Episoder


  • Keiser Wilhelm II var norgesvenn av rang. Han var betatt av det urgermanske og falt for norsk dragestil da han så Frognerseteren og Hasselbakken restaurant på St.Hanshaugen under et offisielt statsbesøk i Christiania i 1890. Slike bygg ville han ha på sin matrosstasjon Kongsnæs i residensbyen Potsdam. Og slik ble det.

    Matrostasjonen

    «Ventehallen på matrosstasjonen ble skutt i brann de siste dagene av 2. verdenskrig. Nå er «Die Norwegische Visitenkarte in Potsdam» gjenreist, sier lokalhistorikeren Volker Schneeweiss.
    I 20 år har han og et tyvetalls andre norgesentusiaster i Berlin og Potsdam arbeidet for å gjenreise den flotte ventehallen. I september 2019 foregikk den offisielle åpningen av bygget. Med Norges ambassadør i Tyskland, Petter Ølberg, til stede.
    «Vi på den norske ambassaden i Berlin har fulgt prosjektet alle disse årene. Det er flott at de fikk det til, sier Ølberg.

    Hasselbakken på St.Hanshaugen

    Historiker Stefan Gammelien – han har doktorgrad på keiserens forhold til Norge og Sverige og sier at keiseren var opptatt av det urgermanske..
    «Keiseren mente han fant det i Norge, der folket i århundrene hadde taklet det barske klimaet og overlevd. Han identifiserte seg med det, sier Gammelien.
    Audun Engh er med i foreningen Hasselbakkens venner. Der arbeides det med å få gjenreist Hasselbakken restaurant på St. Hanshaugen. I Potsdam har de gjenreist det som var identisk med arkitekt Holm Hansen Munthes tegninger til Hasselbakken restaurant og Frognerseteren.
    «Jeg håper Kongsnæs kan bli et treffpunkt for nordmenn bosatt i Berlin og ønsker selvfølgelig alle nordmenn på reise til å besøke dette stedet, sier Volker Schneeweiss.
    Arbeidene med å restaurere de to andre bygningene i dragestil pågår nå.

    Programleder Jan Henrik Ihlebæk
    Sendt første gang 11.01.2020


  • Ekstra podkast fra Appleton og London

    Fra sitt private tilfluktssted på Appleton i Norfolk i England, dro dronning Maud inn til London for juleshopping i november 1938. I denne ekstra podkasten forteller dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager på Claridges hotell og The London Clinic, og vi får høre om hvordan det var på Appleton House der prinsesse Maud og prins Carl av Danmark levde lykkelig i mange år før de måtte akseptere familiens skjebne og bli konge og dronning av Norge.

    Dette er en collage av flere programmer fra 2009, og bygger også på Museums dokumentarfilmer «Kongelige fotografer» fra 2015, som fortsatt ligger i appen NRK TV.

    Et privat dronningrike

    Dronning Maud tilbrakte inntil fem måneder hvert år på Appleton House i Norfolk i England. Her hadde hun sitt private dronningrike, med hester, have, spaserturer og selskapelighet. Det vakre teglsteinshuset lå en kort ridetur fra Sandringham Estate, den private og slottslignende herregården hvor resten av den britiske kongefamilien var samlet hver jul, og som fortsatt er et sted den utvidede storfamilien Windsor ofte trekker seg tilbake til.

    Appleton House var en moderne herskapsvilla dekket av villvin, med hageanlegg, staller og turstier. Allerede i 1896, da prinsesse Maud og prins Carl av Danmark fikk huset i bryllupsgave av kong Edward den 7., var det sentralfyr, innlagt vann og elektrisitet. Et fast tjenerskap sto klart året rundt, og det nygifte paret, som ikke ante at de en gang skulle bli kalt til den norske trone, delte sin tid mellom København og Appleton .

    Sirkus Maud

    Det som en gang var «et lite paradis», som Maud skriver i et privat brev, ble etter hvert en kile mellom Dronning Maud og Kong Haakon.
    I denne podkasten forteller kongebiograf Tor Bomann-Larsen om hvordan Dronning Maud etter første verdenskrig tilbrakte inntil fem måneder på Appleton hvert år. Hun reiste på et kort våropphold, og kom tilbake i slutten av september for å bli til juletider.

    Hver gang ble flyttingen organiserty som en stor ekspedisjon, med togvogner fulle av hester, utstyr, kokker og alt som hørte til. Dronning Maud var del av både den britiske, danske og norske kongefamilie og deltok ofte i arrangementer både på Buckingham palace og på Sandringham.

    Ensom slutt på Claridges

    En tur inn til Claridges hotell og juleshopping i London hørte alltid med når Dronning Maud reiste på sin høsttur. Men da Dronning Maud ankom sin suite i byen i november 1938 var noe galt. Hun klaget på magesmerter og ble undersøkt av de kongelige leger som kom til hotellet. To dager senere var hun operert for ”et maveonde” på den private The London Clinic i Harley street, og det var sendt bud etter kong Haakon, som var på vei fra Norge.

    Haakon og Maud snakket sammen en siste gang etter operasjonen den 16.november, og det så ut som om dronningen skulle komme seg, men natt til 20.november, klokken 00.25 døde dronning Maud alene i sitt rom på sykehuset, med en sykepleier på nattevakt ved sin side.

    I MUSEUM forteller dronningens biograf. Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager, og om hvordan Appleton ble gitt tilbake til det engelske kongehuset allerede i 1938. Huset ble revet midt på 1980-tallet, men haveanlegget er fortsatt inntakt.

    Disse programmene ble sendt første gang i 2009 og 2015. Tor Bomann-Larsens kongebiografi ble avsluttet høsten 2019 med bind 8 : «Kongen».
    Programleder Øyvind Arntsen

  • Mangler du episoder?

    Klikk her for å oppdatere manuelt.

  • Året som gikk - Museums årskavalkade 2019

    Årskavalkaden til Museum er noen klipp som spenner fra oldgermanske runer og feltarbeid i de bratte liene ned mot Sognefjorden,- på jakt etter gamle furutrær, til et besøk på British Library og originalmanuskriptet som forteller om Ottars reise. Alt er med Nyttårshilsen fra programlederne Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen.
    Godt, nytt år !

    "Erilar"....

    Runene på Øverbysteinen er ikke ferdig tolket, men i Museum får vi et forslag på hva første linje kan bety. «Erilar raskar runor….». På runesteinen på Kuli midt i Trondheimsfjorden står det at bautaen ble reist da «kristendommen hadde virket 12 vintre i Nuriki». I hvert fall er dette runeforsker Jan Ragnar Haglands tolkning. I så falkl har vi både kristendommen og navnet på landet for første gang i historien.

    - Men det er ikke sikkert det er riktig, sier Hagland, som argumenterer både for og imot sin tolkning av teksten på runesteinen.

    Et språk eller en dialekt ?

    I MUSEUM hopper vi lett fram og tilbake i kalenderen og prøver å finne en rød tråd fra program til program. Mye handler om språk, så det er ikke overraskende at vi får høre noen setninger av det merkelige språket Älvdalsk. – Men er det et språk eller en dialekt, spør språkforsker Sylvfest Lomheim, som er med på turen til Dalsland.

    I denne kavalkaden skal vi også innom «Anglo-Saxon Kingdoms» på British Library, vi skal spise klippfisk i Kristiansund, reise med ferge til Frønningen og det blir også en klang av oldgermansk når professor James Knirk framfører teksten på Tunesteinen i oldgermansk stil slik tonen kan ha vært på 400-tallet.

    Sendt første gang 04/1 2020

  • Under hele Annen verdenskrig bodde kronprinsesse Märtha og prinsebarna med en liten stab i huset Pooks Hill like utenfor Washington DC. De var kommet til USA som krigsflyktninger og den amerikanske president Franklin Delano Roosevelts spesielle gjester. Fra første dag ble de som en del av presidentens nærmeste familie.

    Kongebiograf Tor Bomann-Larsen

    - Det var nær og hyppig kontakt mellom kronprinsesse Märtha og presidenten", sier kongebiograf Tor Bomann Larsen.

    Gjennom åtte bind har Bomann-Larsen skrevet biografien til Kong Haakon og Dronning Maud. Siste bind kom høsten 2019, men det er bok 7 som forteller historien om Kronprinsesse Märtha og prinsebarnas eksil i USA fra høsten 1940 til hjemkomsten i Oslo 7.juni 1945.

    Gjennom hele verket bruker Bomann-Larsen tidligere upubliserte kilder, som de personlige dagbøkene til hoffsjef Wedel Jarlsberg og brevene fra kronprinsessens hoffdame Ragni Østgaard.

    FDR og Kronprinsessen

    Ifølge Bomann-Larsen spilte den norske kronprinsessen en stor og viktig rolle i den dødssyke president Rossevelts liv under krigen.

    - Kanskje bidro hun til å forlenge livet til verdens mektigste mann, midt under de vanskeligste periodene av krigen", sier Bomann-Larsen.

    I dette programmet får vi høre utdrag fra flere Museumsprogrammer fra 2013 og ikke minst klipp fra TV-dokumentaren «Kronprinsesse Märthas krig» som ble sendt første gang på NRK1 julen 2016. Både denne TV-filmen og dokumentaren «Dronning Mauds album» ligger fortsatt i appen NRK TV. Søkeord «Kongelige fotografer». Der finnes også 10 små kortfilmer både fra krigseksilet og fra den første tiden i Haakon og Mauds liv sammen.

    Programleder Øyvind Arntsen

  • «Fandens dansesal» kalte den polare eventyrer Roald Amundsen den siste og livsfarlige oppstigningen til Sydpolplatået. Og det er typisk for Tor Bomann-Larsens måte å knytte sammen historiske tråder på at han bruker nettopp Amundsens uttrykk som tittel på kapitlet hvor vi får høre alle detaljer om natten da Kong Haakon sklir med sine glatte lakksko på de hvite flisene på baderomsgulvet på Bygdøy kongsgård.

    Fallet resulterer i et lårbeinsbrudd og resten i livet i strekk og rullestol for den aldrende monarken.

    - I Kong Haakons øyne må en konge være stående. Det har nok også litt med krigsherren kong Haakon å gjøre. Han følte ikke at han kunne være statsoverhode i funksjon. Han beholdt jo kongekronen, men regentskapet overlot han til kronprins Olav, sier Tor Bomann-Larsen.

    Den mystiske Kiss Bennet

    For å gjøre forbindelsen til Roald Amundsen komplett, kan Bomann-Larsens kilder fortelle at en av gjestene i brigdeselskapet som gikk forut for fallet på baderomsgulvet, var den mystiske, norske kvinnen Kiss Peto Bennet. Hun dukker for første gang opp på verdensscenen som polfarerens hemmelige elskerinne og store kjærlighet gjennom hele Roald Amundsens liv. Noe som for første gang ble avslørt i Tor Bomann-Larsens biografi over Roald Amundsen.

    Alltid Prins Carl innerst inne

    I MUSEUM forteller kongebiograf Bomann-Larsen om hvordan Kong Haakons siste år ble, og ser også tilbake til starten i 1905. Vi får høre om hvordan forskjellige kilder har kastet lys over både den dypt personlige delen av Kong Haakons liv og hvordan han skrev brev til sin svigerfar, kong Edvard VII i London da han forhandlet med de norske sendemennene om betingelsene for å overta den norske kongekronen i 1905.

    - Kong Haakon behold helt til det siste en del av seg som prins Carl, sier Tor Bomann-Larsen.

    Dette er del 2) i Museums reportasje om siste bind i kongebiografien.
    Sendt første gang 28/12 2019. Programleder Øyvind Arntsen.

  • Vi feirer nå den kristne julen, men hvordan feiret de sine vinterfester i førkristen tid. Ingen vet det, selvfølgelig, men på Jernaldergården på Ullandhaug i Stavanger kan funn gi noen indikasjoner. Dessuten kan tidlige skrifter også gi oss et vagt bilde av hvordan det var.
    Jernaldergården, slik den fremstår i dag, er bygget nøyaktig på «grunnmurene» til bygningene som ble reist og tatt i bruk her på 300-tallet og fremover. Altså i folkevandringstiden.
    «En ting er temmelig sikkert. De brygget øl, sier arkeobotaniker og forsker Eli-Christine Soltvedt.
    «De hadde bygg og de brygget øl. Det var folk i midtøsten som for lengst hadde begynt å domistisere korn, det vil si at de foredlet plantene. Vi har funnet mye bygg her på Jernaldergården, sier forskeren.
    «Ettersom folk reiste mye mer enn vi tror, på den tiden, så kom dette kornet også hit til Jæren trolig lenge før jernalderen, skyter museumspedagog Ellen Tjørnhom Bøe, inn.
    Inne i hovedhuset henter arkeolog fram et flott glass. Det ble funnet glasskår under utgravningene. Ut fra formen og mønstrene på skårene, har museet fått laget et glass slik det kan ha sett ut.
    «Husfrua her kan ha gått rundt her met et slikt glass i hånden under festene, sier Inger Horve.
    Glassene som ble brukt på her kommer sannsynligvis fra Køln-området der det ble produsert slike glass i romertiden.
    Feiringen på den tiden var nært knyttet til årssyklusene og midtvinter er det å anta at feiringen fant sted 12. januar.
    «De hadde ikke kalender på de tiden, men første nymåne etter første fullmåne etter vintersolverv blir omtrent den datoen» sier professor i arkeologi, Siv Kristoffersen.
    Det handlet om å drikke jol og å blote. Først og fremst ble det ofret dyr, men det kan også ha vært menneskeofring, ifølge professoren.




  • "Fiat lux" - la det bli lys ! Gud skaper verden med lys. Slik tenkte man i middelalderens kirkekunst, og det er også nøkkelen til å forstå hvorfor det funklet og skinte inne i stavkirkene.

    - Man tenkte seg at alt lys utgår fra ett lys, som eksploderer og kondenserer og lager ti sirkler, og til slutt er jorden igjen i midten med de fire elementer. Og regnbuelyset er også et lys. Regnbuen er jo i mange kulturer broen til gudene, sier Kaja Kollandsrud i MUSEUM.
    Sammen med museumsinspektør Sissel F Plathe, som har sine røtter i Norge, går vi med museumskonservator Kaja Kollandsrud fra Kulturhistorisk Museum i Oslo rundt i den enorme samlingen av kirkekunst fra middelalder og renessanse på Nationalmuseet i København.

    Vatnåsskrinet fra Sigdal

    I tillegg til flotte altertavler og mangefargede treskulpturer finner vi frem til to av de flotteste gjenstandene fra Norge som fant veien til København på 1600 og 1700-tallet. Det er Vatnåsskrinet fra Buskerud og Sankt Olavsfiguren fra Tyldal.
    Relikvieskrinet i gullforgylt kobber, med dragehoder og flotte detaljer er fra 1200-tallet, mens den mangefargede Olavsfiguren er 1300-tall.

    Kongens kunstkammer

    I MUSEUM møter vi også museumsinspektør Vivian Etting, som forteller om den berømte antikvitetssamlingen til kong Frederik III. Hun blar litt i katalogen for det kongelige museum anno 1695, "Museum Regium", men det kommer vi tilbake til i del 2) av denne reportasjen fra Nationalmuseet i København.

    Dette er del1) av tilsammen 2. Første del sendt 14/12 2019.

  • Skogen har alltid endret seg. Enten av naturlige årsaker, eller av mennesker som har kultivert landskapet.
    «For 4000-5000 år siden ble skogene fra Lindesnes til Nordland brent ned for å skaffe jordbruksland. Den gang var kysten dekket av eike- og barskog og ikke minst bjørk. I dag er det lyngheier. Dette er trolig en av de mest dramatiske endringene av landskapet, utført av mennesker, sier geolog, forfatter og journalist Reidar Müller. Han har skrevet boka «Skogens historie» med et vell av innfallsvinkler. Her er det naturhistorie, økologi, vitenskapshistorie, kulturhistorie og filosofi, bare for å nevne noe.
    Og mye om jakten på ulvespor og drømmen om å se ulv.
    Müller er ofte i Østmarka og han tar oss med til Ytre Enebakk. Til Durud. En bit av verdens største biotop – taigaen eller barskogsbeltet, som strekker seg fra Norge til Stillehavskysten.
    «En kan nær sagt gå disse sek hundre milene i skog – avbrutt av en og annen vei og litt beitelandskap, forteller Müller.
    I dag er består våre skoger hovedsakelig av gran. Den kom sent inn i vårt landskap.
    «Grana kom østfra for 2000-3000 år siden, selv om det er forskere som hevder at den kom lang tidligere, blant annet basert på funn av pollen. Noen er jo ikke så glad i grana, men biskop i Bergen midt på 1700-tallet, Erik Pontoppidan, han likte granas symmetri, forteller forfatter Reidar Müller.
    Når skogfinnene kom til Norge på 1600-tallet endret skogslandskapet seg i stor grad.
    «De brant ned store skogsområder for å dyrke svedjerug og neper, forteller Reidar Müller.

  • «Kongen» heter siste bok i Tor Bomann-Larsens åttebindsverk om Kong Haakon og Dronning Maud. Gjennom 20 år har Bomann-Larsen lett i offentlige og private arkiver og ikke minst fått unik tilgang til De kongelige samlinger ved Slottet i Oslo.

    - Da jeg begynte var jo ennå ikke det store arkivarbeidet på Slottet i Oslo kommet skikkelig i gang. Mye lå i kasser og reoler som sto lagret i Stallene, og jeg fikk et lite kontor vegg i vegg, sier kongebiograf Tor Bomann-Larsen.

    I løpet av det siste 20 årene har både De kongelige samlinger og papirarkivet ved Slottet i Oslo blitt fullstendig profesjonalisert og i den gamle stallbygningen er det ryddet opp og restaurert og bygningen har skiftet navn til «Dronning Sonjas KunstStall». Utstillingen som står der høsten 2019 er en stor samling av de forskjellige kildene Tor Bomann-Larsen har brukt i sin biografi. Gjenstander, brev, dagbøker og fotografier fra lenge før 1905 og fram til mellomkrigstiden, inkludert en fullstendig oppdekning av «Afternoon Tea» med Dronning Mauds beste servise.

    Hele folkets konge

    I MUSEUM forteller Tor Bomann-Larsen om hvordan kong Haakon helt fra starten av, da han gikk i land med sin familie på Vippetangen i snøværet i november 1905 og gjennom hele regentskapet, og ikke minst i jubelbruset den 7.juni 1945, hadde klart for seg at han skulle være hele folkets konge. Både republikanere, monarkister, kommunister og den borgerlige overklassen skulle vite at kongen og konstitusjonen var en og samme ting. Hevet over parti og klasse.

    - Det finnes ikke belegg for at kongen selv skal ha sagt at han også var «kommunistenes konge». Men det er kildefast at han en gang, sikekrt i spøk, refererte til Norges kommunistiske parti som « Det kongelige, norske kommunistparti», sier Tor Bomann-Larsen.

    Årstallet 1928

    Mange vil forbinde Kong Haakon med 1905, hans konsekvente avvisning av tyskernes krav i 1940 og eksilkongedømmet i London under Annen verdenskrig. Men det er et annet årstall som peker seg ut som det aller viktigste, nemlig 1928, sier Tor Bomann-Larsen :

    - Det var først Einar Gerhardsen som pekte på dette årstallet, i en tale han holdt til kongen i 1945. Og det spesielle med det årstallet er at Kongen i 1905 og 1940 handler litt på refleks, ut fra de historiske begivenheter. Men i 1928, da han utnevner den første Arbeiderpartiregjeringen, er det en villet handling. Og han sier i svartalen til Gerhardsen at…. – Jeg var så lykkelig over å få den muligheten. Dette var Kong Haakons personlige bidrag til Norges historie og til Norges samling på tvers av klassegrensene. Han trekker arbeiderklassen inn i den norske konstitusjonen.


    Med Tor Bomann-Larsen og Nina Høye. Programleder Øyvind Arntsen. Klipp fra NRKs arkiv : Haakon VII og Filmavisen 1945.

  • Kirkebygg ligger sjelden tilfeldig plassert. Noen ganger ligger de på plasser som ble brukt i religiøs sammenheng før kristendommen kom. Landskapsarkitekt Lars Ole Klavestad har gått dypere inn i denne materien i boka «Kirken i landskapet» som han har skrevet etter oppfordring fra biskopen i Borg.
    «Det er så mye spennende historie knytta til kirkebygg. Ikke bare selve kirken og dens inventar. Men hvordan den er plassert i landskapet kan også fortelle oss mye, sier Klavestad.
    Han tar oss med til tre av kirkene av de over 130 kirkene han har beskrevet eller nevnt i boka.
    Landskapsarkitekt Klavestad kan også mye navnehistorie og har gitt ut bøker om det. I mange år var han knyttet til Fylkeskonservatoren i Østfold. Han er også en dreven lokalhistoriker og har vært medforfatter for en rekke lokalhistoriske bøker om hjembygda Borge. De senere årene har han sammen med to likesinnede entusiaster funnet flere hundre nye helleristningsfelt fra jernalderen i Østfold. Og helleristninger er det flust av rundt for eksempel Skjeberg kirke. Utover dette er Klavestad også billedkunstner.
    Vi besøker kirkene i Idd i Halden kommune, Skjeberg kirke i Sarpsborg og Ullensaker kirke på Romerike. De to første er reist 1100-tallet og Ullensaker kirke ble vigslet i 1958. Men den står i samme område hvor det før har stått en stavkirke og en trekirke.
    «Idd kirke ligger så lavt i terrenget på en slette at den bryter mot «regelen». Her kan det være de to bekkene og den flate sletta som har hatt betydning for plasseringen. Navnene på gårdene her indikerer også at det kan ha vært religiøs aktivitet i dette område lenge før kirken ble bygget. Skjeberg kirke ligger høyt, men ikke på det høyeste punktet. Nei den er plassert slik at den kunne sees fra raet et par kilometer unna. I tidligere tider gikk hovedveien nettopp på raet. Derfra er utsynet mot kirken praktfullt. Jeg tror ikke det er tilfeldig. De veifarende skulle se den, sier Klavestad.
    De tre kirkene ligger alle ved pilgrimsleden mellom Halden og Trondheim.


  • Var den andre kvinnen i Oseberg en transvestitt ? En kvinne med grov beinbygning og
    skjegg ? Og hvorfor kledde Odin seg så ofte som kvinne ?

    - Homoteori og kjønnsforskning kan gi oss nye måter å forstå norrøn mytologi på, sa
    den uavhengige doktorgradsstipendiaten Amy Franks fra London da hun var en av mange internasjonale innledere på «The Aarhus Old Norse Mythology Conference» som ble arrangert i Bergen i slutten av oktober 2019. Når det gjelder Osebergkvinnen, pekte Amy Franks på at DNA-forskning har vist at den eldste kvinnen hadde Morgagnis syndrom, en hormon-ubalanse som gir kraftig beinbygning og blant annet skjegg på kvinner.

    Stedsnavn, arkeologi og Hawaii

    I MUSEUM får vi møte noen av innlederne og også høre musikk av Einar Selvig. Som komponist og musiker presenterte Selvig instrumenter som bukkehorn, lur, kantele og lyre. Alt sammen instrumenter som har historiske røtter langt tilbake i førkristen tid.

    Den danske arkeologen Simon Nygård fra Århus forteller om prosjektet til arkeologen Neil Price, «Distant Vikings», som sammenligner samfunnsstrukturer og arkeologiske funn fra Hawaii fra før koloniseringen med lignende funn i skandinavisk arkeologi.

    - Det saknas handling, sier den svenske arkeologen Anders Andrén, som på konferansen snakket om hvordan arkeologene ut fra konkrete, arkeologiske funn, som enkeltvis kanskje ikke forteller så mye, må sette sammen hen helhetsforståelse av et område,

    - -V i må rekonstruere de handlingene som kan ha funnet sted, sier Andén. I MUSEUM forteller han blant annet om en stor, arkeologisk utgravning han ledet hvor mye taler for at arkeologene fant et rituelt sted i landskapet hvor det en gang var foretatt blod-ofringer. Kanskje vi fant stedet for et «alve-blot», sier Andrén.

    I MUSEUM møter vi også Olof Sundquist og Eldar Heide i tillegg til Amy Franks, Simon Nygård og Anders Andrén.
    Konferansen ble arrangert i Bergen 31/10 – 1/11 2019.Programleder Øyvind Arntsen.
    Musikken av og med Einar Selvik


  • Dypt inne i DORA, ubåtbunkeren som ble bygget av tyskerne i Trondheim under Annen Verdenskrig, ligger det tusenvis av knuste og brente biter fra middelalderkirkene i Trondheim. I steinsamlingen til Nidarosdomens Restaureringsarbeider finnes det mange hundre års oppsamlede skulpturfragmenter og deler av byggesteiner til tidlige faser av Nidarosdomen og andre, historiske steinkirker i Trondheim.

    «Fantomkirkene» før Nidarosdomen

    Fra gulv til tak står det pall på pall i stålreoler i et 800 kvadratmeter stort lagerrom. I MUSEUM forteller kunsthistoriker Kjartan Hauglid om hvordan noen av disse skulpturfragmentene kan passe sammen og gi et inntrykk av hvordan den forsvunnede steinkirken i Øystein Magnussons kongsgård kan ha sett ut.

    – Det er tre ”fantomkirker” fra tiden før Nidarosdomen, sier arkeolog ved NDR og dr.phil, Øystein Ekroll.
    - Ruinene etter Kristkirken ligger begravd under Domkirken, men både Mariakirken og kong Øysteins Nikolauskirke lå inne i kongsgården, og er nå forsvunnet uten noen spor.

    Wilhelm Erobreren og Cordoba

    – Jeg tror at noen av skulpturfragmentene i DORA kan være rester av Nikolauskirken, sier Kjartan Hauglid. Han har reist rundt i både Storbritannia, Frankrike og Spania og nærstudert mange middelalderkirker. Blant annet har han sammenlignet spesielle bygningsdetaljer på middelalderkirken Selby Abbey i nordre Yorkshire med stilen på noen av skulpturbitene han har funnet i DORA.

    – Det vi snakker om er en tydelig, normannisk hoffstil fra tiden under Wilhelm Erobreren, som igjen er inspirert av de muslimske moskeene i Cordoba i Andalucia, sier Hauglid.

    I MUSEUM forklarer Hauglid om konsollfriser, gesimsplater, volutter, snurrer og fabeldyr fra denne tiden.
    - Jeg tror vi har nok kapitéler til 1 korbue, 2 portaler og en liten apsis med dekorerte gesimsplater som alle kan stamme fra den opprinnelige Nikolauskirken i Nidaros, sier Hauglid.


    Medvirkende : Øystein Ekroll, Kjartan Hauglid og programleder Øyvind Arntsen. Programmet ble sendt første gang 5.mars 2011

  • Edvard Munch hadde under sine opphold i utlandet fått to viktige meséner. Det var Max Linde i Lübeck og Ernest Thiel i Stockholm. De kjøpte og bestilte bilder av Munch. I 1909 fikk kunstneren sin første norske velgjører. Det var kunstsamler Rasmus Meyer som drev den lukrative Vaksdal Mølle.
    «I startfasen var forholdet mellom Edvard Munch og kunstkjøperen Rasmus Meyer, ganske anstrengt. Men etter at de traff hverandre personlig i Bergen i juni 1909 gikk det mye bedre. Meyer bli en viktig velgjører for Munch», forteller kunsthistoriker Hans-Martin Frydenberg Flaatten.
    Han har arbeidet mye med Munch og har skrevet flere bøker om vår fremste kunstner. I dagboksnotatene til Munchs venn og slektning – Ludvig Ravensberg – har Frydenberg Flaatten fått et spennende innsyn i prosessen fra da Munch vender hjem fra Europa og retter blikket mot Norge.
    Munch hadde nettopp avsluttet et behandlingsopphold på en psykiatrisk institusjon i Danmark. Etter noen år i utlandet ville han hjem. Økonomien og livet skrantet. Kunstsamleren Rasmus Meyer hadde allerede begynt å kjøpe Munch-bilder. Men ikke av Munch selv. Blant annet kjøpte han noen bilder som Munch hadde pantsatt. Det mislikte Munch.
    «Etterhvert begynte de å forhandle om direkte kjøp. Det skjedde via mellommenn. Forholdet dem imellom, var i begynnelsen ganske anstrengt. Nå skulle de møtes i Bergen. Det var sommeren 1909 og det ble et vendepunkt for Munch og tilliten mellom Meyer og Munch vokste, forteller Frydenberg Flaatten.
    Rasmus Meyer kjøper 12 bilder for 16000 kroner. Eksempelvis er en industriarbeiders årslønn på denne tiden omkring 1000-1200 kroner, bare for å sette det hele i perspektiv.
    Kurator ved Kode kunstmuseer i Bergen, Frode Sandvik, forteller at Meyer hadde samlet kunst i lang tid.
    «Meyer var på en dannelsesreise i Europa da han var i slutten av tenårene. Under reisen så han mye kunst. Han skrev hjem om dette. Etter hvert begynte han å samle kunst. Rasmus Meyer var tydelig på at kunsten måtte være til glede for offentligheten, forteller kuratoren.
    Derfor har Bergen i dag sin egen Rasmus Meyers samlinger i Rasmus Meyers Allé ved Festplassen i Bergen.

  • Olavsfrontalet fra 1300-tallet var selve midtpunktet da en stor og påkostet utstilling av europeisk kirkekunst åpnet i Katharinakloster-museet i Utrecht i slutten av oktober 2019.
    Konservatorer fra Nederland har reist land og strand rundt til norske stavkirker og besøkt alle de store kirkekunst-utstillingene i Bergen, Oslo og Trondheim. Det samme har de gjort i avsidesliggende fjelldaler i Pyreneene og i Vic i Katalonia.
    - Vi har hentet de flotteste mesterverkene fra 1100, 1200 og 1300-tallet, både fra Norge og Katalonia, sier utstillingens kurator, Micha Leeflong. Og så har vi latt dem møtes på halvveien, akkurat her i Utrecht. Det er Nord og Syd som møtes, sier Leeflong.
    Grunnen til at kirkekunsten fra middelalderen vekker så stor oppsikt Nederland, er at alt fra denne perioden forsvant under bildestormene og den voldsomme reformasjonen som herjet landene i Sentral-Europa på 1500-tallet. – Og så kom pengene, sier Leeflong. Plutselig skulle alt være barokk, og da forsvant de siste madonnaene og alterskapene fra denne tidlige epoken.
    Bortsett fra i de avsidesliggende fjelldalene i Pyreneene og blant fjorder og fjell i Norge. Der ble middelalderkunsten stående i kirkene.
    Når vi når ser kunsten fra Nord og Sør plassert sammen, er det som om de kommer fra det samme atelier. Likheten er slående. Men så slik var det over hele den katolske verden før reformasjonen. Det samme bildespråk, de samme fargene, de samme motivene og for den saks skyld den samme liturgi og messeforløp.

    - De eneste sporene som fortsatt viser at det var slik en gang er kunsten fra de bortgjemte kirkene i Pyreneene og i stavkirkene i de norske fjellbygdene, sier Leeflong.
    I MUSEUM møter vi også direktør Steinar Bjerkestrand og dr phil Øystein Ekroll fra Nidarosdomens restaureringsarbeider og professor Justin Kroesen fra Universitetsmuseet i Bergen.

    Medvirkende : Kurator Micha Leeflong fra Museum Catharijneconvent, sirektør Steinar Bjerkestrand og dr phil Øystein Ekroll fra Nidarosdomens restaureringsarbeider og professor Justin Kroesen fra Universitetsmuseet i Bergen.
    Programleder Øyvind Arntsen

  • Mosjøen har en ny spennende attraksjon – Helgelandstrappa. Sherpaer fra Nepal har de siste par årene anlagt en steintrapp i en bratt ut som fører opp til Øyfjellet. Derfra får du et supert fugleperspektiv på byen. Den vernede gamle trehusbebyggelsen – den moderne byen bak og i byens nordlige ende ligger aluminiumsverket Alcoa – hjørnestensbedriften.
    «Vi er så stolte av Sjøgata og trehusbebyggelsen, sier Kari Sommerseth Jacobsen. Den er helt unik i nordnorsk sammenheng.
    Hun er avdelingsleder ved Vefsn museum. Museet holder hus i Jacobsenbrygga. Og ja – hun er faktisk en av disse Jacobsene. Det var oldefaren hennes som startet handel her på 1800-tallet.
    Lokalhistoriker Per Sjåvik er også lykkelig over at Sjøgata ble bevart. For det var ikke gitt. På 70-tallet var det stor strid om denne kulturhistoriske perlen.
    «Ordføreren var samvirkslagbestyrer og ønsket seg parkeringsplass. Derfor ville han, og mange med han rive hele trehusbebyggelsen, forteller Sommerseth Jacobsen.
    «Min far var en av dem som ville rive hele «skiten», sier Per Sjåvik.
    «Faren min vokste opp under fattige kår på landsbygda. De gamle trehusene i Sjøgata minnet han om armod. Derfor ville han, og mange med ham, ha dette vekk, fortsetter Sjåvik.
    I dag er Sjøgata en flott dokumentasjon på handel og vandel på Helgeland på 1800-tallet da utviklet seg til et kraftfullt ladested.
    «Riktig frisk ble det da engelskmennene kom hit i 1860-årene og bygget dampsag. Det var noe nytt. Etter 30 års drift – det skapte rene klondyke-stemningen i byen – var det nær sagt ikke et tre igjen i Mosjøen. Og engelskmennene forsvant, forteller museumsleder Sommerseth Jacobsen.
    Helt sør i Sjøgata ligger Fru Haugans hotell med ander tilbake til siste halvdel av 1700-tallet. Et historisk hotell med en historieinteressert senior, Alf Gilroy Johannesen, som har sitt eget hotell-museum og ellers har lagt opp til kulturvandring i selve hotellet.
    «Min datter er femte generasjon på hotellet. Det har nær sagt bare vært kvinnelige ledere her.

  • «Passio et miraculi beati Olavi» het den håndskrevne boken som på slutten av 1100-tallet gjorde helgenkongen Olav Haraldsson berømt over hele det kristne Europa. St.Olav var godt kjent i Norge og Norden lenge før det, siden mirakler, helbredelser og religiøse syn i hans navn hadde versert på folkemunne helt siden kong Olav hadde falt på Stiklestad i 1030 og kisten med hans lik var blitt plassert i den nye Kristkirken i Nidaros.

    - De første, skriftlige kilder er to skaldekvad fra 1030-årene som forteller om at folk kom langveis fra for å be til helgenkongen. Også Adam av Bremen nevner i sin kirkehistorie fra 1075 at det skjer store helbredelsesundere ved Olavsalteret i Trondheim, sier dr phil Øystein Ekroll ved Nidarosdomens Restaureringsarbeider (NDR).

    Tredje utgave

    Det er den legendariske erkebiskop Øystein Erlendsson som regnes som forfatter av den første, skriftlige samlingen av Olavsmirakler. «Passio Olavi» eller «Fortellingene om den hellige Olavs lidelse og undere» ble til på slutten av 1100-tallet, da erkebiskopen bygget opp Nidarosdomen til å bli et europeisk pilegrimsmål og en sterk base for kirkens makt, både økonomisk og politisk. Etter reformasjonen gikk håndskriftene med Olavsundere tapt, men større og mindre deler er senere gjenfunnet i klosterarkiver i England og Frankrike. Det var disse manuskriptene som var grunnlaget for nynorskutgaven som ble gitt ut i Eiliv Skards oversettelse til 900-års jubileet for Stiklestad i 1930.

    - Erkebiskop Øystein hadde førsteutgaven i 1180, så kom Eiliv Skard på nynorsk i 1930 og nå gir NDR ut en helt ny utgave til 150-års jubileet i 2019 på moderne bokmål, sier Ekroll.

    Tekstene er oversatt av Lene Dåvøy og illustrert med fotografier av resiealteret Håkon Guldvåg laget til en pilegrimsreise til Roma. Der ble alteret stjålet og har siden ikke kommet til rette.

    Hverdagens mirakler

    Ny forskning, blant annet doktoravhandlingen til tsjekkiske Lenka Jirouskova ved Universitetet i Freiburg, har funnet frem til flere mirakelfortellinger enn i utgaven fra 1930.

    - Nå kjenner vi til omkring 50 St.Olavsundere fra hele Europa, nedtegnet i løpet av middelalderen, sier Ekroll. De fleste av dem handler om hverdagslige ting som kan hende alle. Vi kommer egentlig mye nærmere vanlige menneskers hverdagsliv i disse fortellingene enn vi gjør i de tradisjonelle sagaene, sier Ekroll.

    Ofte handler miraklene om mennesker som blir reddet fra havsnød, eller en avling som var nær ved å gå tapt. En bonde som får mange kalver et år eller brød som blir til stein i bakerovnen. Vi hører om blinde som får se, lamme kan gå og barn som har forsvunnet eller er i fare og som foreldrene finner igjen. Pluss en fortelling om en munk som har konstant ereksjon og har løsunger over hele Nidaros. Hvordan det går med ham kan vi ikke engang fortelle om i et bluferdig og saklig program som MUSEUM. Vi får nesten bare henvise til helgenkongen selv og mirakelsamlingen «Passio Olavi».

    I MUSEUM forteller Øystein Ekroll om bakgrunnen for boken og grunnlaget for Olavskulten på 1100-tallet. Direktør og teolog Steinar Bjerkestrand leser fra boken og kommenterer flere av underne.

    Medvirkende: Steinar Bjerkestrand og Øystein Ekroll. Programleder Øyvind Arntsen. Bakgrunnsmusikk : Pasacaglia av Bach, spilt på Nidariosdomens orgel av tidligere domkantor Per Fridtjof Bonsakesen. Sendt første gang 19/10 2019

  • «Klimarekonstruksjon» kaller forskerne det når de legger sammen lange serier med årringsdateringer fra hele Europa for å få en oversikt over tidligere tiders klimakriser.
    - Jeg kaller det for «Det svarte hull i europeisk historie»,
    sier forsker Terje Thun ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gjennom mange års samarbeid med kollegaer i hele Europa og lange serier med studier av årringer på gamle trær i Norge har Terje Thun kommet fram til at det må ha skjedd noe i 1258 som påvirket klimaet i hele Europa i mange år.
    - Mest sannsynlig er det et stort vulkanutbrudd i Indonesia, kanskje det største de siste tusen år, sier Thun.
    Den historiske klimakrisen er dokumentert i hvert eneste tre som vokste den gangen og er synlig i dendrokronologien over hele Europa gjennom 1300-tallet og langt inn på 1400-tallet.
    - Vis er det i at det ble full kollaps i byggevirksomheten over hele Europa og at uår og store nedbørsperioder i tiårene som fulgte hemmet veksten med så mye som 90 prosent, sier Thun. Han peker på at denne klimakrisen kan ha mye av skylden for at Svartedauden i 1349 fikk så store utslag og at det tok så lang tid før virkningene avtok.
    I MUSEUM følger vi Terje Thun og Helene Løvstrand Svarva på feltarbeid på Frønningen ved Sognefjorden. Forskerne forteller om hvordan de tar boreprøver av trær og hvordan de leter etter flere tusen gamle trær i innsjøer over dagens tregrense.

    Med : Helne Løvstrand Svarva, Terje Thun og Vilhelm Rumohr. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 12/10 2019

  • Det er lenge siden kvinnene vendte klippfisk på klippene rundt om i Kristiansund. Men klippfiskhistorien lever fortsatt sterkt i byen, med eget klippfiskmuseum og mange klippfiskentusiaster.
    - Det er ikke vanskelig å få seg et måltid saltfisk, enten som Bacalao eller i andre retter, sier forskningsleder ved Nordmøre museum, Odd Williamsen.
    -
    Han er ekspert på klippfiskhistorien, i likhet med klippfisk-kjøpmann og lokalhistoriker Knut Garshol.

    Salttørket hvitfisk

    Eventyret med produksjon av salttørket hvitfisk startet på slutten av 1600-tallet med Jappe Ippes. Han hadde hollandsk bakgrunn. Og de som kom til og utviklet denne industrien videre, var også utlendinger, det var skotter og etter hvert også dansker.
    - Janteloven sørget for at det ikke var lokale drivere, det var nesten slik at det skulle være utlendinger, forteller Odd Williamsen.

    Han er stolt av Norsk Klippfiskmuseum som formidler denne ramsalte historien i et 5000 kvadratmeter stort bygg fra 1700- og 1800-tallet.

    - Museet ønsker å formidle klippfiskhistorien så sanselig som mulig. Her kan du lukte, smake og kjenne på klippfisk, sier forskningslederen ved Nordmøre museum.
    -
    Knut Garshol, som driver Klippfiskbutikken, på Rådhusplassen i Kristiansund er fjerde generasjon i klippfiskbransjen. Han forfedre drev med slofart – det vil si transport av skrei fra Lofoten og Finnmark til Kristiansund. Slofarten var en stor næring i byen.

    Fortsatt produseres det mye klippfisk på Nordmøre og Sunnmøre. Nå skjer det innendørs på store rister hvor fisken utsettes for forskjellig «vær» og infrarødt lys som gjør samme virkning som sollys.

    Medvirkende: Odd Williamsen. Knut Garshol. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 5.oktober 2019

  • Ved Vinjefjorden på Nordmøre graver arkeologer fra Vitenskapsmuseet i et særdeles spennende felt. Her er det funnet en gårdsstruktur fra jernalder og en stor gravplass bare hundre meter unna. Utgravningene kan kaste nytt lys over utviklingen av den historiske gården og om gravskikk i førkristen tid. Særlig spennende er funnet av det som kan være et dødehus.
    «Vi har ikke vært borte i noe lignende i Vitenskapsmuseets nedslagsfelt. Og det er jo store deler av Midt-Norge, sier prosjektleder Raymond Sauvage ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.
    Statens vegvesen skal forbedre E39 gjennom området. Folket på Vinjeøra har krevd at det blir gul midtstripe på den trafikkerte Europaveien. Det er tross alt hovedveien mellom Kristiansund og Trondheim.
    Feltet ligger på grunnen til Skeiet gård – høyt oppe på en morenerygg med fabelaktig utsikt ned til Vinjeøra og Vinjefjorden.
    «Vi antar at det kan ha svært en gård her helt fra eldre jernalder fram mot tidlig middelalder. Det gir oss mulighet til å finne utviklingstrekk over et langt tidsspenn. I gravfeltet har vi spor etter det som kan ha vært en steinalderboplass. På den tiden var det trolig seilbart mellom Vinjeøra og Kyrksæterøra, forteller Sauvage.
    I en mannsgrav er det funnet restene etter det som kan ha vært en kriger fra Vinkingtid. Utgravningsleder Karoline Mikkelsen forteller:
    «Vi fant sverd, spyd og restene av et skjold. Det var ingen levninger. Jorda her består av grus og sand med god drenering slik at ingenting av skjelettet er bevart. Like ved er det funnet en kvinnegrav med perler og smykker. Mikkelsen utelukker ikke at det kan være et tredvetalls graver på området.
    To båter er også lokalisert. Den ene er gravd ut, men det er bare sømmen i bordgangene som er igjen.



  • - Av det man kan se med det blotte øyet her på Røros, så er det ikke mye som er fra storhetstiden da verket gikk. Da må man bak de panelte fasadene og inn i gårdsrommene, sier Per Øivind Riise fra Røros Museum.
    -
    Og Berit Bakosgjelten, avdelingsleder for bygningsvern på Røros Museum legger til at folk blir veldig glade for å se en gammel tømmervegg. men de fleste fasadene ble panelt allerede på 1700-tallet, og da sveitserstilen kom med jernbanen på 1800-tallet, så skulle hele byen se sånn ut. Og på 1930 og 40-tallet og fram til Unescos vernestatus, så var det om å gjøre å plukke ned sveitserstilen. Vernetenkingen har forandret seg mye gjennom tidene, sier Bakosgjelten.

    I MUSEUM besøker vi «Handverksdager på Røros 2019» som arrangeres for 20.gang i år. Der samles tradisjonshåndverkere fra hele landet, både for å lære av dyktige kursledere og for å treffe hverandre og utveksle erfaringer.

    Jon Bojer Godal, (82), er av de kurslederne som har lengst erfaring med bygging i tre, både når det gjelder hus, uthus, låver, takkonstruksjoner og for den saks skyld, gamle båter.

    - Det var et sterkt teknologisk skifte da det amerikanske bindingsverket og hurtige, industrialiserte byggemetoder kom for alvor på 1960-tallet, sier Godal.

    Da forsvant den tradisjonelle byggeteknikken gradvis mer og mer, og nå er Godal en av dem som forsker på og lærer fra seg handlingsbåren kunnskap.

    - Det er ikke bare håndbåren kunnskap det handler om, men det er hele handlingsmønsteret vi må forstå bedre, sier Godal.


    Medvirkende: Per Øyvind Riise, Berit Bakosgjelten, Jon Bojer Godal, Matthias Helje, Ole Jørgen Schreiner, Jan Tore Ovesen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 21/9 2019