Episodes

  • 00:26:02

    Falstadsenteret

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Som en helt grunnløs avstraffelse måtte de jødiske fangene i Falstad fangeleir i Levanger, rydde en hel borggård for bjørkeløv ved å fjerne ett og ett løvblad med munnen.
    «Det er bare en av de groteske historiene fra Falstad fangeleir under krigen, forteller konservator Arne Langås og direktør Christian Wee.
    Falstadsenteret ligger på Ekne i Levanger kommune i Nord-Trøndelag og er museum, krigsminnested og senter for fred og menneskerettigheter.
    I samarbeid med flere lignende institusjoner i Europa, utvikler det en digital presentasjon av leiren slik den så ut under krigen.
    I dag står stort sett bare hovedhuset i det som en gang var fangeleir. Brakkene, gjerdene og piggtråden er borte. Men ved å ta med en iPad kan man få rekonstruert hele leiren slik den en gang var.
    «Noe av poenget er at man må bevege seg rundt til punkter i terrenget. Derfra kan man hente bilder og den informasjonen som er knyttet til bildene. I borggården, for eksempel, får vi høre tidsvitnet Julius Paltiel som forteller historien hvor han som jødisk fange ble straffet ved å renske borggården for bjerkeløv ved å krype rundt og nappe opp løvblad etter løvblad med munnen, forteller Christian Wee.
    Falstadsenteret har et stort arkiv og systemet for stadig nytt påfyll av informasjon.
    Falstad fangeleir hadde til sammen drøye 4000 fanger under krigen. Over 200 av dem ble skutt i Falstadskogen like ved. 43 av dem var norske, det var 100 sovjetiske fanger som ble skutt og 70 var jugoslaver.
    Ved retterstedet i skogen er det anlagt et stort minnesmerke. I skogsområdet nedenfor er det markert der fanger ble gravd ned etter å ha blitt skutt. Tyskerne rakk selv å grave opp flere av likene for så å frakte dem med båt på fjorden. Der ble de senket. Tross flere søk etter krigen, er ingen av levningene funnet.

  • 00:26:16

    Kringkastingshusets historie del 1

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Da NRK ble etablert i 1933 var det klart fra starten at man måtte ha nye lokaler. Studioer, administrasjon og verksteder var spredt på mange forskjellige adresser i Oslo sentrum og Stortinget ga en bevilgning på halvannen million kroner til nytt bygg
    - Det var mange tomtealternativer, sier NRK-pensjonist Svein Sandnes, som sammen
    med de to andre NRK-pensjonistene Per Christian Brachel og Truls Hansen tar med MUSEUMs lyttere på en vandring gjennom de eldste delene av Kringkastingshuset.
    - Egentlig skulle Majorstuen stasjon ha ligget der NRK kom til slutt, men det var
    Også snakk om Tøyen og Solli plass, sier Sandnes.

    Nils Holter

    - Heldigvis var det Nils Holter som vant arkitektkonkurransen i 1936, sier Brachel.
    Holter reiste på flere studieturer til utlandet og lærte av hvordan de store kringkasterne ute i Europa hadde tenkt da de bygget sine hus. – NRK var bel heldige med timingen, i hvert fall forsto Holter at vi måtte ha god plass til framtidige utvidelser, sier Brachel.

    Høy bygningskvalitet

    Første byggetrinn ble ikke ferdig før etter at tyskerne hadde okkupert Norge, men byggingen av Kringkastingshuset bare fortsatte. Før de første byggetrinnene kunne overtas i 1950 hadde byggekostnadene rundet 16 millioner, og i årene etter har nye byggetrinn og ombygninger pågått kontinuerlig.
    - Det er høy kvalitet både på utforming av studioer, byggekonstruksjoner og valg av
    Materialer, sier Brachel, som tar lytterne med innover i gangene hvor de første 13 studioene ble bygget. Det var egne studioer for tale, musikk og radioteater. – Og så var det Fenalåret. Et studio for folkemusikk som hadde omtrent samme fasong som et fenalår, sier Brachel.

    Kringreisa

    Truls Hansen har tatt med noen av de flotte fotoalbumene NRKs historiegruppe har tatt vare på, mer eller mindre på privat initiativ. – Takket være systematisk fotografering helt fra 1934 og fram til 1970-tallet har tidligere kollegaer som Erik Julsrud og Ragnar Pedersen dokumentert den tekniske historien og menneskene bak, sier Hansen. I MUSEUM får vi høre om propagandautstillingen «Kringreisa», som skulle få publikum til å kjøpe radioer.
    - Vi må ikke glemme at NRK til å begynne med ble sett på et viktig propagandaverktøy
    for okkupasjonsmakten, sier Svein Sandnes. Etter 9.arpil 1940 rykket tyskere og en NS-redaktør inn på Marienlyst. «Abteilung Rundfunk» og tyske uniformer var stadig å se i gangene.
    - Og den eneste gangen Propagandaminister Joseph Goebbels kom til Norge var i november 1940. Da besøkte han NRK og utstillingen Kringreisa,og roste NRKs ledelse, sier Truls Hansen.
    Dette er første del av en serie på 2 programmer.
    Sendt første gang lørdag 8/12 2018. Programleder Øyvind Arntsen.
    Musikkmotiv er Eivind Grovens pausesignal

  • 00:14:15

    Sveriges stormaktsdrømmer

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar_half
    add

    Hva var det som gjorde at svenskene i flere generasjoner før Karl 12 kunne marsjere rundt i store deler av Nord-Europa med sine hærer, vinne mange slag og erobre områder i land som i dag tilhører Tyskland, Polen, Estland, Russland og Ukraina ? Pluss Finland, men minus Norge.
    I denne podkasten, som er avslutning på MUSEUMs lille Carl XII-serie, får vi høre konservator Christina- Andersson Wiking ved Varberg festing fortelle om hvorfor svenskene ser på Karl 12 som den siste av de store, svenske kongene og hvordan Sveriges stormakts- og imperiedrømmer gikk i graven med ham.
    Kollegaene Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen slår av en prat i studio og snakker om myter, teorier og ikke minst Den store nordiske krig og hvem som kriget mot hvem.
    Kun podkast, ikke sendt i NRK P2. Publisert på kongens dødsdag, 30/11 2018.
    Programledere Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen

  • 00:13:19

    "Kulknappen" i Varberg

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    I Sverige tror man ikke så sterkt på teorien om at Karl XII falt for en norsk kule. Nei, der har de sin egen kule. «Kulknappen».
    Ifølge samtidens overtro var Karl XII i utgangspunktet udødelig i strid. Fiendes kuler prellet av. Men hvis han ble utsatt for sine egne våpen, da var han sårbar.
    På Hallands kulturhistoriske museum i Varberg oppbevares en støpt «kuleknapp» i et godt sikret monter.
    Ifølge sagnet var det en svensk soldat ved navn Nordenstierna som så at Karl XII ble skutt. Soldaten plukket opp kulen som nettopp hadde gått gjennom kongens hode. Han så at kulen egentlig var en knapp fra en av kongens egne uniformer, og at den var støpt om til et prosjektil.
    Soldaten tok kulen med hjem til sin gård i Västergötland. Etterhvert begynte han å frykte for at den ville føre til forbannelse over hans liv. Derfor kastet han den i et grustak. I 1924 ble kulen funnet av smeden Karl Hjalmar Andersson og i 1932 kom den til Hallands kulturhistoriske museum. Der ble den undersøkt av konservator Albert Sandklef som mente at kuleknappen godt kunne være laget av en knapp fra Karl XIIs uniform. Det forteller antikvar Pablo Wiking-Faria som vi kan høre i denne podkasten sammen med nettjournalist Christian Nicolai Bjørke i NRK. Han har skrevet en større artikkel om Karl XIIs død som du nå kan lese på NRK.no.
    Kun podkast, ikke sendt i NRK P2. Publisert på kongens dødsdag, 30/11 2018.
    Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

  • 00:15:07

    Skyteprøve med muskett

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Hvor sannsynlig er det at et skudd fra en muskett på 150-200 meters hold kan treffe Karl XII i hodet ? Nettreporter Christian Nicolai Bjørke ville gjøre en test og allierte seg med «Frederik IV Tambourafdeling av 1704» i Gamle Fredrikstad.
    Avdelingen er godt kjent med å håndtere autentiske musketter og stilte opp på en skytebane utenfor Fredrikstad. En stor vannmelon utstyrt med hatt var mål for skytingen. På 160 skritts avstand ble det fyrt løs.
    Avdelingens styreleder Tor Ulsnæs førte an. Det ble ingen treff hverken på ham eller de andre skytterne. Først på 10 meters avstand kom en fulltreffer.
    Ved Karl XII dødsøyeblikk pågikk en massiv beskytning fra festningen. Det ble brukt både musketter og kardesk. Kardesk er nær sagt en haglekanon som sender av gårde en ladning kuler mot målet. At en av de mange kulene skulle treffe kongen, er ikke usannsynlig, men da mer av slump enn av presisjon. Les for øvrig Christian Nicolai Bjørkes sak om Karl XII død på NRK.no.
    Kun podkast, ikke sendt i NRK P2. Publisert på kongens dødsdag, 30/11 2018.
    Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

  • 00:17:47

    Hvem skjøt kongen ?

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Et sted i Norge er forholdet til Karl XII dramatiske død ved Fredriksten festning fortsatt levende. Det er i bygda Myking i Lindås kommune nord for Bergen. Fra dette stedet kom Jo på Vedlo. Han hevdet at det var han som skjøt Karl XII i 1718.
    «Det kan godt ha vært Jo på Vedlo som avfyrte skuddet. Mange her tror det. Og vi markerer det hver 17. mai ved bautasteinen som er reist, sier brødrene Arnulf og Harald Strømsnes – begge med stor interesse for lokalhistorie.
    Jo på Vedlo tjenestegjorde som soldat i «Det Bergenhusiske regiment» på Fredriksten festning. Etter hjemkomsten hadde han kvaler over det han hevdet å ha gjort.
    På NRK.no kan du nå lese en større artikkel i forbindelse med at det er 300 år siden den krigerske svenskekongen falt. Det er journalist Christian Nicolai Bjørke som har skrevet den. I denne podkasten fra MUSEUM forteller Bjørke til Jan Henrik Ihlebæk om sitt møte med Myking og vi hører også brødrene Strømsnes fortelle.
    Kun podkast, ikke sendt i NRK P2. Publisert på kongens dødsdag, 30/11 2018.
    Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

  • 00:26:28

    Karl XIIs død lever videre

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Den mørke torsdagskvelden 11. desember 1718 etter norsk tidsregning og 30.november etter svensk, gikk et prosjektil gjennom den krigerske kong Karl XIIs hode og drepte ham.. Etter tre hundre år pågår fortsatt spekulasjonene om kongen falt i kamp, eller om han rett og slett ble myrdet av sine egne.

    - Jeg kunne egentlig svært lite om denne historien, Etter å ha lest meg gjennom mye av det som er skrevet, og truffet folk som lever med denne historiske hendelsen, er jeg forbauset over det store engasjementet som fortsatt er der, sier nettjournalist i NRK, Christian Nicolai Bjørke.
    Han har skrevet en større artikkel om Karl XII som nå er publisert på NRK.no.
    Bjørke bestemte seg raskt for at han måtte reise til Myking i Hordaland. Der «vet» de hvem som ble kongens banemann. Det er Jo fra Vedlo.
    Harald og Arnulf Strømsnes er brødre som vet mye om den historien og hvordan den er blitt bragt videre fra generasjon til generasjon. I MUSEUM følger vi med Bjørke til Myking for å treffe brødrene.

    - Det kan ha vært Jo på Vedlo som skjøt kongen. Under alle omstendigheter var det gjennom en kule fra festningen, sier de to.

    I dagene før det dødelige skuddet gravde svenskene skyttergraver for å komme så nær Fredriksten festning som mulig. Arbeidet skjedde under en forrykende ildgivning fra festningen, natt og dag.

    - Slik situasjonen var, er det for meg helt usannsynlig at noen fra svensk side kunne skyte kongen uten at det ville ha blitt kjent, sier nå avdøde Kjeld Th. Magnussen i et MUSEUMs-program fra 2007.
    Magnussen har skrevet boka «Ved Karl XIIs død - Fredrikstens beleiring i 1718 – myter og fakta»

    Under en prøveskyting utført av Kong Frederik IVs Tambourafdeling på en skytebane i Fredrikstad, viste det seg svært vanskelig å treffe en vannmelon på 160-170 skrittlengders avstand. Selv på 10 meters hold var det krevende nok.

    Ved Hallands kulturhistoriske museum i Varberg er en knapp i messing fylt med bly, den såkalte «kulknappen», en av de gjeveste gjenstandene i den faste utstillingen.

    I MUSEUM får vi høre om kulknappen og flere av mytene rundt Carl XII. Blant annet trodde man at kongen ikke kunne dø i krig. Det eneste som kunne ta livet av ham var hvis han ble drept av noe han selv eide. For eksempel en av hans egne knapper.

    - Karl XII var en upopulær konge i de fleste kretser i Sverige. Han hadde mange fiender. Derfor fantes det en mengde muligheter for at mange kunne tenke seg å skyte ham, sier førstekonservator Pablo Wiking-Faria.

    Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 1.desember 2018

  • 00:26:21

    Møter med Kina

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Sildesalaten i det norske flagget ble etter hvert et symbol som skulle fjernes i den politiske striden rundt 1905. Men midt på 1800-tallet var de svensk/norske fargene det norske handelsflagget svært viktige når de første, norske seilskutene ankret opp i Shanghai og Hong Kong.

    - Det er få som kjenner til at Sverige/Norge var ett av de første landene som fikk en egen traktat med Kina. Allerede i 1847, rett etter opiumskrigene. Og denne traktaten ga mange rettigheter, blant annet rett til å seile på de kinesiske havnene.

    Det er professor i historie ved Universitetet i Bergen, Camilla Brautaset som sier dette. Hun er en av forfatterne og redaktørene av den nye boken «Møter med Kina» som nettopp har kommet ut på Fagbokforlaget. Sammen med førsteamanuensis Karina Hestad Skeie fra NLA Høgskolen i Bergen forteller hun i MUSEUM om hvordan flere hundre norske misjonærer, sjømenn og diplomater reiste til Kina i perioden 1890-1937.

    - Det var urolige tider og flere kriger og opprør i Kina på slutten av 1890-årene, og det drev ratene i været. Dette passet bra for norsk skipsfart, som fant et lukrativt marked på den andre siden av verden, sier Brautaset, som er ekspert på økonomisk og maritim historie.
    - Det var i dette markedet norske redere for første gang spesialiserte seg i dampskip og fant nye måter å slutte kontrakter på. Nå ble det mer fast utleie, i form av certepartier, og ikke sjelden ren utleie av skip med bare noen få norske offiserer og lokalt mannskap, sier Brautaset.

    Misjonærer

    I boken «Møter med Kina» er det også flere artikler om hvordan Kina ser på sin egen historie, og hvordan den kinesiske kulturen tok imot de mange, europeiske misjonærene som strømmet til Kina på slutten av 1800-tallet.

    - Det var flere hundre kvinner, både gifte og ugifte, som ble sendt til Kina fra misjonsforeninger i Norge, sier Karina Hestad Skeie. – Dette ble en viktig, transnasjonal arena for dem, og noen har satt varige spor i kinesisk historie, sier Skeie.
    Hun forteller blant annet den utrolige historien om den myndige damen fra Bergen, misjonæren Marie Monsen, som ordnet opp med kinesisk sjørøvere og ble viden kjent for sin resolutte opptreden.
    - Marie sjekket alltid med Gud hva hun skulle gjøre og var helt trygg på at det var en grunn til at hun skulle ble tatt til fange av «røverne». Og på en måte fikk hun rett, sier Hestad Skeie, for bare noen måneder etterpå reiste hun rundt overalt og holdt taler sammen med tidens største vekkelsespredikanter.

    Bergen Sjøfartsmuseum

    Rammen rundt MUSEUMs fortelling om Norge og Kina er et besøk på loftet ved Bergen Sjøfartsmuseum, hvor konservator Bård Gram Økland henter fram malerier og fotografier, brev og dokumenter som er på å belyse kontakten med Kina.

    Programmet sendt første gang lørdag 24/11 2018.
    Med Camilla Brautaset, Karina Hestad Skeie og Bård Gram Økland.
    Programleder Øyvind Arntsen

  • 00:26:17

    I partisanenes fotspor

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar_outline
    add

    En tilfeldighet og en dårlig trekning som turnuskandidat førte Harald Gunnar Sunde til Kirkenes tidlig på 1980-tallet. Og der har han blitt siden. Sunde er friluftsmann og jeger og etter hvert grep interessen for lokalhistorien tak i Oslo-gutten som nå har blitt Finnmarking.

    - Jeg var aldri begeistret for historie på skolen og enda dårligere likte jeg å skrive stil. Så det er jo rart at jeg nå skriver bøker om lokalhistorie, sier Sunde.

    Tur og guidebok

    I boken «I partisanenes fotspor» har Sunde lett seg fram til 22 steder i Finnmark og Nord-Troms hvor partisanene hadde sine skjulesteder og utkikksposter. For hvert eneste sted er det detaljerte kart, GPS-posisjoner, bilder og en nøyaktig beskrivelse av hva som foregikk av etterretningsvirksomhet på hvert enkelt sted.

    - Jeg har personlig gått til hvert eneste sted, ofte med gode, lokalkjente hjelpere, sier Sunde, som har arbeidet med boken i to år.

    På mange av stedene som beskrives i boken fant Sunde batterier, rester etter sendere, rustne håndgranater og andre ting partisanene hadde lagt igjen da de flyktet eller ble rullet opp.
    Mange av partisanene og deres hjelpere døde. De ble enten skutt i kamp, henrettet av okkupasjonsmakten eller også angitt og sendt i konsentrasjonsleirer. I boken anslått Sunde at det var rundt 45 norske partisaner som ble sendt fra Sovjetunionen til Norge under krigen. Av disse ble 23 drept.
    - Men regner vi med sivile hjelpere og lokale agenter på begge sider av grensen, U-båtloser og andre som hjalp til, så var det omtrent 200 personer som var involvert i de forskjellige aksjonene partisanene gjennomførte, sier Sunde.

    Første gang materialet er samlet

    «I partisanenes fotspor» er ikke den første boken om partisanene i Nord-Norge. Det har etter hvert blitt en stor, lokalhistorisk litteratur om emnet.
    – Men det har vært litt vanskelig å få ta i helheten, og mange av skjulestedene var gått i glemmeboken, sier Sunde.

    Nå er alle kjente steder undersøkt og det som skjedde på hvert sted er omtalt geografisk. – Slik kan alle interesserte for første gang få en samlet oversikt over hva som skjedde på hvert sted, sier Sunde. Overskuddet fra boken skal gå til merking av ruter og informasjonsarbeid om partisanenes historie.
    Med i programmet er også Trond Henriksen fra Kiberg, barnebarn av partisan Trygve Eriksen. Lokalhistoriker Stein Borch Jensen forteller om det lokale arbeidet med partisanhistorien. Vi får også høre en smakebit av den russiske sangen "Rybachi". som betyr Fiskerhalvøyen. Det er Jacob Mikkelsen som spiller trekkspill og Olga Gjørstad, etterkommer etter Kolanordmennene, som synger.
    Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang lørdag 17/11 2018.

  • 00:26:05

    Stavkirkens reise

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Stavkirken i Vang i Valdres fikk en uventet skjebne. I 1841 skulle den rives til fordel for en ny kirke. Men takket være vår første internasjonalt kjente kunstmaler, J. C. Dahl ble den reddet. Han kjøpte kirken, men hva skulle han gjøre med den?
    «Først var det snakk om å sette den opp i Christiania. Det ble ikke noe av. Bergen fikk tilbudet, men heller ikke det ble noe av. Så var det planen å få den til Bogstad gård. Slik ble det heller ikke. Så havnet den altså i Karpacz i Polen. Det er litt av en historie, sier lokalhistoriker Sigfred Ingvald Hovda fra Vang i Valdres.
    Kong Wilhelm Fredrik IV av Preussen kjøpte kirken. Bergensfødte Dahl var professor ved Kunstakademiet i Dresden og hadde kontakt med kongen. Monarken hadde en plan om å reise den på en øy i en innsjø ved Potsdam. Men så kom grevinne Friederike Karoline von Reden av Buchwald med forslag om å gi kirken til en luthersk menighet i tyske Schlesien.
    Slik ble det og siden er området blitt polsk.
    Lokalhistoriker Hovda forklarer hvordan kirken ble pakket i kasser og fraktet over Filefjell til Lærdal. Derfra gikk ferden med seilskute til Stettin og videre på kanalene til Berlin.
    «Da det ble bestemt at kirken skulle til Karpacz, ble den fraktet så lagt som mulig på lektere, før det igjen var over på hest og vogn.
    «Ære være Dahl for at han reddet kirken, sier kunsthistoriker Leif Anker. Han er seniorrådgiver for Riksantikvaren og en av våre fremste eksperter på stavkirker. Han har skrevet bok de norske stavkirkene. Og Vang, eller nå, Wang stavkirke, er med.
    I dag fremstår stavkirken i all sin prakt, der den ligger øverst i kur- og vintersportsbyen Karpacz. Hvor mye som er igjen av kirken slik den var da den ble revet, er et annet spørsmål.
    «De fleste stavene er originale, men det er mye som er nytt fra den gang se satte opp kirken i 1842, sier Anker.
    «Stavkirken i Vang er den første som ble reddet. Det ble startskuddet på bevaringstanken, selv om det ble revet stavkirker i ytterligere 40 år etter at Dahl berget Vang stavkirke, legger han til.

    Soknepresten i den polske menigheten, Edwin Pech er stolt. Kirken hans er Karpacz største turistattraksjon med 200 000 besøkende hvert år.
    «Jeg har vært flere ganger i Vang i Valdres. Jeg blir grepet hver gang vi besøker stedet der kirken sto. Da banker det i hjertet, sier han.
    Den første kontakten mellom Karpacz og Vang kom i stand på 1960-tallet. Fra 1980 og utover har den kontakten utviklet seg. Det er gjensidige besøk og denne høsten var det et norsk-polsk par som giftet seg i kirken.

  • 00:26:22

    Svalbard tiner

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar_outline
    add


    Det finnes et utall kulturminner spredt i det arktiske øyriket – Svalbard. Blant dem mange graver som har ligget beskyttet av permafrost i flere hundre år. Utgravninger på 1980-tallet viste at skjelett og klær var svært godt bevart. Nye undersøkelser viser at det meste nå går i oppløsning.
    «Det er litt trist, og det gir oss nye utfordringer. Vi må være flinke til å prioritere hva vi skal redde i fremtiden, sier arkeolog Liser Loktu som arbeider i miljøvernavdelingen hos Sysselmannen.
    På Svalbard Museum finnes det helt unikt materiale, både i utstillingen og i magasinene. Konservator Sander Solnes forklarer hva som nå er i ferd med å skje. Han viser frem en strømpe som ble hentet ut av en grav på 1980-tallet. Den har fargene i behold og den er hel.
    «Denne strømpen ble hentet ut av en grav for et par år siden. Vi snakker om samme gravplass. Den er nærmest råtnet helt, forteller han.
    «Før klimaendringene skjøt fart, var somrene fortsatt så kalde og korte, at det var bare det helt øverste laget som tinte. Nå er det annerledes. Nå tiner det dypere- kanskje halvannen meter ned i bakken. Det påvirker selvfølgelig gravene for de ligger helt i jordskorpa og gjerne litt over, kun dekket av stein, sier Solnes.
    Men takket være at det ble åpnet en del graver for mange tiår siden, sitter Svalbard Museum på et unikt materiale.
    «Det er ikke mange på klær fra 1500-1600-tallet i Europa. Men det er rikfolks klær. Objektene vi har her har vært brukt av fattige mennesker og forteller en helt annen historie, sier arkeolog Lise Loktu. Hun mener materialet Svalbard Museum har fra denne perioden, er unikt i europeisk sammenheng, ja, kanskje i verdenssammenheng.




  • 00:26:23

    Gjellestadskipet

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar_outline
    add

    Ingen tvil om at georadarbildet fra Viksletta i Halden viser et tydelig omriss av et skip som en gang har blitt gravlagt i en stor haug. Mer nøyaktig er det skyggen av bunnen av skipet, med kjøl og kanskje litt av de første bordgangene.
    Begge stevnene er pløyd bort en gang på 1800-tallet og all jord som en gang dekket skipet er spredt utover jordet.
    Under pløyelaget er det ca 80 cm ned til bunnen av skipet.

    - I beste fall kan vi finne rester av tre fra kjølen og de to første plankene på begge sider, sier arkeolog og georadar-spesialist Erich Nau fra Norsk Institutt for kultur-
    minneforskning.
    - Det er i alle fall teorien og det vi håper på, sier arkeolog Lars Gustavsen fra NIKU.
    Det var Gustavsen som først oppdaget skyggen av det som kunne være et skip da store mengder data fra georadar-kjøringene ble gjennomgått og prosessert. – Jeg husker vi satt på Bastø-fergen, på vei til Borrehaugene i Vestfold, da vi skjønte at vi kanskje hadde en sensasjon, sier Gustavsen.

    Kan være råtnet bort

    - Men nå må vi være litt forsiktige med hva vi sier. Det blir en tolkning av bildene.
    Det kan jo være at skipet er helt borte, og at det er silt, eller finkornet jord, som gir disse utslagene på georadarbildene. Skipet kan ha vært råtnet helt bort og jordsmonn-prosesser kan ha ført til at silt samler seg i bunnen. Men nå er jeg kanskje litt kjedelig, sier Gustavsen.

    - De som tror at vi har et fullt ferdig skip nede i bakken her, med utskjæringer og bordganger, de tar nok feil, sier fylkeskonservator Morten Hanisch. Han anbefaler
    å fortsette med inngrepsfrie undersøkelser, det vil i praksis si flere georadarundersøkelser på jordet hvor skipet ble funnet. – Vi håper det er noe igjen av skipet, men vi vi kan ikke si noe sikkert om det nå, sier ha.

    Sutton Hoo

    - Selv om dette skulle vise å være et «Sutton Hoo»-funn, det vil si en skipsgrav hvor alt treverk er råtnet bort, så er det veldig verdifullt, sier Knut Paasche ved NIKU. Jeg er
    Ikke så bekymret for mye som eventuelt er igjen av Gjellestadskipet. Det hadde vært morsomt om vi kunne ha gravd ut og banket på selve eika, men om det ikke er noe, så har vi så mye kunnskap i dag at vi vil kunne rekonstruere og forstå formen på skipet.
    - Det er kunnskapspotensialet vi må sikre. Vi trenger eksempler på nye skipsformer
    fra vikingtid, sier Paasche. I tillegg er det også et spørsmål om hvor lurt det er å begynne å grave nå. I hvert fall bør vi gjøre nye georadarundersøkelser først, sier Paasche.
    - Vi har en lang historie på at Den norske stat ikke har klart å ta tilstrekkelig godt vare
    på de skipene vi allerede har i Vikingskipshuset. Så kanskje restene av Gjellestadskipet har det langt bedre der det ligger enn om vi tar det opp og ikke greier å ta skikkelig vare på det, sier Knut Paasche.
    Sendt første gang lørdag 27/10 2018. Med Erich Nau, Lars Gustavsen og Knut Paasche fra NIKU og fylkesarkeolog Morten Hanisch i Østfold. Programleder Øyvind Arntsen

  • 00:26:19

    Vernetokt på Svalbard

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Svalbard er større enn Danmark. Spredt om på det arktiske øyriket finnes det kulturminner som den lille miljøvernavdelingen hos Sysselmannen skal forvalte. Da er helikopter et uvurderlig transportmiddel.
    «Vi kan få gjort så mye på en dag når vi får bruke helikopter sier, sier arkeolog og rådgiver hos Sysselmannen, Lise Loktu.
    MUSEUM fikk være med fagfolk fra miljøvernavdelingen på en arbeidsdag. og besøkte Svenskehuset og Fredheim – to viktige kulturminner på øyriket.
    Svenskehuset er det eldste bevarte bygget på Svalbard – bygget i 1864. I 1872 døde 17 unge, norske fangstmenn som oppholdt seg i huset. Først trodde man de døde av skjørbuk. Senere har det vist seg at det var blyforgiftning. De hadde spist hermetikk og boksene var sveiset med bly. Maten ble blyholdig og det ble deres skjebne.
    Fredheim var fangstmannen Hilmar Nøis sitt husvære i 38 vintre. Nøis var blant annet med på kartleggingen av Svalbard og med sin kunnskap deltok i store redningsaksjoner. I 1954 ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull.
    Nøis og Fredheim representerer en av hovednæringene i Svalbards historie.
    Under MUSEUMs dagstokt ble det brukt drone til å dokumentere Fredheim.
    «Fredheim er allerede flyttet en gang fordi erosjon flytter strandsonen lenger og lenger inn. Bildene vi tar med dronen nå kan brukes som referanse for utviklingen videre, forteller dronepilot og IKT-rådgiver Tommy Dahl Markussen.

  • 00:26:15

    Spanskesyken

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar_half
    add

    Sykdom, død og elendighet herjet skyttergravene i Flandern under Første verdenskrig.
    Var det derfra den store katastrofen kom ? Eller var det fra lungesykdommer langs den kinesiske mur ? Eller kanskje fra et mutert virus i en militærleir i Midtvesten i USA ?

    - Pest, kolera, svartedauden og antall døde i begge verdenskrigene til sammen. Det er
    ingenting som rager opp mot dødstallene under Spanskesyken, sier seniorforsker, dr.polit Svenn-Erik Mamelund ved Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo. Mange titalls millioner var døde verden over på noen få måneder fra oktober/november 1918 til januar 2019.
    - Også i Norge rammet sykdommen hardt. Femten tusen mennesker døde på noen korte
    måneder. Og ettervirkningene var store, sier Mamelund. De som overlevde fikk ofte varige skader, på nyrer og lunger. Mange tusen ble foreldreløse og næringslivet hadde problemer. Kort sagt, de fattige ble fattigere, sier Mamelund.

    I MUSEUM forteller han om hvordan Spanskesyken rammet arbeiderklassen og de svake mye hardere enn de bedrestilte i samfunnet.

    - På den måten er det vel ikke Kristiania 1918 så forskjellig fra Oslo 2018, sier Mamelund. – Spanskesyken var ikke sosialt nøytral. Den slo ikke like hardt til overalt, selv om også enkelte fra borgerskapet og noen kjente personer også fikk sykdommen og døde. Dette bør vi lære av i dag, sier Mamelund, som mener at tiltak for å bekjempe sosial ulikhet i sykdom i mye sterkere grad bør settes inn i fattige land og for svake grupper.

    Smittet på butikken

    «Spansken – kan den komme igjen ?» heter en utstilling på Kongsvinger museum. Der fortelles historien om hvordan influensa-pandemien kom opp gjennom skogene og langs veiene der folk ferdes.

    – Og på butikken var det verst, sier konservator Ola Storbråten. Der smittet influensaviruset de som kom for å handle, og de tok med seg sykdommen hjem sammen med varene. Etter hvert skjønte folk denne sammenhengen og hadde egne klær til å gå på butikken med, sier Storbråten.

    På utstillingen i Kongsvinger er det samlet mange gripende enkeltskjebner og også noen få originale gjenstander som forteller den grusomme historien om de lokale virkningene av spanskesyken.

    Med avdelingsdirektør Mona Pedersen og konservator Knut Ola Storbråten fra Kongsvinger museum. Dr polit og seniorforsker Svenn-Erik Mamelund ved Arbeidsforskningsinstituttet. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 13/10 2018.

  • 00:26:05

    Middelalder i London

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstar_halfstar_outline
    add

    Bergen har sin Bryggen hvor det hanseatiske kontor holdt til. London hadde sitt hanseatiske kontor. De tyske kjøpmennene holdt til området ved Cannon street station og Steelyard ved Themsens bredd.
    «Hansakontoret i London var viktig. Det var aller mest bomullstøy det gikk i her, forteller professor i historie, Geir Atle Ersland. Han arbeider ved Universitetet i Bergen.
    Den store brannen i 1666 ødela stort sett all bebyggelse fra middelalderen, men Ersland rekonstruerer hanseatenes område for oss.
    De tyske kjøpmennene arbeidet uten noen form for trøbbel med britene. De gjorde det godt. Så godt at de kunne betale den berømte tyske maleren Hans Holbein til å portrettere seg. Han hadde portrettert Henrik VIII.
    I National Portrait Gallery er det en egen Hans Holbein-avdeling. Der finner vi et flott portrett av den dansk-norske prinsesse Kristine. Portrettet var ment til nettopp Henrik VII fordi han ønsket å gifte deg med henne.
    Slik gikk det ikke.
    Museum of London gir en god oversikt over metropolens historie. Med egen avdeling for tiden da romerne hadde makten for snart to tusen år siden. Og en middelalder-avdeling hvor hanseatisk keramikk er utstilt. Keramikk funnet der hanseatene hold til.
    Vil en se det hanseatiske området på distanse, så er det lurt å begi seg over på den andre siden av Themsen og opp i toppetasjen på Tate modern. Utenfor restauranten der er det et fantastisk utsyn i alle retninger.

  • 00:26:18

    Tsunami, jernalder og horg

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar_half
    add

    Arkeologiske funn selger best på store, spektakulære funn, de store jernalderhusene på 70 meters lengde, med tykke dyrkingslag og flotte graver.

    - Men det er bare halve historien,

    Dette sier prosjektleder Søren Diinhoff fra Universitetet i Bergen. Som arkeolog har han arbeidet på utgravninger langs fjord og fjell på Vestlandet i 30 år, og legger stor vekt på å finne ut hvordan de mer perifere bosettingene tilpasser seg utviklingen i jordbruk, handel og samfunnsforhold.

    - Det er ikke riktig at jordbruket først kom til Norge i jernalderen. Det kom lenge før,

    sier Diinhoff, som fullstendig avviser at det før dette bare var svedjebruk og ekstensivt jordbruk. I MUSEUM forteller Diinhoff om funn langs hele Vestlandet, og også på lokaliteten ved Engebø, som viser at man dyrket fast på 400-600 kvadratmeter store åkre med ard, oksespann og sådde forskjellige kornsorter helt tilbake i sen bronsealder. Det var husdyrhold og avansert landbruk lenge før Kristi fødsel, også i Norge, sier Diinhoff.

    Stedet Engebø ligger like under det 300 meter høye Engebøfjellet, på nordsiden av Førdefjorden, nøyaktig der gruveselskapet Nordic Mining har konsesjon på utvinning av mineralet rutil. Og det er Nordic Mining som er tiltakshaver for utgravningene som har foregått der i høst i regi av Universitetet i Bergen.

    - Vi har funnet tsunamien, sier arkeolog Kristine Søyland, som viser fram et stort og

    tydelig lag med grus, sand og brun leire som ble avsatt da flodbølgen kom inn langs strendene av Førdefjorden for 8200 år siden. – Det må ha vært bølger på opptil 50 meter som kom inn her, sier Søyland, som i MUSEUM forteller om det store jordskjelvet på Storegga som bokstavelig skapte bølger over hele det nordlige Atlanterhavet og flommet over bosettinger fra Færøyene og Doggerland og opp langs hele kysten av Norge til Nordkapp.
    På Engebø er det også funnet et treskipet langhus fra folkevandringstid, en arbeidshytte for håndverkere og ikke minst et inngjerdet område på ca 200 kvadratmeter med flere kokegroper i midten.
    - Det må være en horg, sier Diinhoff, som sammenligner med andre funn av lignende strukturer både på Vestlandet og i Skandinavia for øvrig.
    - Her hadde de sine fester og begravelser og kanskje rituelle ofringer eller religiøse seremonier, sier Diinhoff.
    Og en annen ting, sier Diinhoff. Det er helt feil å si at denne praksisen har «kommet opp» til Norge fra kontinentet. Norge er like mye med på å skape denne kulturen som alle andre land. De som bodde her sitter ikke bare og mottar. Man er med på å skape. Og Diinhoff, som selv er opprinnelig dansk, legger til enda en oppkvikker for den norske tenkemåten :
    - Opp gjennom jernalderen får Norge stor betydning med sin utmarksproduksjon, og kan forsyne folk i Syd-Skandinavia med ettertraktede produkter !

    Sendt første gang lørdag 29/9 2018. Med Søren Diinhoff, Kristine Søyland og Marius Fugelsnes. Programleder Øyvind Arntsen.

  • 00:26:08

    Løkken - Orklas vugge

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    I dag kjenner forbinder vi konsernet Orka med mat. Men det var de enorme mengdene svovelkis i berget rundt Løkken det hele startet med.
    «Gründeren Christin Thams startet virksomheten. Han fikk med seg tunge investorer fra inn- og utland. Da gruvedriften ble nedlagt i 1987 var det 80 mil med gruveganger i fjellet.
    I dag er gamlegruva museumsgruve og i tillegg kan Orkla industrimuseum skilte med verdens eldste elektriske jernbane for vekselstrøm som ennå er i bruk - Thamshavnbanen. Etablert av Thams i 1908. Det var kong Haakon som stor for innvielsen. Kongevogna er bevart i all sin prakt og brukes av og til på banen.
    Arnfinn Skjevdal har arbeidet i gruva på Løkken i noen år. Helt til den ble nedlagt. Etterhvert ble han lokfører på Thamshavnbanen. Han er også drifsleder for banen.
    «En flott jobb. Men det kan være slitsomt å bytte sviller på gamlemåten. Banen er jo fredet av Riksantikvaren og alt vi gjør, må være godkjent derfra, forteller han.
    Thamshavnbanen går mellom Løkken og Bårdshaug.
    «I gamle dager gjorde denne banen det mulig for folk å reise tur retur Trondheim på en dag, kombinert med dampskip. En tur som til da hadde tatt mange dager, sier museumsdirektør Torbjørn Lefstad.

  • 00:26:24

    Torpo stavkirke i Hallingdal

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Stavkirker over alt
    Bare i Hallingdalen var det minst 25 stavkirker og i hele landet minst tusen. Pluss : Stavkirker var det over alt, både i Sverige, Danmark og England og mange andre steder. Alle er borte i dag, bortsett fra Norge, hvor det er 28 bevarte stavkirker og i Sverige, hvor Hedared stavkirke er den eneste.
    Dette sier doktorgradsstipendiat Linn Willetts Borgen fra Universitetet i Oslo, som tar oss med til Torpo stavkirke helt øverst i Hallingdal. Kun kirkeskipet står igjen etter at det ble bygget en ny trekirke helt inntil stavkirken i 1880. Portalen er av typen Sogn/Valdres, og i motsetning til Urnes har dragene på portalen vinger, slik det er flere steder i Europa.

    Bildehimmel og grav i gulvet

    - Inne i skipet finner vi en helt spesiell baldakin, en buet bildehimmel over det som en gang var et lektorium,- et bredt podium som gikk tvers over kirkeskipet. Lektoriet er borte, men de flotte takmaleriene stråler fortsatt.
    I MUSEUM forteller Borgen om hvordan bildene over og bak lektoriet bygger opp en «scenografi» for det som en gang kan ha vært et stort korsalter plassert på "rodeloftet", som er et annet ord for lektoriet. Rode kan her bety korset på Golgata. Direkte under baldakinen er det hugget inn et omriss av et menneske i ett av de brede gulvbordene.
    - Det ser ut som et lik, et dødt menneske, og det er også funnet beinrester etter en mannsgrav rett under gulvet, sier Borgen.

    Blikk-kontakt mellom de levende og døde

    I MUSEUM får vi høre hvordan Borgen tolker symbolene og helheten i kontakten mellom Kristusfiguren i baldakinen og omrisset av den døde personen i gulvet. - Hvis et menneske ligger akkurat der og åpner øynene, ville blikket møtt Kristus i Paradis, sier Borgen.
    I programmet møter vi kunsthistoriker og doktorgradsstipendiat Linn Willetts Borgen, (UiO), omviser Ingebjørg Tragethon fra Fortidsminneforeningen og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang lørdag 15/9 2018

  • 00:26:03

    Dugnad på D/S Hvaler

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    Ved en av bryggene på øya Isegran i Fredrikstad ligger D/S Hvaler. Etter at den ærverdige lokalrutebåten gikk i opplag etter nærmere 90 års tjeneste, var den forfalt dramatisk. Den var nær ved å bli spiker. Nå nærmer fartøyet seg fordums prakt.
    «Det er mange gode grunner til at dette er et viktig prosjekt, sier Erik Småland hos Riksantikvaren.
    Han forteller at den er en av mange lokalrutebåter som gikk ut av tjeneste på slutten av 70-tallet.
    «D/S Hvaler er nær sagt den eneste på Østlandet som er igjen av dem som gikk på kysten, legger Småland til.
    Restaureringen av «Hvalerbåten» har pågått i 25 år takket være fagkyndige, frivillige som stiller opp hver tirsdag. Da er det et yrende liv på båten.
    «Det er så fantastisk å se hvor fint det blir, sier Elisabeth Schrader Kristiansen.
    Faren hennes, Rolf Schrader var legendarisk skipper om bord. Han overtok etter sin far som i sin tur hadde overtatt etter sin far igjen.
    «Ettersom vi også bodde i D/S Hvalers hjemmehavn på Ed på Kirkeøy, føler jeg at båten er litt vår, sier Schrader Kristiansen.
    Eine Wiklund er den siste skipperen som førte båten. Han har bidratt med kunnskap om hvordan båten så ut.
    «Hvalerbåten blir tilbakeført til slik den var i 1948. Jeg tror vi har truffet ganske bra, sier Wicklund.
    «Alt arbeid som er gjort om bord er skjedd i samråd med Riksantikvaren., forteller lederen i Stiftelsen D/S Hvaler, Knut Alnæs. Han ser fram til at båten kan ansees ferdig restaurert om et drøyt års tid.

  • 00:26:20

    Son under Son

    Museum - et program om norsk historie starstarstarstarstar
    add

    «Hulter til bulter» heter utstillingen som har blitt til i et samarbeid mellom arkeologene i Akershus Fylkeskommune, Follo Museum, privatpersoner og Vestby historielag. Midt på torvet i Son, i kjelleren til det gamle tobakkspinneriet kan lokalbefolkningen se funn og gjenstander og historien om «Son under Son» etter flere år med gravearbeider.

    Eier ikke historien

    - Det er ikke arkeologene som eier historien, den tilhører de som bor her, sier arkeolog Reidun Aasheim fra Akershus fylkeskommune.
    Sammen med kollega Marianne Johansson har de to, i samarbeid med historikeren Finn-Einar Eliassen, skrevet boken «Son under Son». Ved å følge nøye med på alle gravearbeidene som har vært i Son sentrum de siste seks-syv årene har de dokumentert og forsket videre på kombinasjonen av historiske og arkeologiske kilder. – Vi skriver ikke en avdeling hver, vi forsøker å smelte sammen arkeologi og historie til en fortelling. Det er helheten vi er ute etter, ikke den vanlige grensen med før og etter 1537, sier de.
    - Jeg hadde flaks, sier Reidun Aasheim, som fulgte gravearbeidene til et nytt boligfelt på Labo, noen kilometer utenfor Son sentrum. Plutselig dukket det opp et
    Keramikkskår som ble datert til før reformasjonen, og dermed var4 det automatisk fredet. Da kunne vi sette i gang en større undersøkelse, men det aller meste som kom fram på Labo var etter-reformatoriske funn.

    Labohesten og lokalt engasjement

    Det var disse funnene, som sammen med arbeidet i sentrum av Son kunne avdekke hele stedets historie fra sen vikingtid gjennom hansatiden til den gyldne hollendertiden som skapte handelsstedet Son.
    I MUSEUM forteller Marianne Johansson og Reidun Aasheim om Labo-hesten, som egentlig ikke er funnet av arkeologene, men som likevel har blitt selve symbolet for det historiske Follo. Vi får høre om Labo og Øra og gravingen i sentrum. Og ikke minst møter vi formannen i Vestby historielag, lokalhistoriker og tidsvitne Jørn Svendsen. Han forteller om hvordan det var å vokse opp i Son på 1950-tallet, med en far som var rekefisker.
    Sendt første gang i NRK P2 lørdag 1/9 2018. Programleder Øyvind Arntsen