Folgen
-
Adam Smith var en sosialt klossete skotte med usedvanlig sterk morsbinding. Han er mest kjent som økonom, men var først og fremst moralfilosof. Smith avviste egoisme både som en psykologisk teori om hvordan vi er og som en etisk teori om hvordan vi bør handle. Et gjennomgangstema er hensynet til de dårligst stilte. Både Smiths venner og uvenner burde begynne å lese det han faktisk skrev.
-
Aristoteles hevdet at mennesket av natur har et begjær etter kunnskap, og det var knapt noe fenomen han unnlot å undersøke, enten det dreide seg om teologi eller froskers anatomi. Han mente også at mennesket av natur er sosialt, og at staten derfor er et naturprodukt. Ifølge Aristoteles går veien til lykken, som er livets mål, gjennom realisering av våre evner i felleskap med andre. Denne realiseringen krever store mengder fritid. Aristoteles mente derfor at arbeid ikke var en del av det lykkelige liv, og at slaveri var en utmerket idé slik at han og hans likemenn kunne vie seg til kompromissløs selvrealisering.
-
Fehlende Folgen?
-
Ingen annen filosof har hatt tilnærmelsesvis like stor innflytelse som Platon. Det er blitt hevdet at hele den europeiske filosofiens historie kan beskrives som en serie fotnoter til Platon. Det er imidlertid forbløffende hvor lite vi vet om denne mannen. Vi er ikke engang helt sikre på navnet hans. Og hadde han egentlig en slik idélære som han vanligvis blir tillagt? Var Akademiet han grunnla mer beslektet med en tankesmie enn et universitet?Platon var først og fremst politisk filosof, og filosofien hans kan betraktes som et forsøk på å skape en stat som ikke led under alle de vanskene som det atenske demokratiet hadde på hans tid. Først skisserte han en idealstat, men den forutsatte perfekte herskere. Det finnes som kjent ingen slike perfekte mennesker, og derfor kan heller aldri en idealstat etableres. Så vi får nøye oss med den nest beste staten, mente han, og den er mer demokratisk. Platon ville sånn sett gitt sin tilslutning til Churchills ord om at demokratiet er den verste styreformen, bortsett fra alle de andre.
-
Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) har hatt enorm innflytelse både i filosofiens og politikkens verden. Han var en sentral inspirasjonskilde for både Robespierre og Fidel Castro, men anså selv politiske opprør som en uting. Han skrev filosofihistoriens mest innflytelsesrike verk om barneoppdragelse, men plasserte av praktiske årsaker alle sine fem barn på et barnehjem. Han skrev den viktigste selvbiografien siden Augustins Bekjennelser, og insisterte på å sette sannheten over alt, men løy så det rant av ham. Han beskrev seg selv som det mest vennekjære av alle mennesker, men saboterte alle vennskap med sine paranoide vrangforestillinger. Rousseau var et geni, og en forferdelig fyr.
-
Søren Kierkegaard beskrev forfatterskapet som sin egen egentlige utdannelse. Det var slik han forsøkte å orientere seg i seg selv og verden, med både gravalvor og vidd. Forfatterskapet handler først og fremst om Søren Kierkegaard selv. Å kalle ham kompromissløst selvopptatt er ingen overdrivelse, men midt i denne selvopptattheten fanget han inn allmennmenneskelige erfaringer og temaer. Han hadde ingen positiv politisk filosofi, men han hadde en negativ, om hva politikken ikke skal beskjeftige seg med. Politikken bør ikke forsøke å løse de eksistensielle problemene som med nødvendighet melder seg i menneskelivet. Det personlige er slett ikke det politiske.
-
Ingen beskrev noensinne Thomas Hobbes (1588-1679) som en trivelig fyr. Han var en egenrådig kranglefant som avskydde humor. Dessuten hadde han svært lav toleranse for å bli motsagt, og innrømmet neppe noensinne en feil. Filosofien hans er heller ikke særlig trivelig. Utgangspunktet for alle samfunn som har klart å bestå, er ikke menneskets gode vilje overfor hverandre, men snarere frykten de har for hverandre. Mennesker velger å gi avkall på sin naturlige frihet i bytte for trygghet ved å danne en samfunnspakt. Hvert enkelt samfunnsmedlem gir bort sin selvbestemmelsesrett til en enkelt person, herskeren, som har uinnskrenket makt. Det er en høyst illiberal politisk teori, men den inneholdt også tanker som skulle bli avgjørende for utviklingen av det liberale demokratiet.
-
Isaiah Berlin (1909-1997) var en briljant foreleser som ikke likte å forelese. Han likte heller ikke å skrive, men forfattet den kanskje mest innflytelsesrike teksten om frihet i det 20. århundrets politiske filosofi. Han var russer, men ble mer britisk enn de fleste briter. Han var en dedikert sionist, men ganske skeptisk til Israel. Han var kort sagt en motsigelsesfull person. Da er det kanskje ikke så rart at kjernetanken hans er at selve virkeligheten er motsigelsesfull - det finnes ingen harmonisk helhet som alle legitime verdier og overbevisninger kan innpasses sømløst i.
-
David Humes mål var å gjøre for vitenskapen om mennesket hva Newton hadde gjort for fysikken. Han skrev om erkjennelsesteori, etikk, religion, politikk, økonomi, historie og estetikk. I klassiske, filosofiske spørsmål trekker han ofte radikale konklusjoner, for så i neste omgang å understreke at de ikke må føre oss bort fra den hverdagsligheten vi lever i. I politikken var han konservativ. Vennene hans satte ham høyt, og Adam Smith beskrev ham som intet mindre enn en person som kom så nær idealet om en perfekt dydig og vis person som menneskenaturens skrøpelighet tillater. Det filosofiske forfatterskapet var kort, men et av filosofihistoriens mest innflytelsesrike.
-
Baruch Spinoza (1632-1677) ble betraktet som en farlig tenker i sin samtid: blasfemisk og samfunnsnedbrytende. Hans «Teologisk-politisk avhandling» ble fordømt som «skapt i helvete». Han ble utstøtt på fra den jødiske menigheten grunn av «avskyelig blasfemi og monstrøse handlinger». Etter utstøtelsen levde han enkelt, og fikk sine inntekter av å slipe linser. Spinozas filosofi handler om indre og ytre frigjøring. Den indre går gjennom en rasjonell forståelse av tilværelsen, og den ytre gjennom ytringsfrihet og demokrati. Han understreket at et fritt samfunn må basere seg på håp snarere enn frykt. Målet med denne frigjøringsfilosofien er å finne seg til rette i tilværelsen, og finne lykken i den tilmålte tiden man lever.
-
Hannah Arendt (1906-1975) er en tenker for vår tid, en som undersøkte mange av de mest presserende spørsmålene innen politisk teori. Hun tenkte alltid i nåtid – som oftest med hjelp av fortiden. Hun analyserte totalitarisme, løgn, makt, vold og ondskap. Alt kretser til syvende og sist rundt frihet, som etter hennes mening bør være målet for all politisk handling. Hun var kompromissløst nonkonformistisk, og passer sjelden inn i båser. Selv konstaterte hun at folk på høyresiden plasserte henne på venstresiden, og folk på venstresiden plasserte henne på høyresiden. I grunnen hører hun ikke hjemme noen av stedene, heller ikke i sentrum. Livet hennes bød også på mye dramatikk, som forholdet til Martin Heidegger, flukten fra Nazi-Tyskland, 18 år som statsløs og kontroversene rundt hennes bok om rettssaken mot Adolf Eichmann.
-
Mary Wollstonecraft var den liberale feminismens mor, som så hvilke konsekvenser liberalismen hadde for likestillingen. I 1795 besøkte hun Norge, og mente at det var verdens frieste samfunn. Hun mente at kvinner må tilkjennes de samme rettighetene som menn, da heller ikke menn er frie i et samfunn som nekter kvinner frihet. Ved at mannen tvinges inn i en rolle som er overordnet kvinnen, berøves han muligheten til å leve i en moralsk holdbar og likeverdig relasjon. Og hvis kvinner fikk adgang til utdannelse, ville de kunne utvikle sin fornuft i samme utstrekning som mannen. Wollstonecraft levde et kaotisk liv som brøt med datidens normer, og var lenge mer beryktet for sin livsførsel enn berømt for sine verker.
-
Den britiske filosofen John Stuart Mill var vidunderbarnet som ble oppdratt av sin far til å bli en fullstendig rasjonell samfunnsreformator. Følelser hadde ingen plass i denne oppdragelsen. Resultatet ble en dyp depresjon. Han innså at både det enkelte individ og samfunnet som helhet måtte utvikles ut fra en bredere, mer mangfoldig forståelse av mennesket. Slik utvikling forutsetter frihet. Enhver skal gis frihet til å leve livet sitt slik de selv ønsker, bare begrenset av at de ikke skal skade andre i prosessen. Politikken skal legge til rette for et selvrealiseringsmangfold.
-
I år er det 300 år siden Immanuel Kant ble født. Han var liten av vekst, men ble en stor tenker, og han gjennomførte den kanskje mest radikale vendingen i hele filosofiens historie. Mennesket har ifølge Kant én iboende rettighet, nemlig frihet, og filosofien hans kretser rundt hvordan mennesket kan oppnå intellektuell, moralsk og politisk frihet. Han beskriver opplysningstanken som et imperativ om å bruke sin egen forstand for å overskride sin «selvforskyldte umyndighet». Denne episoden gir en lettfattelig fremstilling av Kants liv og filosofi, med mest vekt på den praktiske filosofien hans.
-
Latskapen og lediggangen har dårlige kår i dag. Problemet er slett ikke jobben, for vi har aldri jobbet mindre. Snarere er synderen fritiden, som er blitt en ufri tid, fylt til bredden med alskens formålsrettede oppgaver. Et velbalansert liv må også ha plass til en solid porsjon komplett formålsløse aktiviteter. Måtte du bruke den kommende ferien til rikelige mengder kompromissløs sløving!
-
Har du kjøpt deg et nytt jeg fra Prada i det siste? Eller var det i stedet Gucci som leverte identiteten din? Har vi gått fra å være et samfunn av produsenter til å være et samfunn der vi først og fremst er forbrukere? Og gir alt dette forbruket livet ditt mening? I denne månedens Civita-foredrag tar vi en liten reise i forbruksteorienes filosofihistorie fra Adam Smith og frem til i dag.
-
Da han var statsminister, sa Jens Stoltenberg: «Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for.» Mange lo av uttalelsen, men han hadde jo helt rett. Vi har alle ansvar, og vi må ta det ansvaret. Å ta ansvar er for det første å innrømme at man har ansvaret for noe, og for det andre å gjøre noe for å leve opp til ansvaret. Hva skal man gjøre? Man kan måtte gå fra stillingen sin. Man kan også bli, hvis andre fortsatt har tillit til en. En slik tillit må bygge på at man er helt åpen om hva som har skjedd. Hvis man ikke er åpen, betyr det som regel at man forsøker å rømme fra ansvaret i stedet for å ta det.
-
Er lykke et gyldig mål for politikken? Gir lykken alle andre politiske mål verdi? Eller er lykkebegrepet rett og slett ikke egnet til å gi politikken et innhold og en retning? Et liberalt demokrati kan ikke prioritere en bestemt visjon av lykken. Hva lykken er, må være opp til den enkelte borger å avgjøre. Politikken må begrense seg til å skape rammer for at folk skal kunne søke lykken ut fra de oppfatningene de selv har om den. Politikken bør ikke forsøke å gjøre folk lykkelige etter en bestemt mal. Vi mennesker søker ulike, til og med uforenlige, mål. Selv om vi skulle forutsette at alle mennesker søker lykken, finnes det ikke én lykke som alle mennesker søker.
-
Stoisisme er blitt populært det siste tiåret, særlig utenfor de akademiske filosofenes rekker. Hva er egentlig attraksjonen ved stoisismen, hvorfor har den fått en renessanse nå og er det alt i alt en god idé å bli stoiker?
Stoisismen er en filosofi for urolige tider. At den har fått et oppsving nå, forteller oss noe om vår tid, at det er mange som opplever at de har lite kontroll over tilværelsen, og de griper så til noen aspekter ved stoisismen for å oppleve at de har et større mål av kontroll.
Det er en hel del å anbefale i stoisk selvhjelpspsykologi, som å unngå å hengi seg til syting og selvmedlidenhet. En større grad av toleranse for at livet faktisk ikke er problemfritt kunne mange ha godt av. Du bør ikke uten videre gi følelsene dine fritt spillerom. Problemet er at et stoisk livssyn avskjærer deg fra så mye av det som betyr mest her i livet. Du må gjerne være litt stoisk, men du bør neppe bli en fullblods stoiker av hverken klassisk eller moderne type. Du skylder både deg selv og andre mer enn som så. -
Vi er alle i utgangspunktet tankeløse. Vi må overta andres forståelse av verden og oss selv før vi kan utvikle en egen. Men hver og én av oss kan og bør ta ansvar for hva vi tenker og holder for sant og godt. Ingen tenker helt fritt, men du kan tenke mer eller mindre fritt. Dessuten må du tenke godt, i hvert fall godt nok. Å tenke selv gjør deg ikke nødvendigvis lykkeligere, men som John Stuart Mill påpekte: «Det er bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris, og bedre å være en misfornøyd Sokrates enn en fornøyd tosk”.
-
Vil kunstig intelligens forårsake massearbeidsledighet? Vil høyere utdanning miste mye av poenget fordi studenter simpelthen genererer svar ved hjelp av programmer som ChatGPT? Kan ytringsfriheten overhodet bestå i en verden der ethvert budskap kan druknes i en flom av digital støy? Eller vil alt dette først og fremst føre til at vi bli veldig dumme fordi vi lar maskinene tenke for oss?
Hør ny episode av Civita-foredraget med filosof Lars Fr. Svendsen.
- Mehr anzeigen
