Episoder

  • Den skogfinske kulturen ble knapt regnet som norsk og lå antakelig langt fra det som var idealet for Fortidsminneforeningens stiftere i 1844.

    - For dem var det en jakt på det spesielt gamle og det spesielt vakre og det spesielt norske. Det var stavkirker, middelalderloft og klosterruiner. De fortalte Norgeshistorien i store bokstaver, sier Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C Stang i jubileumsåret.

    Når Fortidsminneforeningen nå overtar fredede bygninger, er det med en litt annen innfallsvinkel. I de senere årene har foreningen blitt eier av blant annet et sjøsamisk småbruk i Balsfjord og er nå i ferd med å overta skogfinnetorpet på Abborhøgda. Da skriver vi dem på vår måte inn i Norgeshistorien. Det har ikke alltid vært åpenbart å inkludere de nasjonale minoritetene i vår felles historie, sier Stang.

    I MUSEUM går vi innover i Varaldskogen i Austmarka i Kongsvinger kommune på gamle skogfinske stier. Abborhøgda ligger på en fin høyde med utsyn over skogene og rundt det store tunet liger det til sammen 10 bygninger, store og små.

    - Det ser nesten ut som dyrehus og driftsbygninger vokser opp av jorden, de ble lagt akkurat der det passet best, og bygget på den ekleste og mest økonomiske måten, både når det gjelder materialer og tidsbruk, sier generalsekretær Ola H Fjeldheim.

    Han gir ros til Skogfinsk museum på Svullrya og Anno museum og de som har sørget for at husene og kulturlandskapet har blitt holdt i noenlunde hevd de siste årene. Riksantikvaren har fredet husene og de mange små driftsflatene i mosaikklandskapet rundt gården. Statskog overdrar eiendommen til Fortidsminneforeningen som nå skal forsøke å få til vern gjennom bruk.

    - Det er Skogfinsk museum som kan den skogfinske historien. Vi i Fortidsminneforeningen skal forsøke å ta oss av husene og landskapet og prøve å gjøre stedet til et sted mange kan besøke. Vi vil hente fram gamle håndverksteknikker og gjøre det vi kan, sier Fjeldheim.
    - Men det skal ikke bli en polert idyll. Noen ganger kan det være en fare for at for mye blir «ryddet opp». Vi skal ta være på stedet som det er, sier generalsekretær Ola Fjeldheim.


    Medvirkende: Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C Stang og generalsekretær Ola H Fjeldheim. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 14/9 2019. Illustrasjonsmusikk i bakgrunnen er fra "Langt innpå skoga" med Sinikka Langeland.

  • Helt siden 1300-tallet ble tømmer fløtet i norske elver og vassdrag. Nå går alt tømmer på trailer
    eller tog. I Fetsund ligger ett av de aller største industrielle kulturminene her i landet. Det er Fetsund lenser. Den forteller fløtehistorien i Norge.
    «Så langt vi vet er dette anlegget det eneste som er igjen i hele verden, sier konservator Thomas Støvind Berg.
    På det meste arbeidet det 300 mennesker i Fetsund lenser. Her ble tømmerstokkene samlet «rettet» og buntet for videre slep ned mot Lillestrøm og Øyeren.
    På midten av 80-tallet var det slutt. Sagbruk og fabrikker som hadde kjøpt tømmeret, forsvant.
    «Det var nære på at hele anlegget her ble revet. Takket være musikkprofessor, trompetist Harry Kvæbæk ble anlegget reddet og fredet. Derfor har han fått sin fortjente statue i anlegget her, forteller Berg.
    Det var et vell av oppgaver i en tømmerlense. Etter hvert kom store mekaniske installasjoner som lettet arbeidet.
    «I et anlegg som strekker seg over to og en halv kilometer ble det upraktisk for arbeiderne ute i lensesystemet å gå i land for å spise. Det ble plassert flytende hvilebrakker ute i elva slik at matpausene ble mer effektive, sier Thomas Støvind Berg.
    flere av disse flytebrakkene er fortsatt intakte og utgjør en del av lensemuseet.
    En del av tømmeret som havnet i Fetsund lenser hadde reist langt.
    «Det sies at tømmer som var hugget tre, fire mil sør for Roros, havnet her, sier konservator Thomas Støvind Berg.
    Fetsund lenser disponerer også en hel flåte historiske fartøyer i tillegg til en stor bygningsmasse på land.

  • Manglende episoder?

    Klik her for at forny feed.

  • Langs hele Norskekysten har små, lettrodde robåter vært et viktig arbeidsredskap gjennom alle tider. Båtene er som oftest spisse i begge ender og varierer i størrelse og utforming. I Hordaland har de Oselveren og Strandebarmeren. Det er mørebåter og Saltdalsbåter. I Porsanger kalles denne båttypen «Spissa». På Sjøsamisk kompetansesenter, Mearrasiida, i Indre Billefjord gjøres det nå et viktig arbeid for å bevare båttypen.

    Reddes fra historisk forlis

    - For oss sjøsamer er denne båten kanskje det viktigste symbolet for vår kultur, sier Thomas Hansen.
    I den øyrike Porsangerfjorden var leveveien fiske, sanking og jakt og husdyrene ble rodd ut på øyene med spissbåten.
    «Ja, til og med store okser ble fraktet med spissbåt. Da måtte bunnen fôres rikelig med torv, slik at ikke dyra ikke skulle tråkke hull i båten, forteller båtbygger Hans Hansen.
    Hansen er nå en av de ytterst få som kan bygge «spissa». Nå har han fått en lærling som skal videreføre tradisjonen.

    Ord og uttrykk bærer historie

    Språkforsker Steinar Nilsen har sin oppgave i å samle samiske ord knyttet til båten og til byggingen av dem. Et møysommelig arbeid.
    «Jeg har intervjuet mange av de gamle her i området som kunne de gamle samiske ordene på båtenes forskjellige konstruksjonsdeler. Nå har vi samlet mange ord som egentlig var i ferd med å gå tapt i det samiske vokabularet, sier Nilsen.
    Nå gjør han det samme arbeidet med sankingstradisjonen.
    Mearrasiida har også prosjekter gående på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut.
    Det er Sametinget som finansierer mesteparten av driften på Sjøsamisk kompetansesenter. Senteret samarbeider med flere forskningsinstitusjoner som arbeider med miljø,natur og kultur.

    Programmet sendt første gang 31/8 2019.
    Medvirkende: Thomas Hansen, Hans Hansen, Kjell Delås, Steinar Nilsen, Atle Sandvik. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

  • - Her møtes det aller eldste i Trondheim og det nyeste nye innenfor gryndere og moderne kontorfellesskap. Det er en bro mellom gammelt og nytt.
    Det er Riksantikvarens prosjektleder Erik Jondell som åpner dørene til det kule og hippe kontorbygget «Digs» i Krambugata midt i Trondheim. Rett innenfor dørene kan man bokstavelig talt gå ned i historien og møte hele legenden om Olav den hellige, akkurat på det stedet der sagaen mener Olav gjenreiste Kaupangen og bygget Klemenskirken for seg og hirden.
    - Dette var antakelig ikke en kirke for alle, sier arkeolog og prosjektleder i NIKU, Anna Petersén.
    Hun har ledet hele utgravningsprosjektet som fikk så stor internasjonal oppmerksom de siste årene. – Det har jo vært intenst, sier hun, og roser utstillingen som viser steinfundamentene til Klemenskirken og ikke minst alteret, akkurat der de ble funnet, in situ.
    - Det her funnet er helt unikt. Det finnes ingenting tilsvarende, i hvert fall ikke i Skandinavien, og kanskje ikke i Europa heller. Her får man innblikk i en tankeverden, vi får vite litt om hvordan de geistlige tenkte når det gjelder de første kirkebyggene, sier Petersén.

    Fem kirker på samme sted

    Utstillingen bruker utsøkte lys- og animasjonsteknikker og inneholder mange flere elementer enn steinfundamentene til trekirkene som har avløst hverandre på dette stedet. – Antakelig er det sagaens «Skipakrok» vi har funnet, i en vik av Nidelven, sier Erik Jondell. Også tidligere og ikke minst yngre rester av bygninger og andre arkeologiske funn gir en finn helhet, ikke minst koblet sammen med tidligere utgravninger i dette området.

    I MUSEUM forteller Jondell og Petersén om utgravingen og funnene, og ikke minst hvordan kirke nummer to kan dateres helt eksakt til perioden 1015 til 1024. En periode som også passer som hånd i hanske med Snorres sagatekster.

    Medvirkende: Riksantikvarens prosjektleder, Erik Jondell og NIKUs prosjektleder for utgravningen, Anna Petersén. Programleder Øyvind Arntsen
    Programmet sendt første gang lørdag 17.august 2019

  • At Henrik Johan Ibsen kom til Grimstad som 15-år gammel apotekerlærling, at han fikk barn utenfor ekteskapet og at han skrev et par dikt og skuespillet Catilina på Apotekets bakrom. Det er godt kjent. Men at han i flere år hadde fått privatundervisning av en kunstmaler, at han malte mange oljemalerier og tok oppdrag som illustratør mens han var i Grimstad, det er ikke fullt så kjent.
    Det er noe av det vi får høre mer om i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2006.

    Xylografi

    Faktisk var det som avistegner og illustratør i tidens nye trykketeknikk, xylografi, den unge Henrik Ibsen så som sin kunstneriske løpebane ved siden av oppdrag som sceneinstruktør. Han var med på å starte et ukeblad i Christiania og gjorde flere reiser rundt i Sør-Norge for å male og lage nye trykk. I 1860 forbød Suzannah Henrik Ibsen å bruke mer tid ved staffeliet. Etter dette kastet Ibsen alle sine tegninger og paret eide aldri noen av Ibsens malerier eller tegninger. Kun de som ble gitt bort eller solgt viser denne siden av Ibsens kunstneriske talent.

    MUSEUM besøker Grimstad Bymuseum, hvor noen av Ibsens originale oljemalerier henger på veggen, blant annet et portrett av losen Svend Haaø som mange mener er en forstudie til Terje Vigen. Også ved Ibsenmuseet i Arbiens gate 1 i Oslo er det samlet en lang rekke trykk og tegninger fra Ibsens hånd.

    Medvirkende : Rolf Erik Nilsen, Erik Henning Edvardsen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2006

  • - Vårt utgangspunkt er at vi landet fra månen i går og at vi har kommet til et sted hvor det er mennesker som gjør en rekke forunderlige ting. De går rart kledd, de kjører i merkelige farkoster, de har stammemøter og ritualer, og vi forsøker å forklare hva de er med på. Og den forklaringen har konservatorene Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave fra Telemark Museum gitt i prosjektet og boken ”Ferieliv i Kragerø”.

    I denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2012, reiser vi sammen med forfatterne på ekskursjon til skjærgården ved Kragerø.

    - Dette er samtidsdokumentasjon, som forteller om ting vi tar for gitt, men som styres av underliggende tradisjoner og forskjeller mellom de som ferdes i ferielandet, sier Gardåsen. Han tar lytterne med på en fergetur fra Kragerø til Jomfruland for å observere både hytter, båter og ikke minst menneskene som ferdes der. – Setter vi det på spissen så er Kragerøskjærgården en symbolsk krigsarena hvor de forskjellige gruppene av ferierende står mot hverandre og konkurrerer, sier Gardåsen. Han har delt de ferierende inn i en rekke undergrupper, og ruller opp hele feriehistorien rundt Kragerø fra de første hyttene kom for fullt i mellomkrigstiden.

    Fedrekult og fartstid

    – Bare ta dette med patriarkatet, sier Gardåsen. – Ja, hva er det, sier vi. – For det første er ferielivsansiennitet viktig. De som har vært med lenge og arvet sine landsteder, det er selve aristokratiet her i Kragerøskjærgården. De viser det med å ta vare på gamle båter, la klær fra forrige generasjon henge på hytta, som den rene fetisjisme. Men først og fremst er det det at prisene er så høye at hyttene overdras veldig sent. Da sitter den eldre generasjon med eiendommene og sørger for at ferie på hytta blir et opphold i et patriarkalsk, eldrestyrt småsamfunn, hvor neste generasjon ikke har noe de skulle ha sagt og må rette seg etter de eldre.
    - Vi forsøker å gi mennesker selvinnsikt om hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de går hen, sier Gardåsen.

    Medvirkende : Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave. Programleder Øyvind Arntsen . Sendt første gang i 2012

  • Langt ute i skauen, omtrent akkurat på grensen mellom Telemark og Buskerud reiste det seg et helt lite industristed i 1870-årene. Ved brua over Numedalslågen, omtrent en mil syd for Kongsberg, der det fra uminnelige tider hadde vært et vadested, ble det bygget tømmerrenne, sagbruk og kraftstasjon.

    Tenk deg det synet, sa daglig leder på LABRO-museene, Ole Jacob Cranner, da Museum var på besøk i 2012 :
    - Fra den moderne industriarkitekturen, med høye vinduer og luft under taket, strømmet det ut elektrisk lys. Fossen bruste og det kom røyk opp fra pipene. Det må ha vært som et framtidens slott !

    Tømmerhaker og pjolter

    I dag går fortsatt den to kilometer lange tømmerrenna forbi de restaurerte bygningene på LABRO. Kraftstasjonen ble stengt på 1990-tallet og den siste stokken gikk i renna i 1979. I MUSEUM besøker vi kraftstasjonen, hvor turbinhallen er gjenoppbygd etter at taket raste ned for noen år siden, vi får demonstrert en vanndrevet stampemølle for vadmel, men først og fremst møter vi tre tidsvitner i Numedalslågens Fløtningsmuseum : Even Tråen og brødrene Dag og Bård Engelstad. Alle tre har jobbet som fløtere i Numedalslågen og forteller om hvordan arbeidet var organisert og hvordan de lærte håndverket av ”gamlekarane”.

    – Tømmerhakene var viktigste redskap, sier Even tråen, som forteller om hvordan trevirket til hakene måtte vokse på bestemte steder og være nøye utplukket. – Hakan måtte ligge presis i hånden og jernet måtte være smidd på rette måten, sier Tråen. Vi får høre om arbeidet i ”rensken” og langs ”hengslene” og hvordan stokkene ble plukket ut en etter en når vasene stengte nedover i elva. Vi får også høre historien om hvordan det var fest på Hotell Norge i Skien når rodene hadde gjort ferdig sin del av fløtingen. – Da satt gamlekara og nikket når de fikk skryt for jobben og tok i påsan med oppgjøre uten å telle over. De satt nok med hatten litt bak i nakken på bussen hjemover, for det vanket nok en pjolter eller to også, sier Tråen.

    Medvirkende : Even Tråen, Dag og Bård Engelstad, Knut Rokstad og daglig leder Ole Jacob Cranner. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang i 2012.

  • Da det amerikanske spionflyet U2 ble skutt ned over Sovjetunionen 1.mai 1960 kom Norge og Bodø i sentrum for Den kalde krigen. I denne utgaven av MUSEUM får vi høre om dekkhistoriene som fulgte og hvordan amerikanerne ser på det som skjedde. Og kanskje er det også en forbindelse til Beach Boys.
    Programmet ble sendt første gang i 2009.


    NSA-museum i Maryland

    I del 2 av MUSEUMs reportasje om Norge og CIAs U2-flyvninger besøker vi NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington. National Cryptological Museum er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har museet også en egen avdeling for Den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. – Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon.
    Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet.

    Inspirerte Beach Boys

    Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. – KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. – Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. – Norge gjorde sin del i Den kalde krigen.

    Medvirkende : Curator Patrick Weadon og Kjell Lutnes. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2009

  • Restene av Hjortspring-kanoen er ett tusen år eldre enn Gokstadskipet. Nitten meter lang og bygget i lindetre kunne den frakte minst 40 soldater med utrustning. Kanskje kom den helt fra kysten av Norge. Både Hjortspringkanoen og store mengder våpen og utrustning ble ofret i en dansk sjø for 2000 år siden, og ble vist på den legendariske jernalderutstillingen «Sejrens triumf» på Nationalmuseet i København i 2003.

    Fra de danske myrene kommer også et utrolig rikt funnmateriale fra århundrene rundt Kristi fødsel. Blant annet mumifiserte mennesker som ble ofret i sjøer og myrer. Våtmarksområdene var porten til gudenes verden, sier museumsinspektør Lars Jørgensen på Nationalmuseet i København. Han kan også vise fram Nordens eldste, intakte trebåt. Det er Nydamskipet, som er forløperen til våre vikingskip. Opprinnelig ble skipet funnet i Danmark, men nå er Nydamskipet permanent utstilt i Schleswig, på Schloss Gottorp. Det var en svært sjelden anledning da Nydamskipet ble fraktet til København i anledning utstillingen på Nationalmuseet.

    Kanskje er Nydamskipet bygget i Norge, ca 350 etter Kristus, og brukt til å frakte en norsk invasjonshær til Jylland? Eller kanskje soldatene skulle enda lengre. Til Romerriket som leiesoldater ?

    På denne måten viser utstillingen i København at vikingtiden, som kom mange hundre år senere, bare var en fortsettelse av livet i jernalderen, og ikke en helt ny epoke i den norrøne historien.

    Programmet ble sendt første gang i 2004 og er tatt opp på utstillingen "Sejrens triumf" i København. Vi møter Sigrid Kaland fra Universitetsmuseet i bergen og daværende museumsinspektør Lars T Jørgensen som var faglig ansvarlig for utstillingen. Jørgensen døde i 2016.
    Programleder Øyvind Arntsen

  • "Thorny serda, Helge reist”. Så enkelt kan det sies.
    - Men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene. Der er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjarlen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155.

    Serding og det som verre er

    ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2007, finner Spurkland runetekster på veggene i gravkammeret som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen.

    – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland, som i Museum saumfarer veggene inne i Maeshowe med medbragt lommelykt.

    I MUSEUM får vi også høre hvordan vikingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Tirnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga.

    Dette er del 2) av tilsammen tre programmer fra Orlnøyene. Sjekk Museums podkastsider.
    Medvirkende : Nå avdøde runeforsker Terje Spurkland og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2007.

  • Orknøyjarlen Magnus Erlendsson ble drept av søskenbarnet sitt på øya Egilsay på Orknøyene 14.april 1115. Denne dagen har senere blitt feiret som Magnusmesse i det katolske Norden, og St.Magnus er ble i middelaldeleren regnet som en norsk helgen, selv om han ellers ses på som skotsk.
    I Kirkwall står en stor, rød katedral i stein og tegl til hans minne. Den ble reist midt på 1100-tallet og har vært i kontinuerlig bruk siden.

    Vikinger møtte pictere
    Arven fra vikingene og den norrøne innvandringen er en viktig del av orkadienes identitet, og i MUSEUM forteller den skotske arkeologen Andy Heald om det folkeslaget med den rike kulturen som allerede bodde på øyene da den norrøne innvandringen startet.

    Hunterford-brosjen

    Picterne er nevnt i romerske kilder i år 297, men er en del av den keltisk-etniske folkegruppen som alltid har bodd i dette området. På Nasjonalmuseet i Skottland i Edinburgh, viser Heald fram en rekke pictiske gjenstander, blant annet Hunterford-brosjen i gull, sølv og rav, som har fått runeinnskrifter påført på baksiden; ”Melbrigda eide denne ”. – Når blir en viking en viking, spør Heald, som påviser hvordan den norrøne kulturen fikk massiv påvirkning fra det langt mer utviklede og sofistikerte samfunnet vikingene møtte på Orknøyene.

    Dette programmet ble sendt første gang i 2007, som del 3 i reportasjeserie fra Orknøyene med blant andre Terje Spurkland. Programleder Øyvind Arntsen.

    Alle programmene ligegr fortsatt på disse sidene.

  • Som to enorme armer som strekker seg ut i Oslofjorden blir havneanlegget ved Borreparken synlig på databildene etter omfattende scanning fra fly og bruk av georadar på bakken. Hver av armene er minst 200 meter lange. Bredden kan være opp til 10 meter og de enorme bryggefundamentene er rundt 3,5 m høye. Da de ble bygget var vannstanden høyere enn i dag, og mest sannsynlig har bryggefundamentene ligget omtrent på havnivå for to tusen år siden.

    - Det kan ha vært en tømmerkonstruksjon på toppen av bryggefundamentene og vi ser tydelig på LIDAR-bildene at det også var en slags kanal, en fordypning midt mellom de to armene. Vi tenker at det kanskje var selve havnebassenget og at båter av Oseberg- og Gokstadtypen kunne seile helt inn til der vi finner de store haugene i dag, sier arkeolog Terje Gansum.

    Større enn haugene

    Bryggefundamentene består av morenestein fra raet og er definitivt menneskeskapt, selv om vi kanskje alltid har trodd at det var natur, sier Gansum. Anlegget ble oppdaget da Gansums kolleger fra Ludvig Boltzman Institute i Østerrike kom på besøk for å følge georadarundersøkelsene.

    - Det er jo merkelig at det måtte en geolog fra Østerrike til å se dette, sier Gansum, som nå mener at selve bryggeanlegget er noe av det mest arbeidskrevende som er blitt gjort i Borre. Det er jo ikke lenger haugene som er det største her, sier han.

    Dateringen av anlegget er foreløpig på forskningsstadiet, men geologen fra Østerrike mente at den nederste delen av anlegget var påbegynt i bronsealderen.

    I MUSEUM forteller Gansum også om de enorme hallene som georadarundersøkelsene har avdekket fra 2007 og fram til i dag.

    - Vi vet nå om to områder med til sammen fire store haller. Den største var på 63 x 14 meter.
    På tross av alt dette var det avtrykket etter et vikingskip på 16-17 meter som tok all oppmerksomheten da georadarundersøkelsene ble presentert. Og vikingskipet er jo veldig interessant. Ikke ved at det er trolig at det finnes noe tre eller organisk materiale igjen.

    - Det spennende er jo at skipet kanskje ikke var hauglagt. Vi tror kanskje at stevnene sto ute i det fri og at det bare var midten av skipet som var tildekket, sier Gansum. En helt ny måte å tenke haug på.

    Sendt første gang 22.juni 2019. Med Terje Gansum, arkeolog og seksjonssjef for Kulturarv i Vestfold Fylkeskommune. Programleder Øyvind Arntsen.

  • «Å hjemme seg» - Sigrid Undsets Bjerkebæk

    I år er det ett hundre år siden Sigrid Undset slo seg ned på Lillehammer. Hun hadde to barn, det tredje var på vei og mannen etterlot hun i Kristiania. Nå sto Kristin Lavransdatter og Bjerkebæk for tur. Men hvorfor Lillehammer ?
    - Si det, sier museumskonservator Bente Forberg. Hva vet vi egentlig om ekteskapet med maleren Anders Svarstad ? Han ble i hvert fall igjen på Kampen i Kristiania.

    Kanskje var det at hun hadde gode venner her fra tiden i Roma ? Hun kom nær det området hun valgte som hjemtraktene til Kristin. Og kanskje var det nærheten til friluftsmuseet på Maihaugen, med autentiske middelalderhus og miljøer som kunne vært kulisser i romantrilogien om Kristian Lavransdatter, sier Forberg.

    I MUSEUM forteller Bente Forberg og Cecilie Skeide fra Lillehammer Museum og de to nye utstillingene som nettopp har åpnet. Den ene er på Bjerkebæk og handler om Sigrid Undsets reiser. Den andre er en kunst- design og interiørutstilling på Lillehammer kunstmuseum som skildrer de kunst og kulturimpulsene som preget Sigrid Undsets liv og diktning.

    «Å hjemme seg»

    - Den tittelen fikk vi hjelp til fra Sigrid Undset selv, sier kurator Cecilie Skeide. I både brev og romaner bruker Sigrid Undset det uttrykket. Slik jeg tolker det skaper hun et rede når hun «hjemmer seg» . Der kan hun føle seg hjemme, være trygg og kunne gro og være kreativ. Og det er ikke bare hjemme på Bjerkebæk hun «hjemmer seg». Det er på hotellrom på reiser og i eksil i New York. Da henter hun inn potteplanter, små duppeditter, bøker og fotografier og skaper de rammene hun trenger, sier Skeide.

    Hundreårsmarkeringen av at Sigrid Undset flyttet til Lillehammer finner vi også i «gjestehuset» på Bjerkebæk. Det er et lite rom, bare 20 kvadratmeter, men der er det funnet plass til sju reiser verden rundt. Blant annet det fem år lange eksiloppholdet i New York under krigen da hun bodde på Hotell Margaret i 97 Columbia Heights i Brooklyn. «Det er fornyes man skal når man reiser» heter utstillingen, det samme Sigrid Undset hadde som motto for sine mange studiereiser.
    - Helt siden 1997 har vi hatt et rom på Maihaugen med en mengde av Sigrid Undsets esker og arkivsaker. Nå har vi endelig fått tid til å gå gjennom alt og noe av det vi fant viser vi for første gang på denne utstillingen, sier Forberg.

    Sendt første gang lørdag 15.juni 2019. Programleder Øyvind Arntsen. Med Cecilie Skeide og Bente Forberg. Stemmene til Sigrid Undset og Hans Bendict Undset Svarstad fra NRKs arkiv.

  • De kristne høytidsdagene ved påske og pinse henger nøye sammen med den jødiske festkalenderen og ikke minst eldgamle tradisjoner knyttet til månefaser, natur, jordbruk og innhøsting.
    - Pinsen har vi jo fra den lille historieboken disippelen Lukas skrev i Apostlenes gjerninger, sier kirkehistoriker Jan Schumacher.

    I Museum forteller Schumacher om kirketradisjoner knyttet til det hellige kors og forteller hvordan påsken slutter når pinsen er over. Da starter det alminnelige kirkeåret og alt som var fortettet i påsken og pinsen skal utfoldes uke etter uke i gudstjenestene. Og i den katolske kirke kommer jo også helgenenes festdager innimellom, sier Schumacher.

    Crux Fidelis, det trofaste kors er et dikt og en melodi som antakelig går helt tilbake til det fjerde århundre og dikteren Venantius Fortunantus. Det er starten på en tradisjon som kommer fra den tidlige, angelsaksiske kristendommen hvor selve korset spiller en sentral rolle i gudstjenesten. Fra 900-tallet er også kvadet «Drømmen om korset» kjent.

    I MUSEUM forteller Schumacher om symbolikken i korstradisjonene og vi ser nærmere på Ruthwellkorset fra 700-tallet i en landsbykirke i Skottland. Dette korset har både latinsk tekst og angelsaksiske runer pluss mange relieffer.

    Sendt første gang 8/6 2019. Programleder Øyvind Arntsen

  • Det Hanseatiske Museum var fram til for få år siden det eneste Hansamuseet i Europa. Det holder til i den praktfulle Finnegaarden på Bryggen. Nå må gården reves og restaureres. Først om seks år vil Det Hanseatiske Museum åpne dørene igjen.
    «Schøtstuene er nå interimmuseum. Nå har vi seks år på oss til å tenke ut hvordan det «nye» museet skal blir, sier nestleder Tom Hellers.
    Bergen er ingen hansaby, men et såkalt hansakontor. Fra midten av 1300-tallet drev tyske handelsmenn sin virksomhet på Bryggen. De importerte salt og korn til Norge. De kjøpte tørrfisk og eksporterte den til kontinentet. Det var en svært viktig handelsorganisasjon.
    «I tillegg tok tyskerne med seg europeisk kultur og språk til Bergen – og ikke minst hadde de med seg religiøse impulser, sier professor i historie, Geir Atle Ersland.
    Ersland blir brukt som rådgiver når nå sjansen har bydd seg til å etablere det «nye» hanseatiske museet i Bergen.
    Nå er det Schøtstuene rett nedenfor Mariakirken – hansakjøpmennenes kirke – som fungerer som interimmuseum. Stuene tilhører også museet. I årene fremover vil det utvikles utstillinger i stuene, slik at turister og andre fortsatt kan få innblikk i denne helt spesielle og viktige historien i Bergen og for landet.
    Det finnes et hansamuseum til i Europa. Det ligger i hansabyenes mor – Lübeck. Geir Atle Ersland var også rådgiver under etableringen av dette museet.



  • En kulturhistorisk sensasjon. I løpet av snaue to år har tre menn nær sagt doblet antallet kjente helleristningsfelt i Østfold. Fra før hadde helleristningsfylket Østfold registrert omkring 500 felt. Nå nærmer det seg 800.
    «Vår måte å lete etter helleristninger blir stadig bedre. Vi lærer av erfaring. Og de fleste funnene blir gjort etter ganske grundig og systematisk planlegging, sier Lars Ole Klavestad, Tormod Fjeld og Magnus Tangen.
    De tre bedyrer at dette er deres store hobby. Men den kommer ikke ut av ingenting.
    Lars Ole Klavestad er landskapsarkitekt og har i mange år arbeidet fore Fylkeskonservatoren i Østfold fylkeskommune. Magnus Tangen er arkeolog ved Kulturhistorisk museum i Oslo og har for tiden ansvaret for helleristninger i museets nedslagsfelt. Tormod Fjel er grafisk designer. Hans interesse er vekket over hva han har lest om de to andre i gruppa. Alle tre er friluftsinteresser te mennesker.
    «Det er faktisk oppsiktsvekkende det vi har vært med på så langt. I Norge er det ingen som har gjort eller gjør noe lignende. For oss er denne hobbyen en stor berikelse. Det er en kombinasjon av nattlige naturopplevelser og den spennende analysen av terreng. Vi må jo tenke landskapet med en helt annen vannstand, enn den er i dag. Og vi har truffet bra.
    Og det skjedde også denne gang når Museum var med. For under en mosegrodd og løvdekket bergflate koster de fram et felt med to skip, en fugl og en rekke skålgroper. En forunderlig opplevelse. Trolig er det første gang på minst 2000 år at mennesker ser denne bergkunsten.
    «Pulsen går alltid litt fortere under slik hendelser. Vi gleder oss like mye hver gang, sier de tre.
    Programleder, Jan Henrik Ihlebæk

  • Det er noe spesielt med 17. maifeiringen i Bergen. Trønderne var tidligere ute, men bergenserne har tatt igjen med salutter og vardebrenning, avdukinger, fire prosesjoner, vikingskip, stolpeklatring og kapproing. Alt med lange tradisjoner.
    «Vi elsker tradisjoner og fest, sier 17. maikomiteens leder, Erik Næsgaard.
    Universitetsbibliotekar Bjørn Arvid Bagge har befattet seg mye med 17. mai-historien i Bergen. Ja, han har skrevet en stor bok om feiringen.
    «Bergenserne var konservative og kongetro. Så når Karl Johan ikke ønsket 17. mai-feiring, så feiret de ikke her i byen. Men feiringen kom desto sterkere tilbake, forteller Bagge.
    Et særtrekk ved feiringen er at 17. mai er blitt brukt til avdukingsdag av statuer av byens store sønner. Wilhelm Frimann Koren Christie, Ole Bull og Christian Michelsen, er alle avduket under stor festivitas i byen. Alle viktige navn i norsk historie. I dag legges det ned kranser ved statuene. I tillegg ble også statuen av Bjørnstierne Bjørnsson, avduket på 17. mai i 1917.
    Og like før midnatt – da flærrer fyrverkeriet over byen og festdagen er over.

  • “Anglo-Saxon Kingdoms, art, word, war” het en storslått utstilling som ble vist på British Library våren 2019. Køene sto flere hundre meter ut i gaten forbi Kings Cross Station og perrong 9 og trekvart i London hver eneste dag, og alt var utsolgt. Hvorfor ?

    - De anglosaksiske kongedømmene var selve starten på alt som er britisk i dag, sier
    kurator Claire Breay på British Library. Hun har ledet et stort prosjekt hvor dokumenter, bøker og gjenstander fra hele den Anglo-Saksiske perioden på De britiske øyer har blitt samlet.
    - Kontakten med det kontinentale Europa, idéene som fulgte med alle de forskjellige innvandrings- erobrings og bosettingsbølgene. Det er røttene våre, og de kan ikke skilles fra den europeiske felleskulturen. sier hun. Men legger fort til at det ikke er ment som noen kommentar til Brexit. British Library skal ikke ha noen mening i slike saker.

    Anglo-Skandinavia

    I MUSEUMs vandring rundt på utstillingen er det seniorarkivar Jo Rune Ugulen Kristiansen fra Arkivverket i Bergen som er vår veiviser. Han er middelalderhistoriker og har selv sittet mange ganger på lesesalene her.

    - Jeg jobber jo vanligvis med yngre dokumenter, sier Kristiansen, som har et spesielt ansvar for de aller eldste, håndskrevne dokumentene i Arkivverket. Men her, sier Kristiansen, kan vi møte mange av navnene vi kjenner fra de norrøne sagaene i samtidige, autentiske kilder.

    Mot slutten av den Anglo-Saksiske perioden, på 900 og 1000-tallet, var innslaget av skandinaviske erobrere, handelsmenn og bønder, med andre ord vikingene, så stort på De britiske øyer at det er riktig å kalle den delen av perioden for Anglo-Skandinavisk. Og i dokumenter, håndskrevne bøker, avtaler og tegninger møter vi blant andre kong Knut den mektige og hans dronning Emma. Knut var sønnesønn av Harald Blåtann, sønn av Svein Tjugskjegg som erobret England og ble selv en av Europas mektigste konger med hele sitt Nordsjørike , inkludert Norge. På utstillingen kan vi blant annet finne en hel «lovtale», en bok på latin, som forteller om dronning Emma og kong Knuts liv. I «Enconium Emma Reginae» fra 1041 finner vi også en tegning som viser de to.

    Av de eldste dokumentene som forteller om vikingenes England på utstillingen er lovteksten som regulerer forholdet mellom Alfred den store og vikingkongen Guthrum. Den er antakelig fra ca 890 og viser starten på det som senere ble Danelagen og det danske og skandinaviske kongedømmet på De britiske øyer.


    Medvirkende: Curator Claire Breay, British Library, seniorarkivar Jo Rune Ugulen Kristiansen, Arkivverket, Bergen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 11/5 2019

  • Med bedehuset på den ene siden av veien og arbeiderbevegelsens forsamlingslokale på den andre, var det ikke lang vei fra frelse til fortapelse.

    - Her var det dansefester i helgene, arbeiderbevegelsens studiesirkler og møter i løpet av uka og ikke minst, Hakke Hakkespett og iskremen Pin-Up til alle barna på 1.mai. Pin-Up’en var pakket i tørris, og den kunne vi ha det moro med etter at iskremen var spist opp. Og 16mm filmen som vi barna skulle se på 1.mai, den røk som regel bestandig.

    Det er Museums programleder Jan Henrik Ihlebæk som forteller om hvordan det var i gata der forsamlingslokalet Folkvang fortsatt ligger. For mange er dette stedet kjent som der landsfader Einar Gerhardsen tok avstand fra kommunistene i Norge. Det skjedde i den berømte «Kråkerøytalen» i februar 1948, like etter at Sovjetunionen hadde invadert Tsjekkoslovakia. Talen ble innledningen til en helt ny tid i norsk arbeiderbevegelse.

    Men i MUSEUM er det ikke de politiske følgene av talen det handler om, mer et slags nostalgisk dykk tilbake i tiden og et blikk på hvordan Folkvang i dag er innhentet av «den nye tid». Restaurert på utsiden og forvandlet til leiligheter i den høye prisklasse på innsiden.

    I programmet får vi også høre klipp fra NRKs historiske arkiv, hvor blant andre de lokale tidsvitnene. Ap-veteranen Steinar Brynhildsen og mangeårig NKP’er, Odd Ragnar Kristiansen, forteller om hvordan det var å være til stede og høre Gerhardsen tale i 1948 og hvordan politiets overvåking av kommunister startet. Klippene er hentet fra et program Jan Birger Arentz laget i 2004. Fra arkivet hører vi også Einar Gerhardsen selv tale på Folkvang. I 1988 kom Gerhardsen nemlig tilbake til Kråkerøy, og det ble gjort et amatøropptak på kassettspiller som vi får høre utdrag fra.

    I MUSEUM banker vi på døren til Folkvang og seilmaker Synnøve Bråthen slipper oss inn. Der det før var grupperom er det nå systue for seil og i hovedsalen er alt forandret. Nå er det gipsplater, nye gulv, bad og elektriske ledninger. Det skal bli leiligheter i høy prisklasse.

    - På utsiden er det gjort et flott arbeide, hele fasaden skal restaureres tilbake til slik det var i mellomkrigstiden da huset ble bygget. Men inni er alt annerledes, sier Synnøve Bråthen, som ennå har noen måneder igjen før også hennes seilverksted med utsikt mot Glomma, Nøkledypet båthavn og Gamlebyen blir gjort om til leiligheter.

    Medvirkende: Synnøve Bråthe. Fra NRKs radioarkiv : Odd Ragnar Kristiansen, Steinar Brynildsen og Einar Gerhardsen. Programledere : Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen.

    Sendt første gang 1.mai 2019

  • - Jeg tror det er elleve prosent damer i tungindustrien. Det skulle vært mange flere, sier hovedverneombud Kate Yvonne Skilbrei ved Hydro Holmestrand
    - Det heter tungindustri, men det er ikke tungt å jobbe her. Vi må bruke kraner og trucker, så det er mye tyngre å jobbe i helsevesenet. Men det er 5-skift systemet som er tungt, sier hun.

    I MUSEUM tar Skilbrei oss med rundt i de forskjellige produksjonslinjene ved det enorme fabrikkanlegget i Holmestrand som har døgnkontinuerlig drift. Vi ser kaldvals og varmvals, smelting, fres og alt som hører med. Den største produksjonshallen er mer enn 350 meter lang og inntrykket av å gå rundt inne i de store hallene er en magisk blanding av orden, regler, enorme krefter og verdier, høye lyder, dype smell og mange bevegelser.

    - Allerede på 1990-tallet begynte fabrikken her å omstille til å ta imot resirkulert aluminium, og nå er dette en mønsterbedrift i hele konsernet, sier historiker Kasper Søyland.
    -
    I boken «Aluminiumindustrien i Holmestrand 100 år», som var Hydra gave til de ansatte ved hundreårsjubileet i 2017, fortelles historien om hvordan det var Norsk Hydros store anlegg på Rjukan, Notodden og utbyggingen av kraftindustrien på Vestlandet på begynnelsen av 1900-tallet som skapte forutsetningene for aluminiumsproduksjonen i Holmestrand.

    - En av Sam Eydes tidlige samarbeidspartnere, Sigurd Kloumann, startet egen virksomhet og hadde store planer om å levere aluminium til hermetikkindustrien, sier Søyland.

    I stedet for Stavanger ble det Holmestrand, for der fantes det et miljø for sveising av aluminium, en teknologi som var helt ny. Dermed ble det Holmestrand og verkene i Høyanger som samarbeidet.

    I MUSEUM forteller også historiker Kristin Skjelbred ved Vestfoldmuseene om de nye planene for Aluminiumsmuseet og hvordan kjøkkentøy ble det store produktet fra Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand.

    - Det var en enorm forandring som skjedde, også i hjemmene, da industrialiseringen kom på starten av 1900-tallet, sier Skjelbred. Istedenfor vedkomfyrer skulle husmødrene bruke strøm og elektriske komfyrer. Kvinnens arbeidsplass skulle effektiviseres. Og vi ser reklamer fra elektrisitetsverkene på den tiden som sier.
    - Slit mindre, smil mer og kom elektrisk.

    Medvirkende:. Kate Yvonne Skilbrei, Kasper Søyland og Kristin Skjelbred. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 27/4 2019