エピソード
-
Det står stor respekt av det å bruke sin egen historie for å belyse vanskelige temaer innen psykiatri.
Fredrik har gjennom sin reise i livet skaffet seg mye kunnskap og erfaringer - på godt og vondt.
Han velger å fokusere på det han kan gjøre noe med, som til syvende og sist er det eneste man kan kontrollere.
Fredrik er en reflektert mann, og står opp for sin sak som han deler raust av her i Adoptert. -
Ingrid er et engasjert menneske på mange områder i livet.
Hun engasjerer seg også for å fremsnakke adopsjon, og omfavner livet sitt her i Norge med sin familie.
Maria, Ingrids datter, var under hele oppveksten søkende etter sitt og Ingrids opphav - noe Ingrid aldri har hatt noe behov for.
Disse to jentene lagde seg et felles prosjekt, og skal nå både skrive bok om det å være adoptert og ha egenfødte barn med andre behov enn deg selv - og ikke minst, nå skal de til India og oppleve Ingrids begynnelse på livet og alt hva India har å by på. -
エピソードを見逃しましたか？
-
Magnus Roberto Villanueva - episode 47 by Jannicke West Furumo
-
Natalie har jeg faktisk møtt før, og derfor var det ekstra hyggelig at hun stilte opp her på nytt. Samtalen vår tar vi over telefon.
Natalie er adoptert fra Colombia, og hun fortalte sin adopsjons historie her forrige gang.
Nå har Natalie blitt nestleder i UTAD, og engasjerer seg stort i adopsjonssaker. Hun definerer seg selv som adopsjons aktivist, og vil jobbe både politisk og inn i miljøet for de sakene hun brenner for.
Denne lidenskapen merker man godt at Natalie har, hun ønsker å utgjøre en forskjell for sak og person.
Her er Natalie i form av seg selv og sitt verv i UTAD: -
Det jeg tar med meg fra Glenn er bevisstheten om at du har ansvar for eget liv og livsvalg uansett utgangspunkt.
Glenn har aldri vært så interessert i sin egen adopsjons historie. Han har brukt livet sitt på det som engasjerer ham og familien.
Engasjement i seg selv burde vært et google søk på Glenn.
Han var bare 6 måneder gammel da an landet på norsk jord. Han vokste opp på gård på Sunnmøre, og har tatt med seg det beste derfra. At Glenn er et overskuddsmenneske, er jeg ganske sikker på. Her er Glenn, og litt av hans historie: -
En mamma kan være så mangt, men Guro fikk meg å tenke på hvilke verdier som ligger under det å være mor og mamma.
Guro fikk egne barn, og adopterte til slutt sin lille jente fra Kina tidlig på 2000 tallet.
Guro har en masse kunnskap om Kina. Hun har en rolle som leder av Kinaforeningen, og hun er mor. Guro, altså - en kraftig stemme for å hedre helheten og allmenheten. Bare hør her: -
Magnus ble født i Brasil, og bodde nesten 1 år på barnehjem i Sao Paolo før hans norske adoptivforeldre kom og hentet ham hjem til Kårvåg i Møre og Romsdal. Han fikk en trygg og god oppvekst der med 2 yngre søstre, mor og far.
Selv om Magnus hadde med seg adopsjons historien sin hele oppveksten, så var det ikke før han ble en voksen mann at nysgjerrigheten om opphavet hans gjorde at Magnus satte i gang tiltak for å få mer informasjon. Fra å være et som skulle vise seg å gi lite informasjon, så var det en gentest som forandret alt.
Nå skal Magnus ut på litt av et eventyr. Denne historien er Magnus Helio Holen sin. -
Linda begynte livet litt på minus og endte på pluss. Hun tok med seg historien og levde den ut, men lever i dag som verdens fineste Linda som har hele livet foran seg.
Linda er norskadoptert. Hun vokste opp i en trygg og god familie med andre adoptivsøsken.. Alt lå egentlig til rette for at hun skulle gjøre de riktige valgene og ha en forutsigbar fremtid. Men så var sårene der, da - bruddet med sin biologiske mor.
Linda tenkte som ganske ung at hun måtte finne sitt biologiske opphav, og når hun fant det traff omsorgen inn og trangen til å "fikse" mor.
Linda levde i flere år sin biologiske mors liv -preget av rus og livsstil for å overleve. På et tidspunkt tenkte hun at dette var rette veien å gå - kanskje for å skjønne denne mamman`s valg.
Linda har i dag snudd opp ned på livet sitt, og har mål som er sterke og klare. Hun setter tydelig ord på valg - det du velger blir du!
Møte med Linda satte i gang en masse tankeprosesser hos meg. Linda setter ord på hva relasjonsbrudd gjør med et menneske, og konsekvenser av dette.
Linda setter også ord på hva det offentlige gjør med mennesker, og vil gjerne at hennes historie kan være en oppfordring til at vi lærer og gjør hverdagen bedre til en hel masse andre barn.
Takk Linda - for at du deler din historie. -
Christian er en meget engasjert mann på mange områder, det har han også vært rundt sin egen adopsjonshistorie.
Christian og tvillingbroren ble adoptert bort like etter fødsel, og fikk en trygg og god oppvekst hos sine adoptivforeldre.
Likevel er det noe som trigger nysgjerrigheten på opphav og identitet. Og selv om Christian får bli kjent med både biologiske foreldre og søsken, så føles et tomrom etter å stå med begge bena i noe.
Christian forteller om sine tanker rundt dette, og hva det har hatt å si for hans veivalg i livet. -
Line er vokst opp i Stokke, Vestfold, og nettopp her møtes vi hjemme hos henne.
I desember 1974 landet et fly på Fornebu, hvor Line på nesten 3 år skulle få ny familie.
Sine første leveår bodde hun på forskjellige barnehjem i Vietnam, og det var en medtatt og syk Line som ankom Norge.
Hun fikk en trygg og god oppvekst, og var ikke særlig opptatt av Vietnam før hun selv ble mor.
Å lete etter biologisk opphav fra den gang et krigsherjet land, fremstår som nærmest håpløst. Men Line fant både familien sin og sin egen historie. -
Helle har en stor, fin gjeng hjemme.
Etter 6 egenfødte barn, hadde Helle og mannen hennes rom for å adoptere siste tilskudd til familien.
Hvor kommer overskuddet fra med 6 barn, full jobb, hektisk hverdag og med begge bena i en krevende adopsjonsprosess?
Helle gir helt klart inntrykk av en dame som er trygg på seg selv, sterk og med gjennomføringskraft. Hun forteller om hverdagen med barna, og adopsjonsprosessen som skulle vise seg å bli mer krevende enn antatt.
Familien kom i mål til slutt, og kunne dra ned til Sør-Afrika å møte denne lille gutten som skulle bli en del av deres familie.
Nå er de 7 søsken - og logistikken er imponerende. -
Vietnambarna har blitt en betegnelse, og handler om gruppen barn som ble adoptert til Norge under Vietnamkrigen.
8 barn er om bord i flyet som tar av fra Saigon i august 1971. Linde-Li er et av disse barna.
Hun vokste opp med søsken og foreldre i Bærum, ikke så veldig opptatt av Vietnam eller sin egen bakgrunn. Det forandret seg i voksen alder, og Linde-Li begynner å se hvordan hennes bakgrunn har preget livet hennes på godt og vondt.
En samling for Vietnambarna på Gardermoen i 2013 ble på mange måter et veiskille i livet. Allerede året etter setter Linde-Li kursen mot Vietnam for første gang.
Denne reisen er hun en del av gruppen NRK lagde dokumentaren "Vietnambarna" om.
Linde-Li fikk komme opp på kirketrappen hun ble etterlatt på som baby. Denne trappen skal vise seg å bety enormt mye for henne fremover, og en bit av hennes historie hun faktisk kan ta og føle på. -
Alle mennesker har en historie å fortelle - men noen historier er vanskelig å forstå hvordan den enkelte greier å bære den.
Mai har en slik historie, og tross fortid og oppvekst har Mai i voksen alder landet med begge bena og lever et godt liv med mannen sin og sitt nettverk.
Mai ble forlatt på en lekeplass i Korea da hun var 2 år - hun kan enda minnes opplevelsen og menneskene.
Så havner Mai på barnehjem. Hele 3 stykker før hun blir adoptert til Norge som 6 åring. Årene på barnehjem minnes Mai som fine, hun fant seg til rette i det systemet.
Oppveksten i Norge er preget av foreldre som ikke ønsket Mai velkommen inn i en familie, og kuliminerer i at hun som 16 åring kommer hjem til låst dør og beskjed om å finne seg et annet sted å bo.
16 årige Mai tenker at i barnevernets system skal hun ikke, tar et år på folkehøyskole og fullfører videregående skole og videre utdanning på egen hånd. Mai forteller at hun alltid har hatt en grunnleggende optimisme og pågangsmot. Hun evner å snu sin situasjon til handling, og synes målrettet om å skape seg det livet hun vil.
Historien preger selvsagt områder av livet, men styrken Mai har vist og fremstråler i dag i sitt vesen er stor. En vakker og vever kvinne som bærer historien sin med verdighet og stolthet, og uten oppslukende bitterhet. Her får dere høre Mai sin historie: -
I hjertet av Kristiansand finner du InorAdopt sine lokaler.
Jeg møter Bente her i dag, som har jobbet som adopsjonskonsulent i InorAdopt i 10 1/2 år.
Bente peilet seg tidlig ut denne retningen yrkesmessig, og har jobbet målrettet gjennom utdanning og erfaring. Det er lett å føle på at Bente har havnet på rett hylle og har et stort engasjement for jobben sin.
Bente tar oss med på hva som skjer i en adopsjonsprosess, og hva man som adopsjonskonsulent kan bidra med. Hun gir oss et bilde av hva InorAdopt består av og jobber med, og hva slags prosesser man finner i de enkelte samarbeidsland.
Bente forteller at sjelden er en dag lik i hennes stilling - og kanskje er det sånn det skal være når man jobber så tett opp mot mennesker på en reise i livet som er så betydningsfull.
Bente blie i alle fall å finne på InorAdopt i lang tid fremover - og vil bistå med sin erfaring og kunnskap til at flere barn får foreldre og familie. -
Sara er Annes lillesøster - Anne gjestet podcasten i episode 27.
Fra Sara sitt ståsted får vi høre henne fortelle om oppveksten med både et biologisk søsken og et adoptert søsken.
Som barn kan ikke Sara huske at adopsjon var et tema i det hele tatt, selv om Korea var med dem på en måte hele veien.
Først i godt voksen alder har Sara og Anne snakket om adopsjon og hennes første leveår i Korea.
Sara setter ord på sitt søskenforhold til Anne, og sin egen rolle som lillesøster i flokken. -
Anne var et av de første barna som kom fra Korea til Norge i 1965. Sine første år hadde hun tilbrakt på det norskdrevne barnehjemmet "Anne-Lise" i Busan.
Anne husker ikke noe fra sine år i Korea, men opplevde å kjenne på sanseopplevelser da hun oppsøker Korea i voksen alder - det være seg smaker, lyder , lukter osv.
I oppveksten var ikke Anne særlig interessert i sin historie. Kanskje er det riktig å si at hun heller ikke er det i voksen alder. Anne fikk aldri med seg informasjon som gjorde at hun kunne begynne å lete etter opphavet. Men interessen for landet og kulturen har hun tatt med seg siden.
Anne belyser også det å finne sin plass ved å være "spesiell" på flere områder, og hvor spesiell skal man til slutt være overfor omgivelsene.
Annes yrkeskarriere som terapeut og hennes erfaring som adoptert og komme ut som skeiv, gjorde at Anne i 2014 kom ut med romanen "Si at vi har hele dagen". Romanen tar opp mange aspekter ved hennes eget liv, sin norske og ukjente koreanske familie. Anne ønsker å belyse de forskjellige rollene - gitt, fått eller valgt når det kommer til adopsjon.
Jeg anbefaler alle som hører episoden om å lese romanen "Si vi har hele dagen". -
Eirik og Jeroen skrev historie i Norge da de som første likekjønnede par fikk adoptere et barn fra utlandet - men mest av alt så føler de seg som ethvert nybakt foreldrepar.
De var forberedt på en lang prosess i adopsjonskø, men ting beveget seg ganske raskt.
Før de visste ord av det satt man på flyet til Colombia hvor de skulle møte sønnen sin for første gang.
Eirik og Jeroen forteller fra hentereisen, erfaringer de har gjort seg og om det å komme tilbake og inn i hverdagen. -
I denne episoden får vi en annen vinkling på definisjonen adopsjon.
Renate er en pionèr i Norge ved å stå frem som surrogat. Hun har født 4 surrogatbarn, og Renate forteller om hver og enkelt av disse prosessene, og hvordan hun opplevde situasjonen fra sin side.
3 av disse barna har fått gjennomført en stebarnsadopsjon da barnefar har hatt gift partner. På grunn av lovverket får ikke barnefar til siste jente overta foreldreskapet alene da han ikke har en gift partner. Så her står Renate juridisk oppført som forelder da norsk lov krever at barnet skal ha 2 foreldre.
Renate har mange tanker rundt dette, for pr definisjon er ikke surrogati helt juridisk rett i dette landet. Men hva er rett og galt da? Voksne mennesker gjør avtaler seg mellom. Renate er en reflektert dame med mange år i tenkeboksen. Det er ingen økonomisk gevinst involvert, og jeg ser at Renate har et personlig engasjement i det å hjelpe andre i å få sin egen familie. Jeg lot meg fascinere av hvordan Renate forklarer sin tankegang rundt det å føde et barn for så å gi det bort til andre. -
Torill føler hun har verdens beste jobb - og det er jeg helt enig i!!!
Fra å adoptere 2 barn fra India, har Torill jobbet i Adopsjonsforum helt frem til hun ble "pensjonist" for noen år siden.
Men Torill kunne jo ikke pensjonere seg - hun er fremdeles å finne på Adopsjonsforums lokaler hvor hun arrangerer tilbakereiser for adopterte og deres familier i egen regi.
Det ble en livsstil og et brennende engasjement som har gitt henne livsglede og kunnskap.
Så mange relasjoner og vennskap er blitt knyttet gjennom årene.
Torill forteller om sin yrkeskarriere, tanker rundt reisene og det å ville oppsøke biologisk opphav. -
Over kjøkkenbordet får vi høre historien til Kari og hva som skjedde denne lille jenta som i løpet av sine første leveår opplevde å bli adoptert bort hele 2 ganger!!
Fra første adopsjonsprosess på Vestlandet, gikk ferden over til Østlandet hvor nye foreldre ventet,
Kari har brukt mye tid og krefter i å finne ut av historien sin, og hun har fått dokumentert mye. Det har vært viktig for henne, og viktig for å finne veien videre.
Kari snakker også om hvordan hennes historie har preget livet, på godt og vondt. Relasjonsbrudd preger mye av historien din. Karia har hatt hele 3 sett med foreldre som på hver sin måte brøt bånd med Kari - det har preget hennes liv.
Men Kari opplevde selv å bli mor, og var bevisst hva som manglet. Nå er hun så heldig å bli bestemor, og tar godt vare på sin egen nære familie. - もっと表示する
