Folgen

  • «Passio et miraculi beati Olavi» het den håndskrevne boken som på slutten av 1100-tallet gjorde helgenkongen Olav Haraldsson berømt over hele det kristne Europa. St.Olav var godt kjent i Norge og Norden lenge før det, siden mirakler, helbredelser og religiøse syn i hans navn hadde versert på folkemunne helt siden kong Olav hadde falt på Stiklestad i 1030 og kisten med hans lik var blitt plassert i den nye Kristkirken i Nidaros.

    - De første, skriftlige kilder er to skaldekvad fra 1030-årene som forteller om at folk kom langveis fra for å be til helgenkongen. Også Adam av Bremen nevner i sin kirkehistorie fra 1075 at det skjer store helbredelsesundere ved Olavsalteret i Trondheim, sier dr phil Øystein Ekroll ved Nidarosdomens Restaureringsarbeider (NDR).

    Tredje utgave

    Det er den legendariske erkebiskop Øystein Erlendsson som regnes som forfatter av den første, skriftlige samlingen av Olavsmirakler. «Passio Olavi» eller «Fortellingene om den hellige Olavs lidelse og undere» ble til på slutten av 1100-tallet, da erkebiskopen bygget opp Nidarosdomen til å bli et europeisk pilegrimsmål og en sterk base for kirkens makt, både økonomisk og politisk. Etter reformasjonen gikk håndskriftene med Olavsundere tapt, men større og mindre deler er senere gjenfunnet i klosterarkiver i England og Frankrike. Det var disse manuskriptene som var grunnlaget for nynorskutgaven som ble gitt ut i Eiliv Skards oversettelse til 900-års jubileet for Stiklestad i 1930.

    - Erkebiskop Øystein hadde førsteutgaven i 1180, så kom Eiliv Skard på nynorsk i 1930 og nå gir NDR ut en helt ny utgave til 150-års jubileet i 2019 på moderne bokmål, sier Ekroll.

    Tekstene er oversatt av Lene Dåvøy og illustrert med fotografier av resiealteret Håkon Guldvåg laget til en pilegrimsreise til Roma. Der ble alteret stjålet og har siden ikke kommet til rette.

    Hverdagens mirakler

    Ny forskning, blant annet doktoravhandlingen til tsjekkiske Lenka Jirouskova ved Universitetet i Freiburg, har funnet frem til flere mirakelfortellinger enn i utgaven fra 1930.

    - Nå kjenner vi til omkring 50 St.Olavsundere fra hele Europa, nedtegnet i løpet av middelalderen, sier Ekroll. De fleste av dem handler om hverdagslige ting som kan hende alle. Vi kommer egentlig mye nærmere vanlige menneskers hverdagsliv i disse fortellingene enn vi gjør i de tradisjonelle sagaene, sier Ekroll.

    Ofte handler miraklene om mennesker som blir reddet fra havsnød, eller en avling som var nær ved å gå tapt. En bonde som får mange kalver et år eller brød som blir til stein i bakerovnen. Vi hører om blinde som får se, lamme kan gå og barn som har forsvunnet eller er i fare og som foreldrene finner igjen. Pluss en fortelling om en munk som har konstant ereksjon og har løsunger over hele Nidaros. Hvordan det går med ham kan vi ikke engang fortelle om i et bluferdig og saklig program som MUSEUM. Vi får nesten bare henvise til helgenkongen selv og mirakelsamlingen «Passio Olavi».

    I MUSEUM forteller Øystein Ekroll om bakgrunnen for boken og grunnlaget for Olavskulten på 1100-tallet. Direktør og teolog Steinar Bjerkestrand leser fra boken og kommenterer flere av underne.

    Medvirkende: Steinar Bjerkestrand og Øystein Ekroll. Programleder Øyvind Arntsen. Bakgrunnsmusikk : Pasacaglia av Bach, spilt på Nidariosdomens orgel av tidligere domkantor Per Fridtjof Bonsakesen. Sendt første gang 19/10 2019

  • «Klimarekonstruksjon» kaller forskerne det når de legger sammen lange serier med årringsdateringer fra hele Europa for å få en oversikt over tidligere tiders klimakriser.
    - Jeg kaller det for «Det svarte hull i europeisk historie»,
    sier forsker Terje Thun ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gjennom mange års samarbeid med kollegaer i hele Europa og lange serier med studier av årringer på gamle trær i Norge har Terje Thun kommet fram til at det må ha skjedd noe i 1258 som påvirket klimaet i hele Europa i mange år.
    - Mest sannsynlig er det et stort vulkanutbrudd i Indonesia, kanskje det største de siste tusen år, sier Thun.
    Den historiske klimakrisen er dokumentert i hvert eneste tre som vokste den gangen og er synlig i dendrokronologien over hele Europa gjennom 1300-tallet og langt inn på 1400-tallet.
    - Vis er det i at det ble full kollaps i byggevirksomheten over hele Europa og at uår og store nedbørsperioder i tiårene som fulgte hemmet veksten med så mye som 90 prosent, sier Thun. Han peker på at denne klimakrisen kan ha mye av skylden for at Svartedauden i 1349 fikk så store utslag og at det tok så lang tid før virkningene avtok.
    I MUSEUM følger vi Terje Thun og Helene Løvstrand Svarva på feltarbeid på Frønningen ved Sognefjorden. Forskerne forteller om hvordan de tar boreprøver av trær og hvordan de leter etter flere tusen gamle trær i innsjøer over dagens tregrense.

    Med : Helne Løvstrand Svarva, Terje Thun og Vilhelm Rumohr. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 12/10 2019

  • Fehlende Folgen?

    Hier klicken, um den Feed zu aktualisieren.

  • Det er lenge siden kvinnene vendte klippfisk på klippene rundt om i Kristiansund. Men klippfiskhistorien lever fortsatt sterkt i byen, med eget klippfiskmuseum og mange klippfiskentusiaster.
    - Det er ikke vanskelig å få seg et måltid saltfisk, enten som Bacalao eller i andre retter, sier forskningsleder ved Nordmøre museum, Odd Williamsen.
    -
    Han er ekspert på klippfiskhistorien, i likhet med klippfisk-kjøpmann og lokalhistoriker Knut Garshol.

    Salttørket hvitfisk

    Eventyret med produksjon av salttørket hvitfisk startet på slutten av 1600-tallet med Jappe Ippes. Han hadde hollandsk bakgrunn. Og de som kom til og utviklet denne industrien videre, var også utlendinger, det var skotter og etter hvert også dansker.
    - Janteloven sørget for at det ikke var lokale drivere, det var nesten slik at det skulle være utlendinger, forteller Odd Williamsen.

    Han er stolt av Norsk Klippfiskmuseum som formidler denne ramsalte historien i et 5000 kvadratmeter stort bygg fra 1700- og 1800-tallet.

    - Museet ønsker å formidle klippfiskhistorien så sanselig som mulig. Her kan du lukte, smake og kjenne på klippfisk, sier forskningslederen ved Nordmøre museum.
    -
    Knut Garshol, som driver Klippfiskbutikken, på Rådhusplassen i Kristiansund er fjerde generasjon i klippfiskbransjen. Han forfedre drev med slofart – det vil si transport av skrei fra Lofoten og Finnmark til Kristiansund. Slofarten var en stor næring i byen.

    Fortsatt produseres det mye klippfisk på Nordmøre og Sunnmøre. Nå skjer det innendørs på store rister hvor fisken utsettes for forskjellig «vær» og infrarødt lys som gjør samme virkning som sollys.

    Medvirkende: Odd Williamsen. Knut Garshol. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 5.oktober 2019

  • Ved Vinjefjorden på Nordmøre graver arkeologer fra Vitenskapsmuseet i et særdeles spennende felt. Her er det funnet en gårdsstruktur fra jernalder og en stor gravplass bare hundre meter unna. Utgravningene kan kaste nytt lys over utviklingen av den historiske gården og om gravskikk i førkristen tid. Særlig spennende er funnet av det som kan være et dødehus.
    «Vi har ikke vært borte i noe lignende i Vitenskapsmuseets nedslagsfelt. Og det er jo store deler av Midt-Norge, sier prosjektleder Raymond Sauvage ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.
    Statens vegvesen skal forbedre E39 gjennom området. Folket på Vinjeøra har krevd at det blir gul midtstripe på den trafikkerte Europaveien. Det er tross alt hovedveien mellom Kristiansund og Trondheim.
    Feltet ligger på grunnen til Skeiet gård – høyt oppe på en morenerygg med fabelaktig utsikt ned til Vinjeøra og Vinjefjorden.
    «Vi antar at det kan ha svært en gård her helt fra eldre jernalder fram mot tidlig middelalder. Det gir oss mulighet til å finne utviklingstrekk over et langt tidsspenn. I gravfeltet har vi spor etter det som kan ha vært en steinalderboplass. På den tiden var det trolig seilbart mellom Vinjeøra og Kyrksæterøra, forteller Sauvage.
    I en mannsgrav er det funnet restene etter det som kan ha vært en kriger fra Vinkingtid. Utgravningsleder Karoline Mikkelsen forteller:
    «Vi fant sverd, spyd og restene av et skjold. Det var ingen levninger. Jorda her består av grus og sand med god drenering slik at ingenting av skjelettet er bevart. Like ved er det funnet en kvinnegrav med perler og smykker. Mikkelsen utelukker ikke at det kan være et tredvetalls graver på området.
    To båter er også lokalisert. Den ene er gravd ut, men det er bare sømmen i bordgangene som er igjen.



  • - Av det man kan se med det blotte øyet her på Røros, så er det ikke mye som er fra storhetstiden da verket gikk. Da må man bak de panelte fasadene og inn i gårdsrommene, sier Per Øivind Riise fra Røros Museum.
    -
    Og Berit Bakosgjelten, avdelingsleder for bygningsvern på Røros Museum legger til at folk blir veldig glade for å se en gammel tømmervegg. men de fleste fasadene ble panelt allerede på 1700-tallet, og da sveitserstilen kom med jernbanen på 1800-tallet, så skulle hele byen se sånn ut. Og på 1930 og 40-tallet og fram til Unescos vernestatus, så var det om å gjøre å plukke ned sveitserstilen. Vernetenkingen har forandret seg mye gjennom tidene, sier Bakosgjelten.

    I MUSEUM besøker vi «Handverksdager på Røros 2019» som arrangeres for 20.gang i år. Der samles tradisjonshåndverkere fra hele landet, både for å lære av dyktige kursledere og for å treffe hverandre og utveksle erfaringer.

    Jon Bojer Godal, (82), er av de kurslederne som har lengst erfaring med bygging i tre, både når det gjelder hus, uthus, låver, takkonstruksjoner og for den saks skyld, gamle båter.

    - Det var et sterkt teknologisk skifte da det amerikanske bindingsverket og hurtige, industrialiserte byggemetoder kom for alvor på 1960-tallet, sier Godal.

    Da forsvant den tradisjonelle byggeteknikken gradvis mer og mer, og nå er Godal en av dem som forsker på og lærer fra seg handlingsbåren kunnskap.

    - Det er ikke bare håndbåren kunnskap det handler om, men det er hele handlingsmønsteret vi må forstå bedre, sier Godal.


    Medvirkende: Per Øyvind Riise, Berit Bakosgjelten, Jon Bojer Godal, Matthias Helje, Ole Jørgen Schreiner, Jan Tore Ovesen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 21/9 2019

  • Den skogfinske kulturen ble knapt regnet som norsk og lå antakelig langt fra det som var idealet for Fortidsminneforeningens stiftere i 1844.

    - For dem var det en jakt på det spesielt gamle og det spesielt vakre og det spesielt norske. Det var stavkirker, middelalderloft og klosterruiner. De fortalte Norgeshistorien i store bokstaver, sier Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C Stang i jubileumsåret.

    Når Fortidsminneforeningen nå overtar fredede bygninger, er det med en litt annen innfallsvinkel. I de senere årene har foreningen blitt eier av blant annet et sjøsamisk småbruk i Balsfjord og er nå i ferd med å overta skogfinnetorpet på Abborhøgda. Da skriver vi dem på vår måte inn i Norgeshistorien. Det har ikke alltid vært åpenbart å inkludere de nasjonale minoritetene i vår felles historie, sier Stang.

    I MUSEUM går vi innover i Varaldskogen i Austmarka i Kongsvinger kommune på gamle skogfinske stier. Abborhøgda ligger på en fin høyde med utsyn over skogene og rundt det store tunet liger det til sammen 10 bygninger, store og små.

    - Det ser nesten ut som dyrehus og driftsbygninger vokser opp av jorden, de ble lagt akkurat der det passet best, og bygget på den ekleste og mest økonomiske måten, både når det gjelder materialer og tidsbruk, sier generalsekretær Ola H Fjeldheim.

    Han gir ros til Skogfinsk museum på Svullrya og Anno museum og de som har sørget for at husene og kulturlandskapet har blitt holdt i noenlunde hevd de siste årene. Riksantikvaren har fredet husene og de mange små driftsflatene i mosaikklandskapet rundt gården. Statskog overdrar eiendommen til Fortidsminneforeningen som nå skal forsøke å få til vern gjennom bruk.

    - Det er Skogfinsk museum som kan den skogfinske historien. Vi i Fortidsminneforeningen skal forsøke å ta oss av husene og landskapet og prøve å gjøre stedet til et sted mange kan besøke. Vi vil hente fram gamle håndverksteknikker og gjøre det vi kan, sier Fjeldheim.
    - Men det skal ikke bli en polert idyll. Noen ganger kan det være en fare for at for mye blir «ryddet opp». Vi skal ta være på stedet som det er, sier generalsekretær Ola Fjeldheim.


    Medvirkende: Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C Stang og generalsekretær Ola H Fjeldheim. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 14/9 2019. Illustrasjonsmusikk i bakgrunnen er fra "Langt innpå skoga" med Sinikka Langeland.

  • Helt siden 1300-tallet ble tømmer fløtet i norske elver og vassdrag. Nå går alt tømmer på trailer
    eller tog. I Fetsund ligger ett av de aller største industrielle kulturminene her i landet. Det er Fetsund lenser. Den forteller fløtehistorien i Norge.
    «Så langt vi vet er dette anlegget det eneste som er igjen i hele verden, sier konservator Thomas Støvind Berg.
    På det meste arbeidet det 300 mennesker i Fetsund lenser. Her ble tømmerstokkene samlet «rettet» og buntet for videre slep ned mot Lillestrøm og Øyeren.
    På midten av 80-tallet var det slutt. Sagbruk og fabrikker som hadde kjøpt tømmeret, forsvant.
    «Det var nære på at hele anlegget her ble revet. Takket være musikkprofessor, trompetist Harry Kvæbæk ble anlegget reddet og fredet. Derfor har han fått sin fortjente statue i anlegget her, forteller Berg.
    Det var et vell av oppgaver i en tømmerlense. Etter hvert kom store mekaniske installasjoner som lettet arbeidet.
    «I et anlegg som strekker seg over to og en halv kilometer ble det upraktisk for arbeiderne ute i lensesystemet å gå i land for å spise. Det ble plassert flytende hvilebrakker ute i elva slik at matpausene ble mer effektive, sier Thomas Støvind Berg.
    flere av disse flytebrakkene er fortsatt intakte og utgjør en del av lensemuseet.
    En del av tømmeret som havnet i Fetsund lenser hadde reist langt.
    «Det sies at tømmer som var hugget tre, fire mil sør for Roros, havnet her, sier konservator Thomas Støvind Berg.
    Fetsund lenser disponerer også en hel flåte historiske fartøyer i tillegg til en stor bygningsmasse på land.

  • Langs hele Norskekysten har små, lettrodde robåter vært et viktig arbeidsredskap gjennom alle tider. Båtene er som oftest spisse i begge ender og varierer i størrelse og utforming. I Hordaland har de Oselveren og Strandebarmeren. Det er mørebåter og Saltdalsbåter. I Porsanger kalles denne båttypen «Spissa». På Sjøsamisk kompetansesenter, Mearrasiida, i Indre Billefjord gjøres det nå et viktig arbeid for å bevare båttypen.

    Reddes fra historisk forlis

    - For oss sjøsamer er denne båten kanskje det viktigste symbolet for vår kultur, sier Thomas Hansen.
    I den øyrike Porsangerfjorden var leveveien fiske, sanking og jakt og husdyrene ble rodd ut på øyene med spissbåten.
    «Ja, til og med store okser ble fraktet med spissbåt. Da måtte bunnen fôres rikelig med torv, slik at ikke dyra ikke skulle tråkke hull i båten, forteller båtbygger Hans Hansen.
    Hansen er nå en av de ytterst få som kan bygge «spissa». Nå har han fått en lærling som skal videreføre tradisjonen.

    Ord og uttrykk bærer historie

    Språkforsker Steinar Nilsen har sin oppgave i å samle samiske ord knyttet til båten og til byggingen av dem. Et møysommelig arbeid.
    «Jeg har intervjuet mange av de gamle her i området som kunne de gamle samiske ordene på båtenes forskjellige konstruksjonsdeler. Nå har vi samlet mange ord som egentlig var i ferd med å gå tapt i det samiske vokabularet, sier Nilsen.
    Nå gjør han det samme arbeidet med sankingstradisjonen.
    Mearrasiida har også prosjekter gående på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut.
    Det er Sametinget som finansierer mesteparten av driften på Sjøsamisk kompetansesenter. Senteret samarbeider med flere forskningsinstitusjoner som arbeider med miljø,natur og kultur.

    Programmet sendt første gang 31/8 2019.
    Medvirkende: Thomas Hansen, Hans Hansen, Kjell Delås, Steinar Nilsen, Atle Sandvik. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

  • - Her møtes det aller eldste i Trondheim og det nyeste nye innenfor gryndere og moderne kontorfellesskap. Det er en bro mellom gammelt og nytt.
    Det er Riksantikvarens prosjektleder Erik Jondell som åpner dørene til det kule og hippe kontorbygget «Digs» i Krambugata midt i Trondheim. Rett innenfor dørene kan man bokstavelig talt gå ned i historien og møte hele legenden om Olav den hellige, akkurat på det stedet der sagaen mener Olav gjenreiste Kaupangen og bygget Klemenskirken for seg og hirden.
    - Dette var antakelig ikke en kirke for alle, sier arkeolog og prosjektleder i NIKU, Anna Petersén.
    Hun har ledet hele utgravningsprosjektet som fikk så stor internasjonal oppmerksom de siste årene. – Det har jo vært intenst, sier hun, og roser utstillingen som viser steinfundamentene til Klemenskirken og ikke minst alteret, akkurat der de ble funnet, in situ.
    - Det her funnet er helt unikt. Det finnes ingenting tilsvarende, i hvert fall ikke i Skandinavien, og kanskje ikke i Europa heller. Her får man innblikk i en tankeverden, vi får vite litt om hvordan de geistlige tenkte når det gjelder de første kirkebyggene, sier Petersén.

    Fem kirker på samme sted

    Utstillingen bruker utsøkte lys- og animasjonsteknikker og inneholder mange flere elementer enn steinfundamentene til trekirkene som har avløst hverandre på dette stedet. – Antakelig er det sagaens «Skipakrok» vi har funnet, i en vik av Nidelven, sier Erik Jondell. Også tidligere og ikke minst yngre rester av bygninger og andre arkeologiske funn gir en finn helhet, ikke minst koblet sammen med tidligere utgravninger i dette området.

    I MUSEUM forteller Jondell og Petersén om utgravingen og funnene, og ikke minst hvordan kirke nummer to kan dateres helt eksakt til perioden 1015 til 1024. En periode som også passer som hånd i hanske med Snorres sagatekster.

    Medvirkende: Riksantikvarens prosjektleder, Erik Jondell og NIKUs prosjektleder for utgravningen, Anna Petersén. Programleder Øyvind Arntsen
    Programmet sendt første gang lørdag 17.august 2019

  • At Henrik Johan Ibsen kom til Grimstad som 15-år gammel apotekerlærling, at han fikk barn utenfor ekteskapet og at han skrev et par dikt og skuespillet Catilina på Apotekets bakrom. Det er godt kjent. Men at han i flere år hadde fått privatundervisning av en kunstmaler, at han malte mange oljemalerier og tok oppdrag som illustratør mens han var i Grimstad, det er ikke fullt så kjent.
    Det er noe av det vi får høre mer om i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2006.

    Xylografi

    Faktisk var det som avistegner og illustratør i tidens nye trykketeknikk, xylografi, den unge Henrik Ibsen så som sin kunstneriske løpebane ved siden av oppdrag som sceneinstruktør. Han var med på å starte et ukeblad i Christiania og gjorde flere reiser rundt i Sør-Norge for å male og lage nye trykk. I 1860 forbød Suzannah Henrik Ibsen å bruke mer tid ved staffeliet. Etter dette kastet Ibsen alle sine tegninger og paret eide aldri noen av Ibsens malerier eller tegninger. Kun de som ble gitt bort eller solgt viser denne siden av Ibsens kunstneriske talent.

    MUSEUM besøker Grimstad Bymuseum, hvor noen av Ibsens originale oljemalerier henger på veggen, blant annet et portrett av losen Svend Haaø som mange mener er en forstudie til Terje Vigen. Også ved Ibsenmuseet i Arbiens gate 1 i Oslo er det samlet en lang rekke trykk og tegninger fra Ibsens hånd.

    Medvirkende : Rolf Erik Nilsen, Erik Henning Edvardsen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2006

  • - Vårt utgangspunkt er at vi landet fra månen i går og at vi har kommet til et sted hvor det er mennesker som gjør en rekke forunderlige ting. De går rart kledd, de kjører i merkelige farkoster, de har stammemøter og ritualer, og vi forsøker å forklare hva de er med på. Og den forklaringen har konservatorene Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave fra Telemark Museum gitt i prosjektet og boken ”Ferieliv i Kragerø”.

    I denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2012, reiser vi sammen med forfatterne på ekskursjon til skjærgården ved Kragerø.

    - Dette er samtidsdokumentasjon, som forteller om ting vi tar for gitt, men som styres av underliggende tradisjoner og forskjeller mellom de som ferdes i ferielandet, sier Gardåsen. Han tar lytterne med på en fergetur fra Kragerø til Jomfruland for å observere både hytter, båter og ikke minst menneskene som ferdes der. – Setter vi det på spissen så er Kragerøskjærgården en symbolsk krigsarena hvor de forskjellige gruppene av ferierende står mot hverandre og konkurrerer, sier Gardåsen. Han har delt de ferierende inn i en rekke undergrupper, og ruller opp hele feriehistorien rundt Kragerø fra de første hyttene kom for fullt i mellomkrigstiden.

    Fedrekult og fartstid

    – Bare ta dette med patriarkatet, sier Gardåsen. – Ja, hva er det, sier vi. – For det første er ferielivsansiennitet viktig. De som har vært med lenge og arvet sine landsteder, det er selve aristokratiet her i Kragerøskjærgården. De viser det med å ta vare på gamle båter, la klær fra forrige generasjon henge på hytta, som den rene fetisjisme. Men først og fremst er det det at prisene er så høye at hyttene overdras veldig sent. Da sitter den eldre generasjon med eiendommene og sørger for at ferie på hytta blir et opphold i et patriarkalsk, eldrestyrt småsamfunn, hvor neste generasjon ikke har noe de skulle ha sagt og må rette seg etter de eldre.
    - Vi forsøker å gi mennesker selvinnsikt om hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de går hen, sier Gardåsen.

    Medvirkende : Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave. Programleder Øyvind Arntsen . Sendt første gang i 2012

  • Langt ute i skauen, omtrent akkurat på grensen mellom Telemark og Buskerud reiste det seg et helt lite industristed i 1870-årene. Ved brua over Numedalslågen, omtrent en mil syd for Kongsberg, der det fra uminnelige tider hadde vært et vadested, ble det bygget tømmerrenne, sagbruk og kraftstasjon.

    Tenk deg det synet, sa daglig leder på LABRO-museene, Ole Jacob Cranner, da Museum var på besøk i 2012 :
    - Fra den moderne industriarkitekturen, med høye vinduer og luft under taket, strømmet det ut elektrisk lys. Fossen bruste og det kom røyk opp fra pipene. Det må ha vært som et framtidens slott !

    Tømmerhaker og pjolter

    I dag går fortsatt den to kilometer lange tømmerrenna forbi de restaurerte bygningene på LABRO. Kraftstasjonen ble stengt på 1990-tallet og den siste stokken gikk i renna i 1979. I MUSEUM besøker vi kraftstasjonen, hvor turbinhallen er gjenoppbygd etter at taket raste ned for noen år siden, vi får demonstrert en vanndrevet stampemølle for vadmel, men først og fremst møter vi tre tidsvitner i Numedalslågens Fløtningsmuseum : Even Tråen og brødrene Dag og Bård Engelstad. Alle tre har jobbet som fløtere i Numedalslågen og forteller om hvordan arbeidet var organisert og hvordan de lærte håndverket av ”gamlekarane”.

    – Tømmerhakene var viktigste redskap, sier Even tråen, som forteller om hvordan trevirket til hakene måtte vokse på bestemte steder og være nøye utplukket. – Hakan måtte ligge presis i hånden og jernet måtte være smidd på rette måten, sier Tråen. Vi får høre om arbeidet i ”rensken” og langs ”hengslene” og hvordan stokkene ble plukket ut en etter en når vasene stengte nedover i elva. Vi får også høre historien om hvordan det var fest på Hotell Norge i Skien når rodene hadde gjort ferdig sin del av fløtingen. – Da satt gamlekara og nikket når de fikk skryt for jobben og tok i påsan med oppgjøre uten å telle over. De satt nok med hatten litt bak i nakken på bussen hjemover, for det vanket nok en pjolter eller to også, sier Tråen.

    Medvirkende : Even Tråen, Dag og Bård Engelstad, Knut Rokstad og daglig leder Ole Jacob Cranner. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang i 2012.

  • Da det amerikanske spionflyet U2 ble skutt ned over Sovjetunionen 1.mai 1960 kom Norge og Bodø i sentrum for Den kalde krigen. I denne utgaven av MUSEUM får vi høre om dekkhistoriene som fulgte og hvordan amerikanerne ser på det som skjedde. Og kanskje er det også en forbindelse til Beach Boys.
    Programmet ble sendt første gang i 2009.


    NSA-museum i Maryland

    I del 2 av MUSEUMs reportasje om Norge og CIAs U2-flyvninger besøker vi NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington. National Cryptological Museum er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har museet også en egen avdeling for Den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. – Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon.
    Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet.

    Inspirerte Beach Boys

    Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. – KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. – Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. – Norge gjorde sin del i Den kalde krigen.

    Medvirkende : Curator Patrick Weadon og Kjell Lutnes. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2009

  • Restene av Hjortspring-kanoen er ett tusen år eldre enn Gokstadskipet. Nitten meter lang og bygget i lindetre kunne den frakte minst 40 soldater med utrustning. Kanskje kom den helt fra kysten av Norge. Både Hjortspringkanoen og store mengder våpen og utrustning ble ofret i en dansk sjø for 2000 år siden, og ble vist på den legendariske jernalderutstillingen «Sejrens triumf» på Nationalmuseet i København i 2003.

    Fra de danske myrene kommer også et utrolig rikt funnmateriale fra århundrene rundt Kristi fødsel. Blant annet mumifiserte mennesker som ble ofret i sjøer og myrer. Våtmarksområdene var porten til gudenes verden, sier museumsinspektør Lars Jørgensen på Nationalmuseet i København. Han kan også vise fram Nordens eldste, intakte trebåt. Det er Nydamskipet, som er forløperen til våre vikingskip. Opprinnelig ble skipet funnet i Danmark, men nå er Nydamskipet permanent utstilt i Schleswig, på Schloss Gottorp. Det var en svært sjelden anledning da Nydamskipet ble fraktet til København i anledning utstillingen på Nationalmuseet.

    Kanskje er Nydamskipet bygget i Norge, ca 350 etter Kristus, og brukt til å frakte en norsk invasjonshær til Jylland? Eller kanskje soldatene skulle enda lengre. Til Romerriket som leiesoldater ?

    På denne måten viser utstillingen i København at vikingtiden, som kom mange hundre år senere, bare var en fortsettelse av livet i jernalderen, og ikke en helt ny epoke i den norrøne historien.

    Programmet ble sendt første gang i 2004 og er tatt opp på utstillingen "Sejrens triumf" i København. Vi møter Sigrid Kaland fra Universitetsmuseet i bergen og daværende museumsinspektør Lars T Jørgensen som var faglig ansvarlig for utstillingen. Jørgensen døde i 2016.
    Programleder Øyvind Arntsen

  • "Thorny serda, Helge reist”. Så enkelt kan det sies.
    - Men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene. Der er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjarlen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155.

    Serding og det som verre er

    ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2007, finner Spurkland runetekster på veggene i gravkammeret som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen.

    – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland, som i Museum saumfarer veggene inne i Maeshowe med medbragt lommelykt.

    I MUSEUM får vi også høre hvordan vikingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Tirnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga.

    Dette er del 2) av tilsammen tre programmer fra Orlnøyene. Sjekk Museums podkastsider.
    Medvirkende : Nå avdøde runeforsker Terje Spurkland og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2007.

  • Orknøyjarlen Magnus Erlendsson ble drept av søskenbarnet sitt på øya Egilsay på Orknøyene 14.april 1115. Denne dagen har senere blitt feiret som Magnusmesse i det katolske Norden, og St.Magnus er ble i middelaldeleren regnet som en norsk helgen, selv om han ellers ses på som skotsk.
    I Kirkwall står en stor, rød katedral i stein og tegl til hans minne. Den ble reist midt på 1100-tallet og har vært i kontinuerlig bruk siden.

    Vikinger møtte pictere
    Arven fra vikingene og den norrøne innvandringen er en viktig del av orkadienes identitet, og i MUSEUM forteller den skotske arkeologen Andy Heald om det folkeslaget med den rike kulturen som allerede bodde på øyene da den norrøne innvandringen startet.

    Hunterford-brosjen

    Picterne er nevnt i romerske kilder i år 297, men er en del av den keltisk-etniske folkegruppen som alltid har bodd i dette området. På Nasjonalmuseet i Skottland i Edinburgh, viser Heald fram en rekke pictiske gjenstander, blant annet Hunterford-brosjen i gull, sølv og rav, som har fått runeinnskrifter påført på baksiden; ”Melbrigda eide denne ”. – Når blir en viking en viking, spør Heald, som påviser hvordan den norrøne kulturen fikk massiv påvirkning fra det langt mer utviklede og sofistikerte samfunnet vikingene møtte på Orknøyene.

    Dette programmet ble sendt første gang i 2007, som del 3 i reportasjeserie fra Orknøyene med blant andre Terje Spurkland. Programleder Øyvind Arntsen.

    Alle programmene ligegr fortsatt på disse sidene.

  • Som to enorme armer som strekker seg ut i Oslofjorden blir havneanlegget ved Borreparken synlig på databildene etter omfattende scanning fra fly og bruk av georadar på bakken. Hver av armene er minst 200 meter lange. Bredden kan være opp til 10 meter og de enorme bryggefundamentene er rundt 3,5 m høye. Da de ble bygget var vannstanden høyere enn i dag, og mest sannsynlig har bryggefundamentene ligget omtrent på havnivå for to tusen år siden.

    - Det kan ha vært en tømmerkonstruksjon på toppen av bryggefundamentene og vi ser tydelig på LIDAR-bildene at det også var en slags kanal, en fordypning midt mellom de to armene. Vi tenker at det kanskje var selve havnebassenget og at båter av Oseberg- og Gokstadtypen kunne seile helt inn til der vi finner de store haugene i dag, sier arkeolog Terje Gansum.

    Større enn haugene

    Bryggefundamentene består av morenestein fra raet og er definitivt menneskeskapt, selv om vi kanskje alltid har trodd at det var natur, sier Gansum. Anlegget ble oppdaget da Gansums kolleger fra Ludvig Boltzman Institute i Østerrike kom på besøk for å følge georadarundersøkelsene.

    - Det er jo merkelig at det måtte en geolog fra Østerrike til å se dette, sier Gansum, som nå mener at selve bryggeanlegget er noe av det mest arbeidskrevende som er blitt gjort i Borre. Det er jo ikke lenger haugene som er det største her, sier han.

    Dateringen av anlegget er foreløpig på forskningsstadiet, men geologen fra Østerrike mente at den nederste delen av anlegget var påbegynt i bronsealderen.

    I MUSEUM forteller Gansum også om de enorme hallene som georadarundersøkelsene har avdekket fra 2007 og fram til i dag.

    - Vi vet nå om to områder med til sammen fire store haller. Den største var på 63 x 14 meter.
    På tross av alt dette var det avtrykket etter et vikingskip på 16-17 meter som tok all oppmerksomheten da georadarundersøkelsene ble presentert. Og vikingskipet er jo veldig interessant. Ikke ved at det er trolig at det finnes noe tre eller organisk materiale igjen.

    - Det spennende er jo at skipet kanskje ikke var hauglagt. Vi tror kanskje at stevnene sto ute i det fri og at det bare var midten av skipet som var tildekket, sier Gansum. En helt ny måte å tenke haug på.

    Sendt første gang 22.juni 2019. Med Terje Gansum, arkeolog og seksjonssjef for Kulturarv i Vestfold Fylkeskommune. Programleder Øyvind Arntsen.

  • «Å hjemme seg» - Sigrid Undsets Bjerkebæk

    I år er det ett hundre år siden Sigrid Undset slo seg ned på Lillehammer. Hun hadde to barn, det tredje var på vei og mannen etterlot hun i Kristiania. Nå sto Kristin Lavransdatter og Bjerkebæk for tur. Men hvorfor Lillehammer ?
    - Si det, sier museumskonservator Bente Forberg. Hva vet vi egentlig om ekteskapet med maleren Anders Svarstad ? Han ble i hvert fall igjen på Kampen i Kristiania.

    Kanskje var det at hun hadde gode venner her fra tiden i Roma ? Hun kom nær det området hun valgte som hjemtraktene til Kristin. Og kanskje var det nærheten til friluftsmuseet på Maihaugen, med autentiske middelalderhus og miljøer som kunne vært kulisser i romantrilogien om Kristian Lavransdatter, sier Forberg.

    I MUSEUM forteller Bente Forberg og Cecilie Skeide fra Lillehammer Museum og de to nye utstillingene som nettopp har åpnet. Den ene er på Bjerkebæk og handler om Sigrid Undsets reiser. Den andre er en kunst- design og interiørutstilling på Lillehammer kunstmuseum som skildrer de kunst og kulturimpulsene som preget Sigrid Undsets liv og diktning.

    «Å hjemme seg»

    - Den tittelen fikk vi hjelp til fra Sigrid Undset selv, sier kurator Cecilie Skeide. I både brev og romaner bruker Sigrid Undset det uttrykket. Slik jeg tolker det skaper hun et rede når hun «hjemmer seg» . Der kan hun føle seg hjemme, være trygg og kunne gro og være kreativ. Og det er ikke bare hjemme på Bjerkebæk hun «hjemmer seg». Det er på hotellrom på reiser og i eksil i New York. Da henter hun inn potteplanter, små duppeditter, bøker og fotografier og skaper de rammene hun trenger, sier Skeide.

    Hundreårsmarkeringen av at Sigrid Undset flyttet til Lillehammer finner vi også i «gjestehuset» på Bjerkebæk. Det er et lite rom, bare 20 kvadratmeter, men der er det funnet plass til sju reiser verden rundt. Blant annet det fem år lange eksiloppholdet i New York under krigen da hun bodde på Hotell Margaret i 97 Columbia Heights i Brooklyn. «Det er fornyes man skal når man reiser» heter utstillingen, det samme Sigrid Undset hadde som motto for sine mange studiereiser.
    - Helt siden 1997 har vi hatt et rom på Maihaugen med en mengde av Sigrid Undsets esker og arkivsaker. Nå har vi endelig fått tid til å gå gjennom alt og noe av det vi fant viser vi for første gang på denne utstillingen, sier Forberg.

    Sendt første gang lørdag 15.juni 2019. Programleder Øyvind Arntsen. Med Cecilie Skeide og Bente Forberg. Stemmene til Sigrid Undset og Hans Bendict Undset Svarstad fra NRKs arkiv.

  • De kristne høytidsdagene ved påske og pinse henger nøye sammen med den jødiske festkalenderen og ikke minst eldgamle tradisjoner knyttet til månefaser, natur, jordbruk og innhøsting.
    - Pinsen har vi jo fra den lille historieboken disippelen Lukas skrev i Apostlenes gjerninger, sier kirkehistoriker Jan Schumacher.

    I Museum forteller Schumacher om kirketradisjoner knyttet til det hellige kors og forteller hvordan påsken slutter når pinsen er over. Da starter det alminnelige kirkeåret og alt som var fortettet i påsken og pinsen skal utfoldes uke etter uke i gudstjenestene. Og i den katolske kirke kommer jo også helgenenes festdager innimellom, sier Schumacher.

    Crux Fidelis, det trofaste kors er et dikt og en melodi som antakelig går helt tilbake til det fjerde århundre og dikteren Venantius Fortunantus. Det er starten på en tradisjon som kommer fra den tidlige, angelsaksiske kristendommen hvor selve korset spiller en sentral rolle i gudstjenesten. Fra 900-tallet er også kvadet «Drømmen om korset» kjent.

    I MUSEUM forteller Schumacher om symbolikken i korstradisjonene og vi ser nærmere på Ruthwellkorset fra 700-tallet i en landsbykirke i Skottland. Dette korset har både latinsk tekst og angelsaksiske runer pluss mange relieffer.

    Sendt første gang 8/6 2019. Programleder Øyvind Arntsen

  • Det Hanseatiske Museum var fram til for få år siden det eneste Hansamuseet i Europa. Det holder til i den praktfulle Finnegaarden på Bryggen. Nå må gården reves og restaureres. Først om seks år vil Det Hanseatiske Museum åpne dørene igjen.
    «Schøtstuene er nå interimmuseum. Nå har vi seks år på oss til å tenke ut hvordan det «nye» museet skal blir, sier nestleder Tom Hellers.
    Bergen er ingen hansaby, men et såkalt hansakontor. Fra midten av 1300-tallet drev tyske handelsmenn sin virksomhet på Bryggen. De importerte salt og korn til Norge. De kjøpte tørrfisk og eksporterte den til kontinentet. Det var en svært viktig handelsorganisasjon.
    «I tillegg tok tyskerne med seg europeisk kultur og språk til Bergen – og ikke minst hadde de med seg religiøse impulser, sier professor i historie, Geir Atle Ersland.
    Ersland blir brukt som rådgiver når nå sjansen har bydd seg til å etablere det «nye» hanseatiske museet i Bergen.
    Nå er det Schøtstuene rett nedenfor Mariakirken – hansakjøpmennenes kirke – som fungerer som interimmuseum. Stuene tilhører også museet. I årene fremover vil det utvikles utstillinger i stuene, slik at turister og andre fortsatt kan få innblikk i denne helt spesielle og viktige historien i Bergen og for landet.
    Det finnes et hansamuseum til i Europa. Det ligger i hansabyenes mor – Lübeck. Geir Atle Ersland var også rådgiver under etableringen av dette museet.