Episódios

  • Var den andre kvinnen i Oseberg en transvestitt ? En kvinne med grov beinbygning og
    skjegg ? Og hvorfor kledde Odin seg så ofte som kvinne ?

    - Homoteori og kjønnsforskning kan gi oss nye måter å forstå norrøn mytologi på, sa
    den uavhengige doktorgradsstipendiaten Amy Franks fra London da hun var en av mange internasjonale innledere på «The Aarhus Old Norse Mythology Conference» som ble arrangert i Bergen i slutten av oktober 2019. Når det gjelder Osebergkvinnen, pekte Amy Franks på at DNA-forskning har vist at den eldste kvinnen hadde Morgagnis syndrom, en hormon-ubalanse som gir kraftig beinbygning og blant annet skjegg på kvinner.

    Stedsnavn, arkeologi og Hawaii

    I MUSEUM får vi møte noen av innlederne og også høre musikk av Einar Selvig. Som komponist og musiker presenterte Selvig instrumenter som bukkehorn, lur, kantele og lyre. Alt sammen instrumenter som har historiske røtter langt tilbake i førkristen tid.

    Den danske arkeologen Simon Nygård fra Århus forteller om prosjektet til arkeologen Neil Price, «Distant Vikings», som sammenligner samfunnsstrukturer og arkeologiske funn fra Hawaii fra før koloniseringen med lignende funn i skandinavisk arkeologi.

    - Det saknas handling, sier den svenske arkeologen Anders Andrén, som på konferansen snakket om hvordan arkeologene ut fra konkrete, arkeologiske funn, som enkeltvis kanskje ikke forteller så mye, må sette sammen hen helhetsforståelse av et område,

    - -V i må rekonstruere de handlingene som kan ha funnet sted, sier Andén. I MUSEUM forteller han blant annet om en stor, arkeologisk utgravning han ledet hvor mye taler for at arkeologene fant et rituelt sted i landskapet hvor det en gang var foretatt blod-ofringer. Kanskje vi fant stedet for et «alve-blot», sier Andrén.

    I MUSEUM møter vi også Olof Sundquist og Eldar Heide i tillegg til Amy Franks, Simon Nygård og Anders Andrén.
    Konferansen ble arrangert i Bergen 31/10 – 1/11 2019.Programleder Øyvind Arntsen.
    Musikken av og med Einar Selvik


  • Dypt inne i DORA, ubåtbunkeren som ble bygget av tyskerne i Trondheim under Annen Verdenskrig, ligger det tusenvis av knuste og brente biter fra middelalderkirkene i Trondheim. I steinsamlingen til Nidarosdomens Restaureringsarbeider finnes det mange hundre års oppsamlede skulpturfragmenter og deler av byggesteiner til tidlige faser av Nidarosdomen og andre, historiske steinkirker i Trondheim.

    «Fantomkirkene» før Nidarosdomen

    Fra gulv til tak står det pall på pall i stålreoler i et 800 kvadratmeter stort lagerrom. I MUSEUM forteller kunsthistoriker Kjartan Hauglid om hvordan noen av disse skulpturfragmentene kan passe sammen og gi et inntrykk av hvordan den forsvunnede steinkirken i Øystein Magnussons kongsgård kan ha sett ut.

    – Det er tre ”fantomkirker” fra tiden før Nidarosdomen, sier arkeolog ved NDR og dr.phil, Øystein Ekroll.
    - Ruinene etter Kristkirken ligger begravd under Domkirken, men både Mariakirken og kong Øysteins Nikolauskirke lå inne i kongsgården, og er nå forsvunnet uten noen spor.

    Wilhelm Erobreren og Cordoba

    – Jeg tror at noen av skulpturfragmentene i DORA kan være rester av Nikolauskirken, sier Kjartan Hauglid. Han har reist rundt i både Storbritannia, Frankrike og Spania og nærstudert mange middelalderkirker. Blant annet har han sammenlignet spesielle bygningsdetaljer på middelalderkirken Selby Abbey i nordre Yorkshire med stilen på noen av skulpturbitene han har funnet i DORA.

    – Det vi snakker om er en tydelig, normannisk hoffstil fra tiden under Wilhelm Erobreren, som igjen er inspirert av de muslimske moskeene i Cordoba i Andalucia, sier Hauglid.

    I MUSEUM forklarer Hauglid om konsollfriser, gesimsplater, volutter, snurrer og fabeldyr fra denne tiden.
    - Jeg tror vi har nok kapitéler til 1 korbue, 2 portaler og en liten apsis med dekorerte gesimsplater som alle kan stamme fra den opprinnelige Nikolauskirken i Nidaros, sier Hauglid.


    Medvirkende : Øystein Ekroll, Kjartan Hauglid og programleder Øyvind Arntsen. Programmet ble sendt første gang 5.mars 2011

  • Estão a faltar episódios?

    Clique aqui para atualizar o feed.

  • Edvard Munch hadde under sine opphold i utlandet fått to viktige meséner. Det var Max Linde i Lübeck og Ernest Thiel i Stockholm. De kjøpte og bestilte bilder av Munch. I 1909 fikk kunstneren sin første norske velgjører. Det var kunstsamler Rasmus Meyer som drev den lukrative Vaksdal Mølle.
    «I startfasen var forholdet mellom Edvard Munch og kunstkjøperen Rasmus Meyer, ganske anstrengt. Men etter at de traff hverandre personlig i Bergen i juni 1909 gikk det mye bedre. Meyer bli en viktig velgjører for Munch», forteller kunsthistoriker Hans-Martin Frydenberg Flaatten.
    Han har arbeidet mye med Munch og har skrevet flere bøker om vår fremste kunstner. I dagboksnotatene til Munchs venn og slektning – Ludvig Ravensberg – har Frydenberg Flaatten fått et spennende innsyn i prosessen fra da Munch vender hjem fra Europa og retter blikket mot Norge.
    Munch hadde nettopp avsluttet et behandlingsopphold på en psykiatrisk institusjon i Danmark. Etter noen år i utlandet ville han hjem. Økonomien og livet skrantet. Kunstsamleren Rasmus Meyer hadde allerede begynt å kjøpe Munch-bilder. Men ikke av Munch selv. Blant annet kjøpte han noen bilder som Munch hadde pantsatt. Det mislikte Munch.
    «Etterhvert begynte de å forhandle om direkte kjøp. Det skjedde via mellommenn. Forholdet dem imellom, var i begynnelsen ganske anstrengt. Nå skulle de møtes i Bergen. Det var sommeren 1909 og det ble et vendepunkt for Munch og tilliten mellom Meyer og Munch vokste, forteller Frydenberg Flaatten.
    Rasmus Meyer kjøper 12 bilder for 16000 kroner. Eksempelvis er en industriarbeiders årslønn på denne tiden omkring 1000-1200 kroner, bare for å sette det hele i perspektiv.
    Kurator ved Kode kunstmuseer i Bergen, Frode Sandvik, forteller at Meyer hadde samlet kunst i lang tid.
    «Meyer var på en dannelsesreise i Europa da han var i slutten av tenårene. Under reisen så han mye kunst. Han skrev hjem om dette. Etter hvert begynte han å samle kunst. Rasmus Meyer var tydelig på at kunsten måtte være til glede for offentligheten, forteller kuratoren.
    Derfor har Bergen i dag sin egen Rasmus Meyers samlinger i Rasmus Meyers Allé ved Festplassen i Bergen.

  • Olavsfrontalet fra 1300-tallet var selve midtpunktet da en stor og påkostet utstilling av europeisk kirkekunst åpnet i Katharinakloster-museet i Utrecht i slutten av oktober 2019.
    Konservatorer fra Nederland har reist land og strand rundt til norske stavkirker og besøkt alle de store kirkekunst-utstillingene i Bergen, Oslo og Trondheim. Det samme har de gjort i avsidesliggende fjelldaler i Pyreneene og i Vic i Katalonia.
    - Vi har hentet de flotteste mesterverkene fra 1100, 1200 og 1300-tallet, både fra Norge og Katalonia, sier utstillingens kurator, Micha Leeflong. Og så har vi latt dem møtes på halvveien, akkurat her i Utrecht. Det er Nord og Syd som møtes, sier Leeflong.
    Grunnen til at kirkekunsten fra middelalderen vekker så stor oppsikt Nederland, er at alt fra denne perioden forsvant under bildestormene og den voldsomme reformasjonen som herjet landene i Sentral-Europa på 1500-tallet. – Og så kom pengene, sier Leeflong. Plutselig skulle alt være barokk, og da forsvant de siste madonnaene og alterskapene fra denne tidlige epoken.
    Bortsett fra i de avsidesliggende fjelldalene i Pyreneene og blant fjorder og fjell i Norge. Der ble middelalderkunsten stående i kirkene.
    Når vi når ser kunsten fra Nord og Sør plassert sammen, er det som om de kommer fra det samme atelier. Likheten er slående. Men så slik var det over hele den katolske verden før reformasjonen. Det samme bildespråk, de samme fargene, de samme motivene og for den saks skyld den samme liturgi og messeforløp.

    - De eneste sporene som fortsatt viser at det var slik en gang er kunsten fra de bortgjemte kirkene i Pyreneene og i stavkirkene i de norske fjellbygdene, sier Leeflong.
    I MUSEUM møter vi også direktør Steinar Bjerkestrand og dr phil Øystein Ekroll fra Nidarosdomens restaureringsarbeider og professor Justin Kroesen fra Universitetsmuseet i Bergen.

    Medvirkende : Kurator Micha Leeflong fra Museum Catharijneconvent, sirektør Steinar Bjerkestrand og dr phil Øystein Ekroll fra Nidarosdomens restaureringsarbeider og professor Justin Kroesen fra Universitetsmuseet i Bergen.
    Programleder Øyvind Arntsen

  • Mosjøen har en ny spennende attraksjon – Helgelandstrappa. Sherpaer fra Nepal har de siste par årene anlagt en steintrapp i en bratt ut som fører opp til Øyfjellet. Derfra får du et supert fugleperspektiv på byen. Den vernede gamle trehusbebyggelsen – den moderne byen bak og i byens nordlige ende ligger aluminiumsverket Alcoa – hjørnestensbedriften.
    «Vi er så stolte av Sjøgata og trehusbebyggelsen, sier Kari Sommerseth Jacobsen. Den er helt unik i nordnorsk sammenheng.
    Hun er avdelingsleder ved Vefsn museum. Museet holder hus i Jacobsenbrygga. Og ja – hun er faktisk en av disse Jacobsene. Det var oldefaren hennes som startet handel her på 1800-tallet.
    Lokalhistoriker Per Sjåvik er også lykkelig over at Sjøgata ble bevart. For det var ikke gitt. På 70-tallet var det stor strid om denne kulturhistoriske perlen.
    «Ordføreren var samvirkslagbestyrer og ønsket seg parkeringsplass. Derfor ville han, og mange med han rive hele trehusbebyggelsen, forteller Sommerseth Jacobsen.
    «Min far var en av dem som ville rive hele «skiten», sier Per Sjåvik.
    «Faren min vokste opp under fattige kår på landsbygda. De gamle trehusene i Sjøgata minnet han om armod. Derfor ville han, og mange med ham, ha dette vekk, fortsetter Sjåvik.
    I dag er Sjøgata en flott dokumentasjon på handel og vandel på Helgeland på 1800-tallet da utviklet seg til et kraftfullt ladested.
    «Riktig frisk ble det da engelskmennene kom hit i 1860-årene og bygget dampsag. Det var noe nytt. Etter 30 års drift – det skapte rene klondyke-stemningen i byen – var det nær sagt ikke et tre igjen i Mosjøen. Og engelskmennene forsvant, forteller museumsleder Sommerseth Jacobsen.
    Helt sør i Sjøgata ligger Fru Haugans hotell med ander tilbake til siste halvdel av 1700-tallet. Et historisk hotell med en historieinteressert senior, Alf Gilroy Johannesen, som har sitt eget hotell-museum og ellers har lagt opp til kulturvandring i selve hotellet.
    «Min datter er femte generasjon på hotellet. Det har nær sagt bare vært kvinnelige ledere her.

  • «Passio et miraculi beati Olavi» het den håndskrevne boken som på slutten av 1100-tallet gjorde helgenkongen Olav Haraldsson berømt over hele det kristne Europa. St.Olav var godt kjent i Norge og Norden lenge før det, siden mirakler, helbredelser og religiøse syn i hans navn hadde versert på folkemunne helt siden kong Olav hadde falt på Stiklestad i 1030 og kisten med hans lik var blitt plassert i den nye Kristkirken i Nidaros.

    - De første, skriftlige kilder er to skaldekvad fra 1030-årene som forteller om at folk kom langveis fra for å be til helgenkongen. Også Adam av Bremen nevner i sin kirkehistorie fra 1075 at det skjer store helbredelsesundere ved Olavsalteret i Trondheim, sier dr phil Øystein Ekroll ved Nidarosdomens Restaureringsarbeider (NDR).

    Tredje utgave

    Det er den legendariske erkebiskop Øystein Erlendsson som regnes som forfatter av den første, skriftlige samlingen av Olavsmirakler. «Passio Olavi» eller «Fortellingene om den hellige Olavs lidelse og undere» ble til på slutten av 1100-tallet, da erkebiskopen bygget opp Nidarosdomen til å bli et europeisk pilegrimsmål og en sterk base for kirkens makt, både økonomisk og politisk. Etter reformasjonen gikk håndskriftene med Olavsundere tapt, men større og mindre deler er senere gjenfunnet i klosterarkiver i England og Frankrike. Det var disse manuskriptene som var grunnlaget for nynorskutgaven som ble gitt ut i Eiliv Skards oversettelse til 900-års jubileet for Stiklestad i 1930.

    - Erkebiskop Øystein hadde førsteutgaven i 1180, så kom Eiliv Skard på nynorsk i 1930 og nå gir NDR ut en helt ny utgave til 150-års jubileet i 2019 på moderne bokmål, sier Ekroll.

    Tekstene er oversatt av Lene Dåvøy og illustrert med fotografier av resiealteret Håkon Guldvåg laget til en pilegrimsreise til Roma. Der ble alteret stjålet og har siden ikke kommet til rette.

    Hverdagens mirakler

    Ny forskning, blant annet doktoravhandlingen til tsjekkiske Lenka Jirouskova ved Universitetet i Freiburg, har funnet frem til flere mirakelfortellinger enn i utgaven fra 1930.

    - Nå kjenner vi til omkring 50 St.Olavsundere fra hele Europa, nedtegnet i løpet av middelalderen, sier Ekroll. De fleste av dem handler om hverdagslige ting som kan hende alle. Vi kommer egentlig mye nærmere vanlige menneskers hverdagsliv i disse fortellingene enn vi gjør i de tradisjonelle sagaene, sier Ekroll.

    Ofte handler miraklene om mennesker som blir reddet fra havsnød, eller en avling som var nær ved å gå tapt. En bonde som får mange kalver et år eller brød som blir til stein i bakerovnen. Vi hører om blinde som får se, lamme kan gå og barn som har forsvunnet eller er i fare og som foreldrene finner igjen. Pluss en fortelling om en munk som har konstant ereksjon og har løsunger over hele Nidaros. Hvordan det går med ham kan vi ikke engang fortelle om i et bluferdig og saklig program som MUSEUM. Vi får nesten bare henvise til helgenkongen selv og mirakelsamlingen «Passio Olavi».

    I MUSEUM forteller Øystein Ekroll om bakgrunnen for boken og grunnlaget for Olavskulten på 1100-tallet. Direktør og teolog Steinar Bjerkestrand leser fra boken og kommenterer flere av underne.

    Medvirkende: Steinar Bjerkestrand og Øystein Ekroll. Programleder Øyvind Arntsen. Bakgrunnsmusikk : Pasacaglia av Bach, spilt på Nidariosdomens orgel av tidligere domkantor Per Fridtjof Bonsakesen. Sendt første gang 19/10 2019

  • «Klimarekonstruksjon» kaller forskerne det når de legger sammen lange serier med årringsdateringer fra hele Europa for å få en oversikt over tidligere tiders klimakriser.
    - Jeg kaller det for «Det svarte hull i europeisk historie»,
    sier forsker Terje Thun ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gjennom mange års samarbeid med kollegaer i hele Europa og lange serier med studier av årringer på gamle trær i Norge har Terje Thun kommet fram til at det må ha skjedd noe i 1258 som påvirket klimaet i hele Europa i mange år.
    - Mest sannsynlig er det et stort vulkanutbrudd i Indonesia, kanskje det største de siste tusen år, sier Thun.
    Den historiske klimakrisen er dokumentert i hvert eneste tre som vokste den gangen og er synlig i dendrokronologien over hele Europa gjennom 1300-tallet og langt inn på 1400-tallet.
    - Vis er det i at det ble full kollaps i byggevirksomheten over hele Europa og at uår og store nedbørsperioder i tiårene som fulgte hemmet veksten med så mye som 90 prosent, sier Thun. Han peker på at denne klimakrisen kan ha mye av skylden for at Svartedauden i 1349 fikk så store utslag og at det tok så lang tid før virkningene avtok.
    I MUSEUM følger vi Terje Thun og Helene Løvstrand Svarva på feltarbeid på Frønningen ved Sognefjorden. Forskerne forteller om hvordan de tar boreprøver av trær og hvordan de leter etter flere tusen gamle trær i innsjøer over dagens tregrense.

    Med : Helne Løvstrand Svarva, Terje Thun og Vilhelm Rumohr. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 12/10 2019

  • Det er lenge siden kvinnene vendte klippfisk på klippene rundt om i Kristiansund. Men klippfiskhistorien lever fortsatt sterkt i byen, med eget klippfiskmuseum og mange klippfiskentusiaster.
    - Det er ikke vanskelig å få seg et måltid saltfisk, enten som Bacalao eller i andre retter, sier forskningsleder ved Nordmøre museum, Odd Williamsen.
    -
    Han er ekspert på klippfiskhistorien, i likhet med klippfisk-kjøpmann og lokalhistoriker Knut Garshol.

    Salttørket hvitfisk

    Eventyret med produksjon av salttørket hvitfisk startet på slutten av 1600-tallet med Jappe Ippes. Han hadde hollandsk bakgrunn. Og de som kom til og utviklet denne industrien videre, var også utlendinger, det var skotter og etter hvert også dansker.
    - Janteloven sørget for at det ikke var lokale drivere, det var nesten slik at det skulle være utlendinger, forteller Odd Williamsen.

    Han er stolt av Norsk Klippfiskmuseum som formidler denne ramsalte historien i et 5000 kvadratmeter stort bygg fra 1700- og 1800-tallet.

    - Museet ønsker å formidle klippfiskhistorien så sanselig som mulig. Her kan du lukte, smake og kjenne på klippfisk, sier forskningslederen ved Nordmøre museum.
    -
    Knut Garshol, som driver Klippfiskbutikken, på Rådhusplassen i Kristiansund er fjerde generasjon i klippfiskbransjen. Han forfedre drev med slofart – det vil si transport av skrei fra Lofoten og Finnmark til Kristiansund. Slofarten var en stor næring i byen.

    Fortsatt produseres det mye klippfisk på Nordmøre og Sunnmøre. Nå skjer det innendørs på store rister hvor fisken utsettes for forskjellig «vær» og infrarødt lys som gjør samme virkning som sollys.

    Medvirkende: Odd Williamsen. Knut Garshol. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 5.oktober 2019

  • Ved Vinjefjorden på Nordmøre graver arkeologer fra Vitenskapsmuseet i et særdeles spennende felt. Her er det funnet en gårdsstruktur fra jernalder og en stor gravplass bare hundre meter unna. Utgravningene kan kaste nytt lys over utviklingen av den historiske gården og om gravskikk i førkristen tid. Særlig spennende er funnet av det som kan være et dødehus.
    «Vi har ikke vært borte i noe lignende i Vitenskapsmuseets nedslagsfelt. Og det er jo store deler av Midt-Norge, sier prosjektleder Raymond Sauvage ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.
    Statens vegvesen skal forbedre E39 gjennom området. Folket på Vinjeøra har krevd at det blir gul midtstripe på den trafikkerte Europaveien. Det er tross alt hovedveien mellom Kristiansund og Trondheim.
    Feltet ligger på grunnen til Skeiet gård – høyt oppe på en morenerygg med fabelaktig utsikt ned til Vinjeøra og Vinjefjorden.
    «Vi antar at det kan ha svært en gård her helt fra eldre jernalder fram mot tidlig middelalder. Det gir oss mulighet til å finne utviklingstrekk over et langt tidsspenn. I gravfeltet har vi spor etter det som kan ha vært en steinalderboplass. På den tiden var det trolig seilbart mellom Vinjeøra og Kyrksæterøra, forteller Sauvage.
    I en mannsgrav er det funnet restene etter det som kan ha vært en kriger fra Vinkingtid. Utgravningsleder Karoline Mikkelsen forteller:
    «Vi fant sverd, spyd og restene av et skjold. Det var ingen levninger. Jorda her består av grus og sand med god drenering slik at ingenting av skjelettet er bevart. Like ved er det funnet en kvinnegrav med perler og smykker. Mikkelsen utelukker ikke at det kan være et tredvetalls graver på området.
    To båter er også lokalisert. Den ene er gravd ut, men det er bare sømmen i bordgangene som er igjen.



  • - Av det man kan se med det blotte øyet her på Røros, så er det ikke mye som er fra storhetstiden da verket gikk. Da må man bak de panelte fasadene og inn i gårdsrommene, sier Per Øivind Riise fra Røros Museum.
    -
    Og Berit Bakosgjelten, avdelingsleder for bygningsvern på Røros Museum legger til at folk blir veldig glade for å se en gammel tømmervegg. men de fleste fasadene ble panelt allerede på 1700-tallet, og da sveitserstilen kom med jernbanen på 1800-tallet, så skulle hele byen se sånn ut. Og på 1930 og 40-tallet og fram til Unescos vernestatus, så var det om å gjøre å plukke ned sveitserstilen. Vernetenkingen har forandret seg mye gjennom tidene, sier Bakosgjelten.

    I MUSEUM besøker vi «Handverksdager på Røros 2019» som arrangeres for 20.gang i år. Der samles tradisjonshåndverkere fra hele landet, både for å lære av dyktige kursledere og for å treffe hverandre og utveksle erfaringer.

    Jon Bojer Godal, (82), er av de kurslederne som har lengst erfaring med bygging i tre, både når det gjelder hus, uthus, låver, takkonstruksjoner og for den saks skyld, gamle båter.

    - Det var et sterkt teknologisk skifte da det amerikanske bindingsverket og hurtige, industrialiserte byggemetoder kom for alvor på 1960-tallet, sier Godal.

    Da forsvant den tradisjonelle byggeteknikken gradvis mer og mer, og nå er Godal en av dem som forsker på og lærer fra seg handlingsbåren kunnskap.

    - Det er ikke bare håndbåren kunnskap det handler om, men det er hele handlingsmønsteret vi må forstå bedre, sier Godal.


    Medvirkende: Per Øyvind Riise, Berit Bakosgjelten, Jon Bojer Godal, Matthias Helje, Ole Jørgen Schreiner, Jan Tore Ovesen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 21/9 2019

  • Den skogfinske kulturen ble knapt regnet som norsk og lå antakelig langt fra det som var idealet for Fortidsminneforeningens stiftere i 1844.

    - For dem var det en jakt på det spesielt gamle og det spesielt vakre og det spesielt norske. Det var stavkirker, middelalderloft og klosterruiner. De fortalte Norgeshistorien i store bokstaver, sier Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C Stang i jubileumsåret.

    Når Fortidsminneforeningen nå overtar fredede bygninger, er det med en litt annen innfallsvinkel. I de senere årene har foreningen blitt eier av blant annet et sjøsamisk småbruk i Balsfjord og er nå i ferd med å overta skogfinnetorpet på Abborhøgda. Da skriver vi dem på vår måte inn i Norgeshistorien. Det har ikke alltid vært åpenbart å inkludere de nasjonale minoritetene i vår felles historie, sier Stang.

    I MUSEUM går vi innover i Varaldskogen i Austmarka i Kongsvinger kommune på gamle skogfinske stier. Abborhøgda ligger på en fin høyde med utsyn over skogene og rundt det store tunet liger det til sammen 10 bygninger, store og små.

    - Det ser nesten ut som dyrehus og driftsbygninger vokser opp av jorden, de ble lagt akkurat der det passet best, og bygget på den ekleste og mest økonomiske måten, både når det gjelder materialer og tidsbruk, sier generalsekretær Ola H Fjeldheim.

    Han gir ros til Skogfinsk museum på Svullrya og Anno museum og de som har sørget for at husene og kulturlandskapet har blitt holdt i noenlunde hevd de siste årene. Riksantikvaren har fredet husene og de mange små driftsflatene i mosaikklandskapet rundt gården. Statskog overdrar eiendommen til Fortidsminneforeningen som nå skal forsøke å få til vern gjennom bruk.

    - Det er Skogfinsk museum som kan den skogfinske historien. Vi i Fortidsminneforeningen skal forsøke å ta oss av husene og landskapet og prøve å gjøre stedet til et sted mange kan besøke. Vi vil hente fram gamle håndverksteknikker og gjøre det vi kan, sier Fjeldheim.
    - Men det skal ikke bli en polert idyll. Noen ganger kan det være en fare for at for mye blir «ryddet opp». Vi skal ta være på stedet som det er, sier generalsekretær Ola Fjeldheim.


    Medvirkende: Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C Stang og generalsekretær Ola H Fjeldheim. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 14/9 2019. Illustrasjonsmusikk i bakgrunnen er fra "Langt innpå skoga" med Sinikka Langeland.

  • Helt siden 1300-tallet ble tømmer fløtet i norske elver og vassdrag. Nå går alt tømmer på trailer
    eller tog. I Fetsund ligger ett av de aller største industrielle kulturminene her i landet. Det er Fetsund lenser. Den forteller fløtehistorien i Norge.
    «Så langt vi vet er dette anlegget det eneste som er igjen i hele verden, sier konservator Thomas Støvind Berg.
    På det meste arbeidet det 300 mennesker i Fetsund lenser. Her ble tømmerstokkene samlet «rettet» og buntet for videre slep ned mot Lillestrøm og Øyeren.
    På midten av 80-tallet var det slutt. Sagbruk og fabrikker som hadde kjøpt tømmeret, forsvant.
    «Det var nære på at hele anlegget her ble revet. Takket være musikkprofessor, trompetist Harry Kvæbæk ble anlegget reddet og fredet. Derfor har han fått sin fortjente statue i anlegget her, forteller Berg.
    Det var et vell av oppgaver i en tømmerlense. Etter hvert kom store mekaniske installasjoner som lettet arbeidet.
    «I et anlegg som strekker seg over to og en halv kilometer ble det upraktisk for arbeiderne ute i lensesystemet å gå i land for å spise. Det ble plassert flytende hvilebrakker ute i elva slik at matpausene ble mer effektive, sier Thomas Støvind Berg.
    flere av disse flytebrakkene er fortsatt intakte og utgjør en del av lensemuseet.
    En del av tømmeret som havnet i Fetsund lenser hadde reist langt.
    «Det sies at tømmer som var hugget tre, fire mil sør for Roros, havnet her, sier konservator Thomas Støvind Berg.
    Fetsund lenser disponerer også en hel flåte historiske fartøyer i tillegg til en stor bygningsmasse på land.

  • Langs hele Norskekysten har små, lettrodde robåter vært et viktig arbeidsredskap gjennom alle tider. Båtene er som oftest spisse i begge ender og varierer i størrelse og utforming. I Hordaland har de Oselveren og Strandebarmeren. Det er mørebåter og Saltdalsbåter. I Porsanger kalles denne båttypen «Spissa». På Sjøsamisk kompetansesenter, Mearrasiida, i Indre Billefjord gjøres det nå et viktig arbeid for å bevare båttypen.

    Reddes fra historisk forlis

    - For oss sjøsamer er denne båten kanskje det viktigste symbolet for vår kultur, sier Thomas Hansen.
    I den øyrike Porsangerfjorden var leveveien fiske, sanking og jakt og husdyrene ble rodd ut på øyene med spissbåten.
    «Ja, til og med store okser ble fraktet med spissbåt. Da måtte bunnen fôres rikelig med torv, slik at ikke dyra ikke skulle tråkke hull i båten, forteller båtbygger Hans Hansen.
    Hansen er nå en av de ytterst få som kan bygge «spissa». Nå har han fått en lærling som skal videreføre tradisjonen.

    Ord og uttrykk bærer historie

    Språkforsker Steinar Nilsen har sin oppgave i å samle samiske ord knyttet til båten og til byggingen av dem. Et møysommelig arbeid.
    «Jeg har intervjuet mange av de gamle her i området som kunne de gamle samiske ordene på båtenes forskjellige konstruksjonsdeler. Nå har vi samlet mange ord som egentlig var i ferd med å gå tapt i det samiske vokabularet, sier Nilsen.
    Nå gjør han det samme arbeidet med sankingstradisjonen.
    Mearrasiida har også prosjekter gående på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut.
    Det er Sametinget som finansierer mesteparten av driften på Sjøsamisk kompetansesenter. Senteret samarbeider med flere forskningsinstitusjoner som arbeider med miljø,natur og kultur.

    Programmet sendt første gang 31/8 2019.
    Medvirkende: Thomas Hansen, Hans Hansen, Kjell Delås, Steinar Nilsen, Atle Sandvik. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

  • - Her møtes det aller eldste i Trondheim og det nyeste nye innenfor gryndere og moderne kontorfellesskap. Det er en bro mellom gammelt og nytt.
    Det er Riksantikvarens prosjektleder Erik Jondell som åpner dørene til det kule og hippe kontorbygget «Digs» i Krambugata midt i Trondheim. Rett innenfor dørene kan man bokstavelig talt gå ned i historien og møte hele legenden om Olav den hellige, akkurat på det stedet der sagaen mener Olav gjenreiste Kaupangen og bygget Klemenskirken for seg og hirden.
    - Dette var antakelig ikke en kirke for alle, sier arkeolog og prosjektleder i NIKU, Anna Petersén.
    Hun har ledet hele utgravningsprosjektet som fikk så stor internasjonal oppmerksom de siste årene. – Det har jo vært intenst, sier hun, og roser utstillingen som viser steinfundamentene til Klemenskirken og ikke minst alteret, akkurat der de ble funnet, in situ.
    - Det her funnet er helt unikt. Det finnes ingenting tilsvarende, i hvert fall ikke i Skandinavien, og kanskje ikke i Europa heller. Her får man innblikk i en tankeverden, vi får vite litt om hvordan de geistlige tenkte når det gjelder de første kirkebyggene, sier Petersén.

    Fem kirker på samme sted

    Utstillingen bruker utsøkte lys- og animasjonsteknikker og inneholder mange flere elementer enn steinfundamentene til trekirkene som har avløst hverandre på dette stedet. – Antakelig er det sagaens «Skipakrok» vi har funnet, i en vik av Nidelven, sier Erik Jondell. Også tidligere og ikke minst yngre rester av bygninger og andre arkeologiske funn gir en finn helhet, ikke minst koblet sammen med tidligere utgravninger i dette området.

    I MUSEUM forteller Jondell og Petersén om utgravingen og funnene, og ikke minst hvordan kirke nummer to kan dateres helt eksakt til perioden 1015 til 1024. En periode som også passer som hånd i hanske med Snorres sagatekster.

    Medvirkende: Riksantikvarens prosjektleder, Erik Jondell og NIKUs prosjektleder for utgravningen, Anna Petersén. Programleder Øyvind Arntsen
    Programmet sendt første gang lørdag 17.august 2019

  • At Henrik Johan Ibsen kom til Grimstad som 15-år gammel apotekerlærling, at han fikk barn utenfor ekteskapet og at han skrev et par dikt og skuespillet Catilina på Apotekets bakrom. Det er godt kjent. Men at han i flere år hadde fått privatundervisning av en kunstmaler, at han malte mange oljemalerier og tok oppdrag som illustratør mens han var i Grimstad, det er ikke fullt så kjent.
    Det er noe av det vi får høre mer om i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2006.

    Xylografi

    Faktisk var det som avistegner og illustratør i tidens nye trykketeknikk, xylografi, den unge Henrik Ibsen så som sin kunstneriske løpebane ved siden av oppdrag som sceneinstruktør. Han var med på å starte et ukeblad i Christiania og gjorde flere reiser rundt i Sør-Norge for å male og lage nye trykk. I 1860 forbød Suzannah Henrik Ibsen å bruke mer tid ved staffeliet. Etter dette kastet Ibsen alle sine tegninger og paret eide aldri noen av Ibsens malerier eller tegninger. Kun de som ble gitt bort eller solgt viser denne siden av Ibsens kunstneriske talent.

    MUSEUM besøker Grimstad Bymuseum, hvor noen av Ibsens originale oljemalerier henger på veggen, blant annet et portrett av losen Svend Haaø som mange mener er en forstudie til Terje Vigen. Også ved Ibsenmuseet i Arbiens gate 1 i Oslo er det samlet en lang rekke trykk og tegninger fra Ibsens hånd.

    Medvirkende : Rolf Erik Nilsen, Erik Henning Edvardsen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2006

  • - Vårt utgangspunkt er at vi landet fra månen i går og at vi har kommet til et sted hvor det er mennesker som gjør en rekke forunderlige ting. De går rart kledd, de kjører i merkelige farkoster, de har stammemøter og ritualer, og vi forsøker å forklare hva de er med på. Og den forklaringen har konservatorene Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave fra Telemark Museum gitt i prosjektet og boken ”Ferieliv i Kragerø”.

    I denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2012, reiser vi sammen med forfatterne på ekskursjon til skjærgården ved Kragerø.

    - Dette er samtidsdokumentasjon, som forteller om ting vi tar for gitt, men som styres av underliggende tradisjoner og forskjeller mellom de som ferdes i ferielandet, sier Gardåsen. Han tar lytterne med på en fergetur fra Kragerø til Jomfruland for å observere både hytter, båter og ikke minst menneskene som ferdes der. – Setter vi det på spissen så er Kragerøskjærgården en symbolsk krigsarena hvor de forskjellige gruppene av ferierende står mot hverandre og konkurrerer, sier Gardåsen. Han har delt de ferierende inn i en rekke undergrupper, og ruller opp hele feriehistorien rundt Kragerø fra de første hyttene kom for fullt i mellomkrigstiden.

    Fedrekult og fartstid

    – Bare ta dette med patriarkatet, sier Gardåsen. – Ja, hva er det, sier vi. – For det første er ferielivsansiennitet viktig. De som har vært med lenge og arvet sine landsteder, det er selve aristokratiet her i Kragerøskjærgården. De viser det med å ta vare på gamle båter, la klær fra forrige generasjon henge på hytta, som den rene fetisjisme. Men først og fremst er det det at prisene er så høye at hyttene overdras veldig sent. Da sitter den eldre generasjon med eiendommene og sørger for at ferie på hytta blir et opphold i et patriarkalsk, eldrestyrt småsamfunn, hvor neste generasjon ikke har noe de skulle ha sagt og må rette seg etter de eldre.
    - Vi forsøker å gi mennesker selvinnsikt om hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de går hen, sier Gardåsen.

    Medvirkende : Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave. Programleder Øyvind Arntsen . Sendt første gang i 2012

  • Langt ute i skauen, omtrent akkurat på grensen mellom Telemark og Buskerud reiste det seg et helt lite industristed i 1870-årene. Ved brua over Numedalslågen, omtrent en mil syd for Kongsberg, der det fra uminnelige tider hadde vært et vadested, ble det bygget tømmerrenne, sagbruk og kraftstasjon.

    Tenk deg det synet, sa daglig leder på LABRO-museene, Ole Jacob Cranner, da Museum var på besøk i 2012 :
    - Fra den moderne industriarkitekturen, med høye vinduer og luft under taket, strømmet det ut elektrisk lys. Fossen bruste og det kom røyk opp fra pipene. Det må ha vært som et framtidens slott !

    Tømmerhaker og pjolter

    I dag går fortsatt den to kilometer lange tømmerrenna forbi de restaurerte bygningene på LABRO. Kraftstasjonen ble stengt på 1990-tallet og den siste stokken gikk i renna i 1979. I MUSEUM besøker vi kraftstasjonen, hvor turbinhallen er gjenoppbygd etter at taket raste ned for noen år siden, vi får demonstrert en vanndrevet stampemølle for vadmel, men først og fremst møter vi tre tidsvitner i Numedalslågens Fløtningsmuseum : Even Tråen og brødrene Dag og Bård Engelstad. Alle tre har jobbet som fløtere i Numedalslågen og forteller om hvordan arbeidet var organisert og hvordan de lærte håndverket av ”gamlekarane”.

    – Tømmerhakene var viktigste redskap, sier Even tråen, som forteller om hvordan trevirket til hakene måtte vokse på bestemte steder og være nøye utplukket. – Hakan måtte ligge presis i hånden og jernet måtte være smidd på rette måten, sier Tråen. Vi får høre om arbeidet i ”rensken” og langs ”hengslene” og hvordan stokkene ble plukket ut en etter en når vasene stengte nedover i elva. Vi får også høre historien om hvordan det var fest på Hotell Norge i Skien når rodene hadde gjort ferdig sin del av fløtingen. – Da satt gamlekara og nikket når de fikk skryt for jobben og tok i påsan med oppgjøre uten å telle over. De satt nok med hatten litt bak i nakken på bussen hjemover, for det vanket nok en pjolter eller to også, sier Tråen.

    Medvirkende : Even Tråen, Dag og Bård Engelstad, Knut Rokstad og daglig leder Ole Jacob Cranner. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang i 2012.

  • Da det amerikanske spionflyet U2 ble skutt ned over Sovjetunionen 1.mai 1960 kom Norge og Bodø i sentrum for Den kalde krigen. I denne utgaven av MUSEUM får vi høre om dekkhistoriene som fulgte og hvordan amerikanerne ser på det som skjedde. Og kanskje er det også en forbindelse til Beach Boys.
    Programmet ble sendt første gang i 2009.


    NSA-museum i Maryland

    I del 2 av MUSEUMs reportasje om Norge og CIAs U2-flyvninger besøker vi NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington. National Cryptological Museum er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har museet også en egen avdeling for Den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. – Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon.
    Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet.

    Inspirerte Beach Boys

    Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. – KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. – Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. – Norge gjorde sin del i Den kalde krigen.

    Medvirkende : Curator Patrick Weadon og Kjell Lutnes. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2009

  • Restene av Hjortspring-kanoen er ett tusen år eldre enn Gokstadskipet. Nitten meter lang og bygget i lindetre kunne den frakte minst 40 soldater med utrustning. Kanskje kom den helt fra kysten av Norge. Både Hjortspringkanoen og store mengder våpen og utrustning ble ofret i en dansk sjø for 2000 år siden, og ble vist på den legendariske jernalderutstillingen «Sejrens triumf» på Nationalmuseet i København i 2003.

    Fra de danske myrene kommer også et utrolig rikt funnmateriale fra århundrene rundt Kristi fødsel. Blant annet mumifiserte mennesker som ble ofret i sjøer og myrer. Våtmarksområdene var porten til gudenes verden, sier museumsinspektør Lars Jørgensen på Nationalmuseet i København. Han kan også vise fram Nordens eldste, intakte trebåt. Det er Nydamskipet, som er forløperen til våre vikingskip. Opprinnelig ble skipet funnet i Danmark, men nå er Nydamskipet permanent utstilt i Schleswig, på Schloss Gottorp. Det var en svært sjelden anledning da Nydamskipet ble fraktet til København i anledning utstillingen på Nationalmuseet.

    Kanskje er Nydamskipet bygget i Norge, ca 350 etter Kristus, og brukt til å frakte en norsk invasjonshær til Jylland? Eller kanskje soldatene skulle enda lengre. Til Romerriket som leiesoldater ?

    På denne måten viser utstillingen i København at vikingtiden, som kom mange hundre år senere, bare var en fortsettelse av livet i jernalderen, og ikke en helt ny epoke i den norrøne historien.

    Programmet ble sendt første gang i 2004 og er tatt opp på utstillingen "Sejrens triumf" i København. Vi møter Sigrid Kaland fra Universitetsmuseet i bergen og daværende museumsinspektør Lars T Jørgensen som var faglig ansvarlig for utstillingen. Jørgensen døde i 2016.
    Programleder Øyvind Arntsen

  • "Thorny serda, Helge reist”. Så enkelt kan det sies.
    - Men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene. Der er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjarlen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155.

    Serding og det som verre er

    ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2007, finner Spurkland runetekster på veggene i gravkammeret som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen.

    – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland, som i Museum saumfarer veggene inne i Maeshowe med medbragt lommelykt.

    I MUSEUM får vi også høre hvordan vikingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Tirnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga.

    Dette er del 2) av tilsammen tre programmer fra Orlnøyene. Sjekk Museums podkastsider.
    Medvirkende : Nå avdøde runeforsker Terje Spurkland og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2007.