Så blir han oppsøkt av fortiden, en frisk jente nordfra, Hilde Wangel, som han en gang lovet et slott. Hun ser inn bak suksessen, og det hun ser, skremmer henne. Men hun får - kanskje -slottet sitt. Henrik Ibsen er 64 år gammel og er flyttet hjem til Norge for godt etter å ha levd i eksil i 27 år. Nå tumler han med forholdet mellom livsverk og lykke. Hva koster det å ville noe, så sterkt? Rolleliste Byggmester Solness Ole Grepp Fru Aline Solness Wenche Foss Dr. Herdal, huslege Carsten Winger Knut Brovik, fhv. arkitekt, assistent hos Solness Stig Egede-Nissen Ragnar Brovik, hans sønn, tegner Johan Sverre Kaja Fosli, hans søsterdatter, bokholder Randi Nordby Frk. Hilde Wangel Liv Strømsted Lyddesign Erling Hille, Bjarne Johannesen Hellum og Erna Ophaug Regi: Hans Heiberg

Henrik Ibsen: Lille Eyolf  

Henrik Ibsens “Lille Eyolf” utkom i 1894. Den Radioteater-innspillingen vi sender, er fra 1955. Eyolf går med krykker. Foreldrene, Alfred og Rita Almers, har nok med seg selv og hverandre. En gang mens foreldrene var opptatt med å elske, falt gutten ned fra stellebordet og ble vanfør. For moren står han i veien for hennes begjær. Hun ønsker at hun aldri hadde født ham. Faren ser ham ikke og gjør gutten bare til en forlengelse av egne drømmer: ”Eyolf skal være den fullverdige i vår slekt. Og jeg vil sette mitt nye livsverk i det å gjøre ham til den fullverdige”. Det er noen mennesker som bare kan leve ved å suge liv ut av andre. Så råker skjebnen dem. Hardt og vondt. En gjengjeldelse. Forandrer de seg? Kommer de nå til å ta seg av andre? Henrik Ibsen er 66 år gammel når han utgir dette stykket. Han overrasker med en tekst som tilsynelatende er stille, men rommer mørke avgrunner og voldsomme drifter. Rolleliste Alfred Allmers, litterat, fhv. timelærer Ole Grepp Fru Rita Allmers, hans hustru Liv Strømsted Eyolf, deres barn, 9 år Hans Jakob Kinge Frk.Asta Allmers, Alfreds yngre halvsøster Merete Skavlan Ingeniør Borgheim Arne Lie Rottejomfruen Astrid Sommer Lyddesign Erling Hille Regi: Otto Nes

Henrik Ibsen: Når vi døde våkner  

Henrik Ibsens “Når vi døde vågner”utkom i 1899. Denne Radioteater-innspillingen er fra 1955. Irene kler av seg, står modell for Arnold Rubek daglig. Hun er ung og vakker. Han er en ung, ambisiøs og begavet billedkunstner. De har et intenst forhold. Det er sterk erotisk ladning mellom dem. Men det er noe de ikke våger. Hun forlater ham. Mange år senere møtes de over ruinene av sine liv. Arnold Rubek er berømt billedhugger, men har mistet skaperkraften. Han kommer hjem til Norge med sin hustru Maja og tar inn på en fasjonabel badeanstalt. Irene dukker opp. Hun er en plaget pasient. Fordi de tok uopprettelig gale valg i sin ungdom, har de fått så uendelig mye mindre ut av sine liv enn de kunne. Når de nå våkner opp igjen sammen, ser de at de ikke har levet. I denne forestillingen er det Olafr Havrevold som er Arnold Rubek, Liv Strømsted er hans hustru, Maja og Wenche Foss spiller Irene, Stykket kom i 1899. Det er Henrik Ibsens sluttoppgjør, hans dramatiske epilog, det siste skuespillet han skrev, 70 år gammel. Det er underlig, sammensatt, med en desperat kraft. Det er som om Henrik Ibsen skriver sin salme. Rolleliste Professor Arnold Rubek, billedhugger Olafr Havrevold Fru Maja Rubek, hans hustru Liv Strømsted Irene, en reisende dame Wenche Foss Inspektøren ved badet Erling Lindahl Harald Heide Steen Godseier Ulfheim Musikk: Finn Ludt Lyddesign: Erna Johnasen og Bjarne Johannesen-Hellum Instruktør: Knut Thomassen.

Henrik Ibsen: Et dukkehjem  

Henrik Ibsens ”Et dukkehjem”er historien om et samlivsbrudd. Om en mann som er redd for sin sosiale anseelse og ikke lever opp til de forventninger kvinnen har til ham. Om en kvinne som smugspiser småkaker og er stolt i det skjulte fordi hun klarer å betale avdrag på et hemmelig lån. De to har en uuttalt kontrakt: han er stor og sjef, hun er lerkefugl og deilig. Så møter de alvoret. Torvald forsøker å dekke til. Nora kaster maskeradedrakten. Hun tror ikke lenger at samlivet mellom dem kan utvikle seg til det et ekteskap burde være. Et dukkehjem kom ut i 1879. Henrik Ibsen er 51 år. Mange ser på stykket som et innlegg for kvinnenes sak – for Kvinnesaken. Selv sa Ibsen at han var opptatt av menneskesak. Bruddet, frigjøringen, er noe hun må gjennom for å kunne utvikle seg som menneske og være noe, både i sitt eget og andres liv. Her når Henrik Ibsen mesterskapet. Med Et dukkehjem sikrer han seg verdensberømmelsen. Siden øker den bare i styrke. Rolleliste Nora Liv Strømsted Helmer Harald Heide Steen Doktor Rank Ole Grepp Sakfører Krogstad Børseth Rasmussen Fru Linde: Marit Halset Anne Marie Helga Rydland Barna Juel Arvid Hansen og Hans Jakob Künge. Lyddesign E. Rusånes Instruktør Hans Heiberg

Bjørnson om kjærligheten  

"Kjærlighetsscener fra Bjørnsons dramatikk" ble sendt i Radioteatret i 1953. Programansvarlig var skuespillerinnen Aase Bye, som både var instruktør og introduserte hvert utdrag med en kort innledning. Sammen med professor Francis Bull hadde hun funnet frem til scener fra 5 skuespill: Laboremus, Når den ny vin blomstrer, Paul Lange og Tora Parsberg, Geografi og Kjærlighet og Kong Sverre. Vi hører først professor Francis Bulls generelle innledning, deretter Aase Bye som fortløpende presenterer stykkene som secenene er hentet fra. Rolleliste Laboremus Wisby Harald Heide Steen Lydia Eva Strøm Aatorp Når den ny vin blomstrer Fru Arvik Lydia Opøien Helene Urda Arneberg Alberta Maja Lise Rønneberg Paul Lange og Tora Parsberg Paul Lange Ingolf Schanche Tora Parsberg Gerda Ring Kristian Østlie Øivind Johnssen Geografi og Kjærlighet Tygesen Ingolf Rogde Helga Mona Hofland Ane Evy Engelsborg Kong Sverre Håkon Jørn Ording Inga Liv Strømsted (Dommersnes)

Bjørnstjerne Bjørnson: Over evne  

Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill "Over evne" er blitt kalt "et av de mektigste dikterverker i nordisk litteratur”. Den mektige smaksdommer Georg Brandes sa at Bjørnson aldri har aldri skrevet noe bedre skuespill – Ibsen heller ikke,” Det lyder knskje litt underlig for oss i dag. Dette drama ble i alt vesentlig skrevet i Paris og utkom i 1883. Her retter Bjørnson et kritisk lys mot en kristendomsforståelse som gjør miraklet til en vesentlig bestanddel av troen. Hovedpersonen er presten Adolf Sang, som har sterke likhetstrekk med en kjent skikkelse i Bjørnsons samtid, presten og forfatteren Kristoffer Janson, målmann, gruntvigiansk folkehøyskolemann og etter hvert unitarprest i USA. Janson skrev en mengde romaner og skrifter, men det eneste av den store produksjonen som nordmenn fremdeles kjenner er kanskje diktet og sangen «Hu hei! kor er det vel friskt og lett oppå fjellet!». Den karismatiske Kristoffer Janson Janson var modell for presten Sang. Det er sagt om dette skuespillet at det er i slekt med den klassiske hybris-tragedie, altså et drama som vil vise hvordan det går når mennesket i overmot vil overskride de grenser som er satt for det. Troen på at den lamme og tvilende Klara Sang skal kunne reise seg og gå igjen når hennes mann ber inderlig om det, griper om seg. Ikke bare de troende, men også tvilerne og fornekterne blir grepet og venter at noe uvanlig skal skje. Det bygger seg opp til et intenst klimaks mot slutten av stykket. Den første norske oppsettingen kom først 16 år etter at teksten ble utgitt. Til gjengjeld var det blant de stykker som ble spilt første året da Nationaltheatret åpnet i 1899 med Bjørnstjernes sønn Bjørn som teatersjef. Og stykket vakte adskillig oppmerksomhet, ja ble en stor teaterbegivenhet. Rolleliste Pastor Adolf Sang Knut Wigert Fru Klara Sang Astrid Folstad Rakel Marit Bolling Elias Joachim Calmeyer Hanna Roberts, Klaras søster Bab Christensen Musikk: Finn Ludt Teknisk regi: Jan Erik Hoel Regi: Gerhard Knoop.

Bjørnstjerne Bjørnson: Paul Lange og Tora Parsberg  

Det handler om politikk. Og om kjærlighet. Et politisk kjærlighetsdrama. Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill "Paul Lange og Tora Parsberg" vakte voldsom forargelse før det i det hele tatt ble oppført på en scene. Det var den gang publikum også leste skuespill. Det ble utgitt i 1898, men det tok 3 år før noen våget å sette det opp på en scene. Det kom sterke reaksjoner på at dette stykket så tydelig brukte levende modeller og hentet sitt stoff fra offentlig kjente begivenheter som riktignok lå 10-15 år tilbake i tid, men som var velkjente for datidens publikum. Dertil kom at forfatteren selv hadde tatt del i disse begivenhetene og var ute etter å forsvare seg selv i en vanskelig og følsom sak. Ole Richter var norsk statsminister i Stockholm, der han begikk selvmord i 1888. Det ble påstått at Bjørnson var medvirkende til den tragedien fordi han i en debatt med Johan Sverderup hadde begått den indiskresjon å gjengi innholdet i en privat korrespondanse fra Richter til Bjørnson. Stykkets hovedperson Paul Lange er klart bygget over Richters person og liv. Og en annen person i stykket, Arne Kraft, har klare likhetstrekk med Bjørnson, selv om dikteren benektet at dette var noe i nærheten av et selvportrett. Den kvinnelige hovedrollen Tora Parsberg er det derimot vanskelig å finne levende forbilder til. Paul Lange er, som Ole Richter var det i det virkelige liv, norsk statsminister i Stockholm, d.v.s. den norske regjerings representant i den svenske hovedstad og leder for en liten statsrådavdeling. Radioteatrets utgave fra1958 er spilt inn i Bergen.

Amalie Skram: Agnete  

Vi er i et norsk kunstnermiljø i København i begynnelsen av 1890-årene. Man diskuterer for eller imot ekteskapet. Man flørter og forelsker seg og gifter seg og skiller seg og går på kafé og forakter borgerlig moral. I sentrum står Agnete Lindemann. Forfatteren er en som hadde sett seg arg på et samfunn som gir en ensom kvinne så få muligheter til å leve et selvstendig liv: Amalie Skram, selv norsk kunstner i København – og fraskilt. Det er jo som romanforfatter Amalie Skram er kjent og få vet vel at hun også skrev et skuespill. Det tok da også tid før det nådde frem til full anerkjennelse. Men Agnes Mowinckels oppførelse på Nationaltheatret i 1937, med Gerd Grieg som Agnete og Aase Bye som Sara, ble en suksess. Likeledes Aud Richters forestilling i Bergen i 1950, med Helen Brinchmann i tittelrollen. Og det er nettopp Helen Brinchmann vi skal få høre i Barthold Halles oppførelse, som kom oi Radioteatret seks år senere, i 1956. Amalie Skrams Agnete er i slekt med Ibsens Nora. De er uborgerlige opprørere. Begge støter an mot samfunnsmoralen. Begge er hensynsløst sannferdige når det gjelder kjærligheten. Og begge forholder seg til menn, jurister begge to, som hverken er overlegne eller sterke nok til å forstå deres feilgrep eller leve opp til deres kjærlighet. Nora har sin Helmer, mens Agnetes står opp mot Richard Berg, som spilles av Per Sunderland. Helmer i Et dukkehjem dømmer Nora fordi hun IKKE har fortalt ham at hun har skrevet falsk. Berg dømmer Agnete fordi hun FORTELLER ham at hun har stjålet, som vi skal høre Det dreier seg for øvrig om tredve kroner – men svarer nok til noen tusen kroner i dag Foruten de nevnte skuespillerne får vi blant andre høre Stig Egede-Nissen som maleren Wulf, Else Heiberg som hans hustru Sara, Marit Halset som Agnetes venninne Doris, Sverre Hansen som den forelskede bergenser Egholm og Rolf Søderr som blilledhuggeren Ulfsen. Etter premieren på Agnete i radio 26. mars 1956, skrev Johan Falkberget begeistret om det i avisen Nationen og avsluttet slik: "Tiden har enno ikke rokket ved dets gyldighet som menneskelig dokument." Agnete Helen Brinchmann Adolf Wulf Stig Egede-Nissen Sara, hans hustru Else Heiberg Thea,deres tjenestepike Hilde Brenni Doris Blom Marit Halset Richard Berg Per Sunderland Egholm Sverre Hansen Billedhugger Svend Ulfsen Rolf Søder Rikke, hans hustru Kari Sundby Fenger Henrik Anker Steen Proprietær Stibolt Bjarne Bø Lyddesign: Odd Rinnan Instruktør : Barthold Halle

Alexander Kielland: Hans Majestets fogd  

En udugelig foged vil helst bli en dugelig snekker. En skandaløs klassereise er kjernen i Alexander Kiellands skuespill ”Hans Majestets Foged” som Radioteatret laget i 1957 i Stavanger med skuespillere fra Rogaland teater Det var ikke som dramatiker han slo seg gjennom, Aleksander Kielland, men han skrev 6 skuespill på et tiår – Hans Majestets Foged kom i 1880 og er av de tidligste. Det er sin forargelse over embedsstanden Kielland lufter i dette lystspillet, den forargelsen som året etter eksploderte med knall i romanen ”Arbeidsfolk”. Vi møter en mislykket foged Gregersen i Gisle Straumes skikkelse. Fogderiet har han overlatt til sin fullmektig. Selv trives han best i snekkerverkstedet, der han lager møbler – nesten i skjul, for slikt håndens arbeid kan jo ikke en embedsmann drive med. Kielland sa selv at han hadde brukt sin egen far, Jens Zetlitz Kielland som modell for fogeden. Han hadde arvet et stort handelshus, men forretninger interesserte ham ikke. Derimot var han ifølge sønnen en meget netthendt mann, som kunne skjære ualminnelig vakkert i elfenben og tre – og reparere hva det skulle være. Det var altså en viss spenning mellom hans sosiale posisjon og hans sterke, men lite standsmessige interesse for håndverk. Og det er vel litt av et paradoks at den samme Jens Zetlitz Kielland var sterkt imot at hans to barn Kitty og Alexander, skulle få følge sine kunstneriske kall. Men det hjalp jo lite – det kom nå en betydelig maler og en betydelig forfatter ut av den konflikten. Fogdens datter, som åpenbart langt på vei målbærer Kiellands meninger og sympatier, blir spilt av Solveig Brantenberg. Og regien har Otto Nes. Foged Gregersen Gisle Straume Fogdens datter Margrethe Solveig Brantenberg Sorenskriver Ross Eilif Armand Kaptein Tamp Thorleif Mikkelsen Byråsjef Lorentz Ragnar Schreiner Urmaker Reynholdt Thor Inge Kristiansen Kornelius Torbjørn Bull-Njå Instruktør: Otto Nes

Gunnar Heiberg: Gerts have  

Det flørtes og tøyses og kysses og ertes, blant gifte og ugifte, på kryss og tvers i "Gerts have" av Hans Heiberg. Menneskene springer ut og inn mellom trærne i ustandelig skiftende flirt og mjauer om ”kjærligheten”, uten at det hele er mer enn et behagelig – og undertiden ubehagelig – tidsfordriv. Gerts have er et skuespill av Gunnar Heiberg, produsert i 1957 og instruert av Gerda Ring. Hun vokste opp ved Bankplassen i Christiania mens Ibsen og Bjørnson ennå levde, debuterte som skuespillerinne i 1911, gjorde en strålende karriere og døde så sent som i 1999, nærmere 108 år gammel: en hel teaterhistorie i en og samme skikkelse. OG – hva mer er – da hun 29 år gammel debuterte som instruktør på Nationaltheatret, var det nettopp med dette stykket. Det var forfatteren selv, Gunnar Heiberg, som var pådriver. I Radioteatrets innspilling møter vi et stjernegalleri: Wenche Foss, Toralv Maurstad, Harald Heide-Steen senior, Pelle Christensen, Rut Tellefsen, Aud Scønemann og flere til. Løven Toralv Maurstad Fru Løven Wenche Foss Gert Harald Heide-Steen, senior Bonnevie Pelle Christensen Fru Bonnevie Marit Halset Charlotte, hennes søster Rut Tellefsen Student Bull Atle Merton Skuespiller Seeman Sverre Hansen Dr Fransen Wilfred Breistrand Piken Aud Schønemann INSTRUKTØR : Gerda Ring

Sigbjørn Obstfelder: Om våren  

I den korte perioden på 7 år da Sigbjørn Obstfelder var i virksomhet rakk han over alle genre: dikt, prosadikt, novelle, roman, avisartikler, essays – og skuespill. Jan Erik Vold tegner hans forfatterprofil med disse ordene:”Den grublende tonen, den undrende jubel, de forsiktige fottrinn over martkene…” Obstfelder skrev tre skuespill. ”Om våren” ble oppført den gang Nationaltheatret var pur ungt, i 1902, og de to rollene ble spilt av to legender i norsk teater: Johanne Dybwad og Halfdan Christensen. Da Radioteatret tok for seg stykket 50 år senere, viste det seg at det egnet seg godt for radio. Den sprøde, uhåndgripelige stemning lot seg virkelig fange inn i dette mediet, skrev Anton Rønneberg i Aftenposten: ”Ordenes varsomme betroelser, pausenes hemmelige liv, den sjelelige kontakten mellom to mennesker nådde oss intimt og umiddelbart gjennom mikrofonen. Det er nettopp lyttere, ikke tilskuere, Sigbjørn Obstfelder forlanger." Instruktør for dette hørespillet var Tormod Skagestad, som selv var både lyriker, dramatiker, romanforfatter, oversetter –og hadde en sentral plass i Radioteatret i en intens periode rundt 1950. De to rollene i stykket ivaretas av to skuespillere som siden satte markante spor etter seg i det usynlige teatret, stemmenes teater:: Liv Strømsted Dommersnes – og Olafr Havrevold. Han: Olafr Havrevold Hun: Liv Strømsted Regien var ved Tormod Skagestad.

Nils Collett Vogt: Karneval  

"Kareval" av Nils Collett Vogt fører oss inn i en verden av spill mellom kjønnene, én kvinne mellom to menn, og sjalusi og elskov og strategier. Nils Collett Vogt var en betydelig skikkelse i norsk litteratur i en periode som strakte seg fra rundt 1890 til midten av tredve-tallet. Han er vel mest kjent som lyriker, men skrev også et betydelig antall romaner, noveller og skuespill. Karneval er skrevet i 1920, og hadde sin uroppførelse i Radioteatret, med den innspillingen vi nå skal sende. Det føyer seg inn i en epoke og en genre i norsk litteratur som vi tidligere har møtt i denne sommerserien med Amalie Skram og, i forrige uke, Gunnar Heiberg. Unge mennesker fra borgerskapet som prøver å takle den vanskelige kjærligheten – og utfolder seg gjennom velartikulert dialog. Og det slo godt an. Ikke bare blant anmelderne. I Radioteatrets utklippsbok finnes et leserbrev som hyller stykket – det skiller seg ut fra det jammerlige og sørgelige som så ofte sendes, skriver vedkommende – og han anbefaler at NRK sender stykket oftere, fordi det har så meget å gi mennesker som lever i tvil og usikkerhet med seg selv. Jaja. Det tok treogfemti år før vi fikk gjort noe med den oppfordringen, men bedre sent enn aldri. I stykket møter vi Bab Christensen som Lucy, Stig Egede Nissen som advokat Brehmer, Hans Stormoen som den alkoholiserte skuespilleren Stian Løvold og Rønnaug Alten som Betty. Regi: Aud Richter. Lucy Bab Christensen Advokat Brehmer Stig Egede-Nissen Stian Løvold Hans Stormoen Betty Rønnaug Alten Instruktør Aud Richter

Vilhelm Krag: De gamles julaften  

Vilhelm Andreas Wexels Krag var en mangfoldig herre: dikter, journalist, forlagskonsulent, teatersjef på Nationaltheatret i en periode. Han var ikke bare en sørlandsdikter, han oppfant ordet Sørlandet, lansert i Morgenbladet 16. mars 1902. Dét skulle feste seg og bli et selvfølgelig begrep. Vilhelm Krag var født i Kristiansand i 1971, og død i 1933. Han hadde et spesielt gjennombrudd som lyriker bare 19 år gammel: på et møte i Det Norske Studentersamfund i Kristiania i 1890 leste Jens Thiis opp et eksotisk dikt han hadde skrevet, ”Fandango” – og dermed var det gjort. Debutsamlingen kom året etter og het rett og slett Digte. Tyveåringen hadde markert seg, og vi kan tilbakeskuende konstatere at han dermed ble nyromantikkens gjennombruddsmann i norsk litteratur. Han skrev også dramatikk, skuespill – Det vi presenterer her, er en enakter fra 1895: De gamles julaften. Innspillingen kom 60 år senere, i 1955. Frøken Klara Karstensen Aagot Børseth Sorenskriver Frederik Mariboe Kolbjørn Buøen Dr. Petter Karstensen Gunnar Olram Marthe, Klaras pike Henny Skjønberg

0:00/0:00
Video player is in betaClose