Episoder

  • Det gĂ„r mot lysere tider. Kalenderen viser mars 2014, og vĂ„ren mĂ„ vĂŠre rett rundt hjĂžrnet. Jeg stĂ„r opp til samme tid i ukedagene, jeg lager middagene mine fra bunnen, jeg lager musikk, jeg skriver, jeg forsĂžker Ă„ la livet gĂ„ videre. Jeg har begynt Ă„ jobbe igjen, kun i en 60% stilling vel og merke; tilbakefĂžringen mĂ„ skje gradvis, men jeg trives i min gamle rolle som kontaktlĂŠrer. Mandag til torsdag gir jeg alt pĂ„ jobben. Jeg er voksen, ansvarlig og seriĂžs, og dagene bestĂ„r i Ă„ vĂŠre en av de viktigste omsorgspersonene for 27 smĂ„ tiĂ„ringer, og for noen av dem - den aller viktigste. Det er en berikelse, en ekstremt verdifull gave, det er sĂ„nt som gjĂžr noe med deg.

    Samtidig lever jeg et dobbeltliv. Jeg kommer i én dagutgave og én nattutgave. LÊrerjobben har sÞrget for en naturlig og etterlengtet begrensning av det ville livet, men nÄr jeg drar fra jobb torsdag ettermiddag, transformeres jeg til mitt gamle jeg og sveiper innom det kaotiske livet som har kjennetegnet tilvÊrelsen min de to siste Ära. Jeg har fortsatt et sterkt behov for Ä avreagere. Det er en blanding av alt det vonde som fortsatt mÄ dÞyves, av tomrommet som mÄ stadig mÄ fylles, og min ekstraordinÊre frykt for Ä gÄ glipp av ting. Jeg trenger fortsatt de nattlige mÞtene med menn, jeg trenger Ä le sammen med vennene mine, jeg trenger Ä fÞle at jeg lever - jeg trenger rusen og pauseknappen.

  • Jeg har begynt Ă„ lese igjen. Jeg har begynt Ă„ skrive. Lesingen og skrivingen er uadskillelige, som to elskende i den fĂžrste, altoppslukende tiden der man aldri fĂ„r nok av den andre, der man glemmer hvem man er. Det gjelder Ă„ holde forholdet ved like, intensiteten og interessen mĂ„ voktes med omhu, ellers stilner stemmen i meg, bĂžkene blir igjen en lukket verden, og kjĂŠrlighetspakten falmer. Litteraturen er en dĂžrĂ„pner, og innenfor dĂžren finner jeg min egen sannhet. Sannheten om meg.

    Jeg har flyttet. Jeg forsÞker Ä gjenreise meg selv, finne tilbake til den jeg var fÞr alt dette, finne fram til den jeg er nÄ, og for Ä fÄ til alt det innebÊrer, mÄ jeg vÊre sÄ nÊr meg selv jeg kan klare. AltsÄ alene. Jeg har leid meg en ettroms pÄ Enerhaugen, den er ikke stor, men den er alt jeg trenger: mitt eget sted. Jeg har mindre kontakt med omverdenen, litt med Elisabeth, nesten ingen med Peggy, jeg mÄ gjÞre dette pÄ egenhÄnd.

  • Manglende episoder?

    Klik her for at forny feed.

  • Jeg har ikke sett dagslys pĂ„ snart en uke. Jeg har ligget inne pĂ„ det lille rommet mitt, bak en nedtrukket rullegardin, i bofellesskapet pĂ„ TĂžyen. Jeg unngĂ„r Peggy og Elisabeth. Jeg beveger meg kun ut av rommet hvis jeg er sikker pĂ„ at ingen er hjemme, eller jeg vet at de har lagt seg for kvelden. Jeg orker ikke prate med noen, orker ikke lys, orker ikke lyd, hele kroppen er som bly. Jeg har fĂ„tt noen bekymrede meldinger pĂ„ Messenger, sĂ„ et par ganger har vi sittet under det samme taket, fem skritt unna hverandre, og kommunisert via datamaskinen i stedet. GĂ„r det bra med deg, skriver de. Jada, jeg er bare ikke helt i form, jeg trenger noen dager til Ă„ hente meg inn, svarer jeg. Si ifra hvis det er noe vi kan gjĂžre, lyser det opp pĂ„ skjermen. Takk, jeg lover, taster jeg tilbake. OgsĂ„ logger jeg av og legger meg tungt ned pĂ„ madrassen igjen, i mĂžrket. Og selv om jeg ligger der i senga og er sĂ„ usigelig trĂžtt, sĂ„ trĂžtt av absolutt alt, sĂ„ vet jeg at sĂžvnen ikke vil befri meg. SĂžvnen innhenter meg sjelden, og hvis den fĂžrst kommer, gir den meg ingen ro. De fĂ„ timene der jeg fĂ„r en pause fra de vĂ„kne tankene er som oftest fylt med paniske mareritt. Jeg ser Gabriel sammen med andre kvinner, de grĂ„dige hendene over myk, varm hud. Jeg er tvunget til Ă„ vĂŠre i rommet, hĂžre knurringen, villskapen, og hvis jeg forsĂžker Ă„ rĂžmme sĂ„ kommer jeg meg ikke ut, beina virker ikke. Det tar aldri slutt.

  • Det sies at kjĂŠrlighetssorgen er sorgen det ikke sendes blomster til. En sorg uten anerkjennelse og kondolanser, en fortiet sorg der omgivelsene er enige om at livet bĂžr gĂ„ videre. KjĂŠrlighetssorgen er en ensom sorg. Det er ikke tilbud om sorggrupper, det kommer ingen prest pĂ„ dĂžra, det er ingen minnestund over den du har mistet.

    Du stÄr helt alene igjen med bearbeidelsen.

    KjÊrlighetssorg, som annen sorg, kan oppleves sÄ traumatisk at det kan fÞles som om du er i livsfare. Visste du at man kan dÞ av sorg?

  • Jeg skimter ansiktet ditt i bussvinduet; skjegget, de rene trekkene, det mĂžrke hĂ„ret, der er du jo, endelig. Jeg fĂ„r Ăžye pĂ„ deg i morgenrushet, i stimen av mennesker, opp og ned i rulletrapper, hastende over fotgjengerfelt, pĂ„ vei til skole og jobb. Jeg er overbevist om at det er sykkelen din som suser forbi trikken, jeg kjenner igjen fargene, den er sort og blĂ„, og er det ikke du som kommer gĂ„ende langs elva?

  • Den fĂžrste uka etter han har reist, gjenlever jeg dagene vi hadde sammen. Hvert minutt, hver berĂžring, det er sĂ„ jeg fortsatt kan kjenne avtrykkene pĂ„ huden. Jeg spiller filmen i hodet igjen og igjen; kysset i sĂžvne, John og Yoko, frokostene uten klĂŠr, den ville knurringen, latterkrampene, du er kvinnen i mitt liv, jeg visste det fĂžrste gang jeg sĂ„ deg.

    Vi melder hverandre sporadisk, men det er rart hvor fort den fysiske avstanden ogsÄ preger relasjonen. Hadde det vÊrt opp til meg skulle vi klart Ä holde nÊrheten varm, men jeg merker at noe er annerledes. Noe udefinerbart har sneket seg inn mellom oss igjen, jeg gjenkjenner det med en gang: en slags distanse. Jeg tar meg selv i Ä skrive mange meldinger pÄ rad, spÞr om noe er i veien, veksler i humÞr og uttrykksmÄte, uten at det kommer noe svar. Jeg fÄr en panisk fÞlelse i kroppen, det er sÄ flaut Ä fortsette Ä skrive uten Ä fÄ respons, men jeg klarer ikke motstÄ det. Hvorfor fÄr jeg fÞlelsen av Ä vÊre i veien? Det er noe som skurrer.

  • Jeg tenker at den lettbeinte taktikken vil fungere best. Ikke noen fĂžlelser, ikke noen spĂžrsmĂ„l som kan gi et negativt svar. Kun helt ufarlig retorikk, sĂ„ kan jeg kjenne litt pĂ„ stemninga mellom oss, og forhĂ„pentligvis fĂ„ et lite livstegn.

    HÄnda skjelver nÄr jeg trykker pÄ send. Og sÄ venter jeg.

    Ni og en halv time seinere begynner klokka Ă„ nĂŠrme seg midnatt. Han har fortsatt ikke svart. Han som alltid var tilgjengelig. Han som slapp alt han hadde i hendene for Ă„ mĂžte meg.

  • FĂžttene bĂŠrer meg raskt bortover de smale stiene langs gravsteinene. Jeg smĂ„lĂžper, det er lettere Ă„ holde varmen da, og plutselig kjenner jeg et overraskende, lite savn av en sommer. Oktobernettene har fĂ„tt et kaldt drag nĂ„, rimet ligger som en glitrende, hvit hinne over gresset. Jeg har fortsatt sommerskoene pĂ„ enda det har blitt hĂžst for lengst; klassiske Vans i hvitt og sort, akkurat passe slitt i fargen. Skoene er iskalde mot bakken, men det er de jeg fĂžler meg finest i, sĂ„ det er en enkel prioritering; fin trumfer varm.

    Skrittene lager en dempet og taktfast lyd i grusen, men ellers er gravlunden, som vanlig, fylt av en lydlĂžs ro. Bortenfor stillheten senser jeg lyden av en nattbuss i det fjerne, en hund bjeffer mot en uant fare ute i en gate et sted, og inni meg; spenningen som stiger og buldrer i kroppen.

    Det mÄ vÊre der.

  • Ordene lyser mot meg pĂ„ skjermen. Han kan skrive iallefall. Det er noe med hele e-posten som er sĂ„ ulikt alt annet jeg har lest. Den er sĂ„ uredd. OgsĂ„ er det ganske vilt at han har gĂ„tt rundt og tenkt pĂ„ meg helt siden juni - bare fordi han har sett meg.

    Jeg prÞver febrilsk Ä leite i hukommelsen. MÞtte jeg noen pÄ den Lukestar-konserten i teltet? Hm, jeg sto sammen med Elisabeth under konserten. Vent litt. Jo, det var én fyr som prikka meg pÄ skuldra rett etter siste lÄta og sa et eller annet, jeg lurer pÄ om han hadde skjegg. Kan det ha vÊrt han?